Stole på vår Fader
Gud stoler på at vi tar mange viktige avgjørelser, og i alle saker, ber han oss om å stole på ham.
Den 1. juni 1843 forlot Addison Pratt Nauvoo i Illinois for å forkynne evangeliet på Hawaii, og overlot til sin hustru, Louisa Barnes Pratt, å ta seg av deres unge familie.
I Nauvoo, da forfølgelsene økte, og de hellige måtte dra, og senere i Winter Quarters da de forberedte seg til å migrere til Saltsjødalen, sto Louisa overfor avgjørelsen om hun skulle gjennomføre reisen eller ikke. Det ville ha vært lettere å bli værende og vente på at Addison kom tilbake, enn å reise alene.
Ved begge anledninger søkte hun veiledning fra profeten, Brigham Young, som oppfordret henne til å dra. Til tross for de store vanskelighetene og hennes personlige motvilje, klarte hun å gjennomføre reisen hver gang.
Til å begynne med fant Louisa liten glede i å reise. Men snart begynte hun å glede seg over det grønne præriegresset, de fargerike villblomstene og jordlappene langs elvebredden. “Dysterheten i mitt sinn forsvant gradvis,” skrev hun, “og det fantes ikke en muntrere kvinne i hele kompaniet.”
Louisas historie har inspirert meg dypt. Jeg beundrer hennes villighet til å sette til side sine personlige preferanser, hennes evne til å stole på Gud, og hvordan utøvelse av hennes tro hjalp henne til å se situasjonen annerledes.
Hun har minnet meg på at vi har en kjærlig Fader i himmelen som bryr seg om oss uansett hvor vi er, og at vi kan stole mer på ham enn noen annen eller noe annet.
Kilden til sannhet
Gud stoler på at vi tar mange viktige avgjørelser, og i alle saker, ber han oss om å stole på ham. Dette er spesielt vanskelig når vår dømmekraft, eller offentlige mening, avviker fra hans vilje for sine barn.
Noen foreslår at vi skulle trekke grensene på nytt mellom hva som er rett og hva som er galt fordi de sier at sannheten er relativ, virkeligheten er selvdefinert, eller Gud er så generøs at han egentlig ikke bryr seg om hva vi gjør.
Når vi prøver å forstå og akseptere Guds vilje, er det nyttig å huske at grensene mellom rett og galt ikke er opp til oss å definere. Gud har selv satt disse grensene, basert på evige sannheter til vårt beste og til velsignelse for oss.
Ønsket om å forandre Guds evige sannhet har en lang historie. Den begynte før verden ble til, da Satan gjorde opprør mot Guds plan og søkte egoistisk å ødelegge menneskets handlefrihet. Etter dette mønsteret har personer som Sherem, Nehor og Korihor hevdet at tro er tåpelig, åpenbaring er irrelevant, og at alt vi ønsker å gjøre, er riktig. Dessverre har disse avvikene fra Guds sannhet ofte ført til stor sorg.
Selv om noen ting kan avhenge av sammenhengen, gjør ikke alt det. President Russell M. Nelson har konsekvent sagt at Guds frelsende sannheter er absolutte, uavhengige og definert av Gud selv.
Vårt valg
Hvem vi velger å stole på, er en av livets viktige avgjørelser. Kong Benjamin instruerte sitt folk: “Tro på Gud! tror at han er … Tro at han har all visdom … Tro at mennesket ikke fatter alt som Herren fatter.”
Heldigvis har vi Skriftene og veiledning fra levende profeter som kan hjelpe oss å forstå Guds sannhet. Hvis det er behov for en klargjøring utover det vi har, sørger Gud for den gjennom sine profeter. Og han vil besvare våre oppriktige bønner gjennom Den hellige ånd når vi prøver å forstå sannheter vi ennå ikke fullt ut verdsetter.
Eldste Neil L Andersen sa en gang at vi ikke skulle bli overrasket “om [vårt] eget syn ikke umiddelbart er i harmoni med det Herrens profet underviser. Dette er stunder for å lære,” sa han, “for ydmykhet og for å gå ned på våre knær i bønn. Vi går fremover i tro og stoler på Gud, i visshet om at vi med tiden vil motta mer åndelig klarhet fra vår himmelske Fader.”
Til enhver tid er det nyttig å huske Almas lære om at Gud gir sitt ord i forhold til den oppmerksomhet og innsats vi vier det. Hvis vi gir akt på Guds ord, vil vi motta mer. Hvis vi ignorerer hans råd, vil vi motta mindre og mindre til vi ikke har noe. Dette tapet av kunnskap betyr ikke at sannheten var feil. Det viser snarere at vi har mistet evnen til å forstå den.
Se hen til Frelseren
I Kapernaum underviste Frelseren om sin identitet og misjon. Mange syntes hans ord var vanskelige å høre, noe som fikk dem til å snu ryggen til og “gikk ikke lenger omkring med ham”.
Hvorfor gikk de sin vei?
Fordi de ikke likte det han sa. Så de stolte på sin egen dømmekraft, gikk sin vei og nektet seg selv velsignelser som ville ha kommet hvis de hadde blitt værende.
Det er lett at vår stolthet kommer mellom oss og evig sannhet. Når vi ikke forstår, kan vi stoppe opp, la følelsene roe seg og så velge hvordan vi vil respondere. Frelseren oppfordrer oss til å: “Se hen til [ham] i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.” Når vi fokuserer på Frelseren, kan vår tro begynne å overvinne våre bekymringer.
Som president Dieter F. Uchtdorf har oppfordret oss til å gjøre: “Tvil på deres tvil før dere tviler på deres tro. Vi må aldri la tvil holde oss fanget og borte fra den guddommelige kjærlighet og fred og de dyrebare gaver som kommer ved tro på den Herre Jesus Kristus.”
Velsignelser kommer til dem som blir værende
Da disiplene gikk bort fra Frelseren den dagen, spurte han De tolv: “Vil også dere gå bort?”
Peter svarte:
“Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.
Og vi tror og vet at du er Guds Hellige!”
Nå levde apostlene i den samme verden, og de møtte det samme sosiale presset som disiplene som gikk sin vei. Men i dette øyeblikket valgte de sin tro og stolte på Gud, og slik bevarte de velsignelser Gud gir til dem som blir værende.
Kanskje du, i likhet med meg, noen ganger befinner deg på begge sider av denne avgjørelsen. Når vi synes det er vanskelig å forstå eller ta imot Guds vilje, er det betryggende å huske at han elsker oss slik vi er, uansett hvor vi er. Og han har noe bedre til oss. Hvis vi strekker oss ut til ham, vil han hjelpe oss.
Selv om det kan være vanskelig å strekke seg ut til ham, akkurat som faren som søkte helbredelse for sin sønn, ble fortalt av Frelseren: “Alt er mulig for den som tror.” I våre vanskelige stunder kan vi også rope: “Hjelp min vantro.”
Underkaste oss Hans vilje
Eldste Neal A. Maxwell underviste en gang: “Å underkaste sin vilje [er] virkelig det eneste personlige vi har å legge på Guds alter.” Ikke rart at Kong Benjamin var så ivrig etter at hans folk skulle bli “som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye [oss] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss], likesom et barn bøyer seg for sin far.”
Som alltid viste Frelseren oss det fullkomne eksempel. Med et tungt hjerte og med kjennskap til det smertefulle arbeidet han måtte gjøre, underkastet han seg sin Faders vilje, oppfylte sin messianske misjon og åpnet evighetens løfte for dere og meg.
Valget å underkaste oss Guds vilje er en troshandling som står sentralt i vårt disippelskap. Når vi tar dette valget, oppdager vi at vår handlefrihet ikke blir svekket. Den blir snarere forsterket og belønnet ved Den hellige ånds nærvær, som gir mening, glede, fred og håp som vi ikke finner noe annet sted.
For noen måneder siden besøkte en stavspresident og jeg en søster i staven hans og hennes unge voksne sønn. Etter mange år borte fra Kirken, vandrende på vanskelige og uvennlige veier, hadde hun vendt tilbake. Under besøket vårt spurte vi henne hvorfor hun hadde kommet tilbake.
“Jeg hadde rotet til livet mitt,” sa hun, “og jeg visste hvor jeg trengte å være.”
Så spurte jeg henne hva hun hadde lært på reisen.
Noe følelsesladet, fortalte hun at hun hadde lært at hun måtte gå i kirken lenge nok til å bryte vanen med ikke å komme, og at hun måtte bli værende der til det var der hun ønsket å være. Det var ikke lett å komme tilbake, men da hun utøvde tro på Faderens plan, følte hun Ånden vende tilbake.
Og så tilføyde hun: “Jeg har selv lært at Gud er god, og at hans veier er bedre enn mine.”
Jeg bærer vitnesbyrd om Gud vår evige Fader, som elsker oss, om hans Sønn Jesus Kristus, som frelste oss. De kjenner våre smerter og utfordringer. De vil aldri svikte oss og vet fullkomment hvordan de kan hjelpe oss. Vi kan være ved godt mot når vi stoler mer på dem enn noen eller noe annet. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.