Én prosent bedre
Hver innsats vi gjør for å forandre oss – uansett hvor liten den synes for oss – kan kanskje utgjøre den største forskjellen i vårt liv.
I mer enn et århundre hadde Storbritannias landslag i sykkelritt vært til latter i sykkelverdenen. Middelmådige britiske ryttere hadde kun klart en håndfull gullmedaljer på 100 år med olympiske leker og hadde vært enda mer underlegne i det viktige 3 uker lange sykkelrittet Tour de France – der ingen britisk rytter hadde seiret på 110 år. Så dårlig var situasjonen for britiske ryttere at sykkelselgere til og med nektet å selge sykler til briter i frykt for at de for alltid ville vanære deres hardt opparbeidede rykte. Og til tross for å vie enorme ressurser til banebrytende teknologi og ethvert nymotens treningsregime, virket ingenting.
Ingenting, det vil si, før i 2003, da en liten, stort sett ubemerket endring fant sted som for alltid ville endre kursen for britisk sykling. Denne nye tilnærming skulle også avdekke et evig prinsipp – med et løfte – angående vår ofte forvirrende jordiske søken etter å forbedre oss. Så hva skjedde i britisk sykling som i stor grad angår vår personlige streben etter å bli bedre døtre og sønner av Gud?
I 2003 ble Sir Dave Brailsford ansatt. I motsetning til tidligere trenere som forsøkte dramatiske endringer over natten, brukte Sir Brailsford i stedet en strategi han omtalte som “opphopningen av marginale framskritt”. Dette innebar å gjennomføre små forbedringer i alt. Det betydde konstant måling av nøkkelstatistikk og målrettet arbeid med konkrete svakheter.
Det er litt beslektet med lamanitten Samuels beskrivelse av å “[ta] seg i vare”.1 Dette bredere, mer helhetlige synet unngår fellen ved å være myopisk fiksert på kun det opplagte problemet eller synden det gjelder. Brailsford sa: “Prinsippet er at hvis du ser på alle detaljene i det å sykle og forbedrer dem med 1 prosent, vil du totalt få en betydelig bedring.”2
Hans tilnærming samsvarer godt med Herrens, som lærte oss hvor kritisk 1 prosent er – selv på bekostning av de 99 prosentene. Han underviste naturligvis i evangelieimperativet om å oppsøke personer i nød. Men hva om vi anvendte det samme prinsippet på det svært milde og gode andre prinsippet i evangeliet, omvendelse? Istedenfor å bli hemmet av de dramatiske svingninger mellom synd og omvendelse, hva om vår tilnærming var å begrense vårt fokus – selv mens vi utvider det? Istedenfor å prøve å fullkommengjøre alt, hva om vi taklet bare én ting?
Hva om du for eksempel i din nye vidvinkelbevissthet oppdager at du har forsømt å lese Mormons bok daglig? Vel, istedenfor desperat å pløye gjennom alle 591 sidene på én kveld, hva om vi i stedet forpliktet oss til å lese bare 1 prosent av den – det er bare i underkant av seks sider per dag – eller et annet overkommelig mål i din situasjon? Kan opphopning av små, men stabile marginale framskritt i vårt liv endelig være veien til seier over selv de mest irriterende av våre personlige utilstrekkeligheter? Kan denne tilnærmingen med mange små gjerninger for å takle våre lyter virkelig fungere?
Den anerkjente forfatteren James Clear sier at denne strategien gjør at regnestykket går direkte i vår favør. Han fastholder at “vaner er ‘rentes rente på vår selvforbedring’. Hvis du kan bli bare én prosent bedre til noe hver dag, vil du bli 37 ganger bedre innen utgangen av et år.”3
Brailsfords små fremskritt begynte med det opplagte, som for eksempel utstyr, drakter og treningsmønstre. Men laget hans stoppet ikke med det. De fortsatte å finne 1 prosent forbedring i oversette og uventede områder som ernæring, og til og med små variasjoner i vedlikeholdet. Over tid hopet disse mengdene av mikroforbedringer seg opp til imponerende resultater som kom raskere enn noen kunne ha forestilt seg. Sannelig var de inne på det evige prinsippet om “linje på linje og bud på bud, litt nå og litt da”.4
Vil små justeringer fungere som den “mektige forandring[en]”5 du ønsker? Riktig implementert er jeg 99 prosent sikker på at det vil de! Det eneste denne fremgangsmåten krever for at små fremskritt skal hope seg opp, er at det må være en konsekvent innsats, dag inn og dag ut. Og selv om vi sannsynligvis ikke vil være fullkomne, må vi være fast bestemt på å speile vår utholdenhet med tålmodighet. Gjør det, og de gode belønningene for økt rettferdighet vil gi deg den glede og fred du søker. Som president Russell M. Nelson har undervist: “Ingenting er mer frigjørende, mer foredlende eller mer avgjørende for vår individuelle fremgang enn et regelmessig, daglig fokus på omvendelse. Omvendelse er ikke en hendelse, det er en prosess. Det er nøkkelen til lykke og fred i sinnet. Når den kombineres med tro, åpner omvendelse vår tilgang til kraften i Jesu Kristi forsoning.”6
Når det gjelder omvendelse som forutsetning for tro, er Skriftene tydelige. Alt som i utgangspunktet kreves, er bare “tro i den minste grad”.7 Og hvis vi kan mønstre dette “sennepsfrøet”8 kan vi også forvente en følge av uventede og eksepsjonelle forbedringer i vårt liv. Men husk at akkurat som vi ikke vil forsøke å gå fra å være huneren Attila til Mor Teresa over natten, skulle vi heller gradvis snu om på våre forbedringsmønstre. Selv om de endringer som trengs i livet ditt er store, kan du begynne i liten skala. Det gjelder spesielt hvis du føler deg overveldet eller motløs.
Denne prosessen gjennomføres ikke alltid på en lineær måte. Selv blant de mest besluttsomme kan det komme tilbakeslag. Etter å ha opplevd frustrasjonen over dette i mitt eget liv, vet jeg at det noen ganger kan føles som det går 1 prosent fremover og 2 prosent tilbake. Men hvis vi forblir fryktløse i vår beslutning om konsekvent å kjempe for disse oppgangene på 1 prosent, vil han som har “[båret] våre piner”9, helt sikkert bære oss.
Hvis vi er innblandet i alvorlige synder, er Herren tydelig og utvetydig, vi må selvfølgelig stoppe opp, få hjelp fra biskopen og umiddelbart vende oss bort fra slike vaner. Men som eldste David A. Bednar underviste: “Små, stabile, trinnvise åndelige forbedringer er de trinn Herren ønsker at vi skal ta. Å forberede seg til å vandre skyldfri for Gud er en av hovedhensiktene med jordelivet og noe vi må strebe etter hele livet. Vi oppnår ikke dette gjennom sporadiske skippertak med åndelig aktivitet.10
Denne lommeformat-tilnærmingen til omvendelse og virkelig forandring, fungerer den virkelig? For å si det sånn, ligger beviset i selve syklingen? Tenk på hva som har skjedd med britisk sykling de siste to tiårene etter å ha implementert denne filosofien. Britiske syklister har nå, forbausende nok, vunnet Tour de France seks ganger. I løpet av de siste fire olympiske leker har Storbritannia vært det mest fremgangsrike landet på tvers av alle sykkeldisipliner. Og i det nylig avsluttede OL i Tokyo, vant Storbritannia flere gullmedaljer i sykling enn noe annet land.
Fotografier med britiske syklister av (med klokken fra øverst til venstre) Friedemann Vogel, John Giles, og Greg Baker/Getty Images
Men mer verdifullt enn verdens sølv eller gull, er vårt dyrebare løfte på vår vei til evigheten at vi virkelig vil “vinne seier i Kristus”.11 Og når vi forplikter oss til å gjøre små, men stabile forbedringer, blir vi lovet “ærens uvisnelige krans”.12 Mens vi soler oss i stråleglansen, innbyr jeg deg til å granske livet ditt for å se hva som holder deg i ro eller sinker deg på paktens sti. Se så videre. Se etter små, men gjennomførbare ting i ditt liv som kan føre til gleden ved å bli bare litt bedre.
Husk at David brukte bare én liten sten for å felle en tilsynelatende uovervinnelig kjempe. Men han hadde fire andre stener klare. På lignende måte ble Alma den yngres ugudelige valg og evige mål forandret ved én enkel og fremtredende tanke – et minne om hans fars læresetninger om Jesu Kristi frelsende nåde. Slik er det også med vår Frelser, som selv om han var syndfri “[ikke mottok] av fylden til å begynne med, men fortsatte fra nåde til nåde inntil han mottok en fylde.”13
Det er han som vet når en spurv faller, som likeledes fokuserer på øyeblikket, så vel som på de betydningsfulle hendelsene i vårt liv, og som er rede akkurat nå til å hjelpe deg i hva enn din én-prosent-søken blir etter denne konferansen. Fordi hver anstrengelse vi gjør for å forandre oss – uansett hvor liten den synes for oss – kan kanskje utgjøre den største forskjellen i vårt liv.
I denne hensikt underviste eldste Neal A. Maxwell: “Hver gang vi fremholder et rettferdig ønske, hver tjenestegjerning, hver tilbedelse av Gud, uansett hvor liten og ubetydelig handlingen er, tilføres vi åndelig kraft.”14 Det er i sannhet ved små, enkle og, ja, bare 1 prosent ting at store ting kan skje.15 Endelig seier er 100 prosent sikkert, “etter at vi har gjort alt vi kan”,16 ved vår Herre og Frelser Jesu Kristi kraft, fortjeneste og barmhjertighet. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.