Institutt-reisen: Å ta eller bli tatt?
Fra en tale holdt under områdeandakten for unge voksne i Europa og Afrika, 7. mars 2021.
Mine kjære unge voksne brødre og søstre der ute i denne enorme, virtuelle gruppen, det er et svært personlig privilegium for meg å tale til dere i kveld under denne andakten. Én grunn til at det gleder meg er at kveldens aktivitet er arrangert og viet til Kirkens Institutt-program og er noe sånt som “den første av sitt slag”. I kveld gjør vi en innsats for å nå langt utenfor tidligere grenser.
Tidligere var det vanlig at en av Kirkens generalautoriteter eller ledere på generalplan reiste til Institutt på ett sted og ga sitt budskap til den ene gruppen. Den tilnærmingen var god da Kirken var liten og det var få Institutt-grupper. Men etter hvert som Kirken og vår unge voksne befolkning har vokst, har vi måttet bruke tiden til våre brødre og søstre mer effektivt. Så i kveld underviser og vitner vi ikke bare til én Institutt-gruppe på ett sted, men med fordelene ved teknologi, sender vi til kanskje en av de største fler-Institutt-gruppene vi noensinne har hatt – fra Newcastle til Novosibirsk, fra København til Cape Town. Å være en del av dette er virkelig spennende. Dere skaper historie i kveld.
Et annet personlig privilegium i kveld er anledningen til å være sammen med biskop Gérald Caussé, søster Bonnie Cordon og bror Chad Webb. De har blitt presentert for dere som ledere i Kirken, men jeg presenterer dem for dere som mine kjære og svært personlige venner.
Og til slutt, denne andakten er spesiell for meg, for det er 55 år siden jeg ble uteksaminert fra BYU og fikk min første virkelige, hederlige heltidsjobb. I det som sannsynligvis var et alvorlig feiltrinn fra deres side, ansatte lederne i Kirkens skoleverk meg som Institutt-lærer og -leder. Jeg elsket denne erfaringen, og jeg har elsket Institutt-programmet og Institutt-elevene helt siden da.
Nå i begynnelsen vil jeg gjøre det klart at vi fire ikke kommer til å utøve et stort press for å få deg til å “komme til Institutt”, eller som noen av elevene sier: “ta Institutt.” Vi er ikke rekrutterere for dette programmet og unge voksne burde ikke føle at hensikten med denne andakten er å fylle opp Institutt-klasser, eller for den saks skyld, selve formålet med Institutt-programmet. Du eksiterer ikke for at Institutt skal bli et fremgangsrikt program i Kirken. Nei, det er omvendt. Institutt eksiterer for at du skal bli en fremgangsrik siste dagers hellig. Så vi vil ikke på langt nær så mye be deg om å ta Institutt, som vi vil oppfordre deg til å la Institutt ta deg med. Ja, tittelen på min tale i kveld er “Institutt-reisen: Å ta eller bli tatt?” Og hvor skal det ta deg?
Først og fremst ønsker vi at det skal ta deg nærmere din Fader i himmelen, nærmere hans Sønn Jesus Kristus, nærmere Den hellige ånd. Av våre erfaringer på forskjellige oppdrag rundt om i verden, opplever vi at noen av dere føler dere langt borte fra Gud, avskåret fra en personlig følelse for Jesu Kristi misjon og forsoning, og fremmed for hverdagslige erfaringer med Den hellige ånd og dens veiledning i deres liv. Ikke alle føler dette, men mange av dere gjør det. Dette er bekymringsfullt for oss alle fordi Frelseren selv sa i sin store bønnfylte erklæring: “Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.”1
Institutt-reisen er derfor ikke bare en behagelig åndelig opplevelse eller litt trøst på en nedslående dag. Nei, vår kunnskap om og slektskapet til medlemmene av Guddommen, er kjernen i vår søken etter evig liv. Så et av bestemmelsesstedene som Institutt kan ta deg med til, er til den dyptgripende, kraftfulle og forbløffende erkjennelsen av at din lykke, din sikkerhet, din fred i sinnet og til slutt din frelse, er kjernen i alt disse guddommelige vesener gjør. Nå mener jeg ikke bare noen ting de gjør, jeg mener alt de gjør. Alt som Gud, Kristus og Den hellige ånd gjør – for ikke å snakke om det himmelens engler gjør, på deres befaling – har noe å gjøre med å gi deg håp og drømmer og evig liv. Hvis noe ikke bidrar til din lykke og fremgang, gjør de det ikke. Hvordan kan du vite det? Du vil vite det i en Institutt-klasse som “tar” deg til Guds ord. I dette tilfellet kan det kanskje ta deg inn i Mormons bok.
Da profeten Nephi nærmet seg slutten av sitt liv, ble hans prekener og læresetninger mer frimodige og for meg, vakrere. Hans skrifter utgjør de første 117 sidene av Mormons bok slik vi nå har den i den engelske utgaven, men legg merke til at de avsluttende 20 sidene av dette materiellet, er sidene som utgjør hans endelige vitnesbyrd. Der skriver han til oss denne enkle sannhet, som er kjernen i hans tro: “Jeg sier dere … at Gud Herren … gjør ikke noe uten at det er til gavn for verden.”2
For en enkel, enkel uttalelse, men hvilken mektig trøst det er når vi innser at du og jeg er hans verden. Dette verset, sammen med mange andre skriftsteder, forteller meg at vi er Guds høyeste prioritet, at hele hans hensikt – hans verk – er å velsigne oss. Derfor har han ikke nå eller vil han aldri svikte eller glemme, og heller ikke gi oss opp. Og denne kjærligheten, denne omsorgen for oss, er uendelig. Mormon underviste “det som er av Gud, innbyr og lokker stadig til å gjøre godt.”3 Stadig. Til tross for det faktum at Han har et univers å forvalte – planeter å holde i sine baner, forhindre at solsystemer brenner opp, stjerner uten tall, som han likevel kan telle og hvis navn han kjenner, og få alle disse blomstene opp om våren – trenger jeg å fortsette? Må jeg skissere alt arbeidet og ansvarsoppgavene og pliktene Gud har, for å poengtere at alt dette er rettet mot oss, men kommer i annen rekke for oss, våre barn, Hans barn – og det at hans kjærlighet innbyr og lokker til vårt gode, vår lykke, vår frelse, – er kontinuerlig?
“Dette er min gjerning og min herlighet,” sa han, er “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”4
“Han gjør ikke noe uten at det er til gavn for [hans barn].”5
“Det som er av Gud, innbyr og lokker stadig til å gjøre godt.”6
“For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne.”7
Vel, vi kunne fortsette. Institutt-programmet er dedikert til å bringe deg nærmere en forståelse av den trofaste, pålitelige og usvikelige Gud.
Disse eksemplene jeg nettopp har brukt fra Skriftene, viser en herlig reise som en Institutt-klasse kan ta deg med på. Det er å reise inn i De hellige skrifter og finne det vidunderlige som er der. En av de store åndelige opplevelsene i mitt liv med Skriftene, var den dagen jeg i en klasse ved BYU studerte kapittel fem i Lære og pakter. (Det er tilfeldigvis studiekurset Kom, følg med meg som vi følger i år.)
I dette kapittelet i Skriftene gir Herren instruksjoner til Joseph Smith om å frembringe Mormons bok for offentligheten. Joseph er bare 23 år gammel, akkurat som noen av dere er. Han har hatt gullplatene i nesten 18 måneder, men han har hatt så mange utfordringer og har opplevd så mange hindringer at han ikke har vært i stand til å gjøre noen betydelig oversettelse.
Dessuten må han ha hatt så mange ting i tankene som han visste at han ennå hadde å gjøre. Bare tenk på hva det innebar å gjenopprette alt henhørende til Guds rike. Han måtte være den som var ansvarlig for å gjenopprette selve Kirken med dens apostler og profeter, og ledere og prestedømsbærere. Han skulle motta åpenbaring om tiende og misjoner, Visdomsordet og ledelse av Kirken. Han måtte undervise i prinsipper for selvhjulpenhet, organisere Hjelpeforeningen og bygge templer. Han måtte legge planer for det nye Jerusalem og sende misjonærer til jordens fire hjørner. Han hadde alt dette å gjøre, og som det viser seg, ville han ikke leve så lenge i sin innsats for å gjøre det. Men iallfall lå alt dette og mer foran ham våren 1829.
Men her er det Herren sa:
“[Joseph,] du har en gave til å oversette platene, og dette er den første gaven jeg skjenket deg, og jeg har befalt deg at du ikke skulle påberope deg noen annen gave før min hensikt med denne er oppfylt, for jeg vil ikke gi deg noen annen gave før oversettelsen er fullført.”8
Jeg kan huske den dagen vi studerte dette skriftstedet i min religionsklasse. Jeg innså – nesten for første gang – hvor virkelig avgjørende Skriftene var for vår Fader i himmelen og for evangeliets gjengivelse og for oss i vårt daglige liv. Budskapet i kapittel 5 er at, til tross for alt Joseph hadde liggende foran seg som han skulle gjøre, skulle han ikke gjøre noe – han skulle ikke søke noen annen gave – før han hadde fullført oversettelsen av Mormons bok og gitt dette majestetiske, skriftlige vitnesbyrdet om Kristus til verden. Det var det viktigste første, og Skriftene skulle komme først av Josephs plikter. Da, og først da, skulle han utføre de andre oppgavene som ventet på ham. Det kunne ikke ha vært noen fremgangsrik gjenopprettelse eller organisering av Kirken uten grunnvollen som dette åpenbarte skriftstedet er. I den samme ånd kan ikke vårt liv gå fremover på sin foreskrevne kurs uten et fundament av hellig skrift som det kan utvikle seg og bygge på. Det er det en Institutt-klasse kan gi. Det er dit den kan “ta deg”.
Skriftstudium gir en avgjørende forberedelse til en annen viktig reise mange av dere må ta. Vi håper alle unge voksne menn som er i stand til det, og så mange unge voksne kvinner som velger det, vil reise på en heltidsmisjon. Men før du gjør det, burde du – skulle du – studere og elske Skriftene. Det var det Herren underviste Hyrum Smith om da han ønsket å reise på misjon, selv før Kirken ble formelt organisert. Bare to måneder etter at Herren ba Joseph gi sin høyeste prioritet til å oversette Mormons bok, ga han denne åpenbaringen til profetens storartede og trofaste eldre bror. Legg merke til hvilken rolle Skriftene spiller for å bringe kraft til en misjonærs undervisning.
Og jeg siterer: “Se, marken er allerede hvit til innhøstning, derfor, den som ønsker å høste, la ham kraftig støte frem med sin sigd … og søk å fremme og grunnfeste Sions sak … Se, jeg befaler deg at du ikke må anta at du er kalt til å forkynne før du er kalt. Vent litt til, inntil du skal få mitt ord, min klippe, min kirke og mitt evangelium så du med sikkerhet kan kjenne min lære.
Søk ikke å forkynne mitt ord, men søk først å erholde mitt ord, og så skal din tunge bli løst. Hvis du da ønsker det, skal du få min Ånd og mitt ord, ja, Guds kraft til å overbevise menneskene.”9
Jeg husker historien om da president Hugh B. Brown besøkte en misjon en gang. Under konferansen ønsket han å holde et vitnesbyrdsmøte. Gang på gang reiste misjonær etter misjonær seg og sa: “Jeg vet at evangeliet er sant.” På slutten av møtet reiste president Brown seg og sa: “Jeg er takknemlig for at dere alle ‘vet at evangeliet er sant’, men jeg venter på at en av dere skal si ‘Jeg kjenner evangeliet’. Da ville jeg bli mer imponert når dere sier at dere vet at det er sant.”10
Han prøvde naturligvis å undervise disse misjonærene noe. Han spilte rollen som en undersøker som hørte misjonærleksjonene for første gang. Han ønsket at eldstene og søstrene skulle forstå at de måtte ha en rimelig forståelse om Kirkens lære før deres vitnesbyrd om den kunne ha påvirkningskraft. Det er fremdeles like sant i dag for alle dere misjonærer og fremtidige misjonærer som det var for Hyrum Smith. Kjenn Skriftene. Da vil Ånden hjelpe dere å undervise med “Guds kraft til å overbevise menneskene”.11 For en storartet formel for å lykkes som misjonær. Og til alle dere som allerede har vært på misjon, må dere fortsette å være misjonærer. Hold dere i Skriftene Hold deg sterk med dem i en Institutt-klasse. Vi trenger at dere underviser og vitner om dem resten av livet.
La meg dele med dere en avsluttende reise som standardverkene og en Institutt-klasse kan ta dere med til. Det er en reise for å høre Herrens røst, en opplevelse vi alle virkelig lengter etter. Hør på denne læresetningen.
Etter en tidlig åpenbaring som skulle bli kapittel 18 i Lære og pakter, gitt like før Peter, Jakob og Johannes kom for å gjengi Det melkisedekske prestedømme, sier Herren om disse åpenbaringene som nå ble nedskrevet og samlet:
“Disse ord er ikke av mennesker, heller ikke av noe menneske, men av meg …
For det er min røst som taler disse ord til dere; for de er gitt ved min Ånd til dere, og ved min kraft kan dere lese dem for hverandre, og hvis det ikke var ved min kraft, kunne dere ikke ha dem.
Derfor kan dere vitne om at dere har hørt min røst og kjenner mine ord.”12
Å lese Skriftene “for hverandre”? Høres ut som en Institutt-klasse for meg. Men enten det er en klasse eller et nadverdsmøte, en stavskonferanse eller privat studietid, når vi leser eller hører Skriftene, hører vi Guds røst, og det er en spesiell og hellig ting. Det er en reise som er verdt å ta.
La en Institutt-klasse bidra til å sørge for det. Mine kjære unge venner, dere har et stort arbeid å gjøre. Dere har, i likhet med Ester, blitt født for en tid som denne. Ikke vær redd og ikke mist motet. Gud vil alltid være med dere på reisen. Bare sørg for å ta ham og hans ord med deg. Be alltid om å høre hans røst i disse Skriftene.
Jeg vil få anledning til å bære mitt vitnesbyrd når vi avslutter dette møtet, men la meg si at jeg elsker Skriftene og undres på hvor min reise i livet ville ha tatt meg uten dem. Jeg vet at Jesus er Kristus, og jeg vet at evangeliet er sant delvis på grunn av Skriftene og på grunn av opplevelser i klasser som dem som tilbys av Religionsinstituttet. Jeg kan si “Jeg vet at Jesus er Kristus og at evangeliet er sant” fordi jeg kan si “Jeg kjenner Jesus Kristus og jeg kjenner evangeliet” – i det minste begynner jeg å bli kjent med dem, og det er et privilegium hele livet. Jeg ber dere gjennomføre den samme reisen. I Jesu Kristi navn. Amen.