Velsignet av levende vann
Levende vann helbreder. Det nærer og styrker. Det gir fred og glede.
Tidlig i sitt virke reiste Kristus fra Jerusalem til sitt barndomshjem i Nasaret i Galilea. Han reiste gjennom Samaria, og sliten etter reisen, stanset han for å hvile ved oldtidens Jakobs brønn. Mens Jesus ventet og disiplene gikk på leting etter mat i en nærliggende by, kom en samaritansk kvinne bort til brønnen. Dere kjenner historien. Da Jesus ba om litt å drikke, ble hun overrasket over at en jøde ville be henne om noe slikt. I århundrer hadde jøder og samaritaner betraktet hverandre som fiender. Men Kristus sa at om hun hadde forstått hvem hun snakket med, ville hun ha bedt ham om vann – levende vann som ville stille hennes tørst for alltid. Hun forsto naturligvis ikke, og derfor forklarte han:
«Hver den som drikker av dette vann, blir tørst igjen.
Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv» (Joh. 4:13-14).
Den samaritanske kvinnen likte tanken på aldri å måtte drikke igjen. Hun ville slett ikke savne det daglige slitet med å bære tunge vannkrukker fra brønnen og hjem. Men da Kristus vitnet for henne at han var Messias, og da Ånden bekreftet for henne at det var sant, begynte hun å forstå at Jesus snakket om større sannheter. Hun lot brønnvannet stå igjen og skyndte seg av gårde for å finne andre som kunne komme og lytte. Jeg tviler imidlertid på at hun, iallfall på det stadiet, forsto fullt ut – eller om vi forstår fullt ut – hva det vil si å ha en kilde med levende vann i oss.
Levende vann helbreder. Det nærer og styrker. Det gir fred og glede.
En kvinne jeg kjenner, strevde med sinne mot noen som hadde såret henne og hennes familie. Selv om hun sa til barna at de ikke måtte bli bitre og uforsonlige, kjempet hun selv med disse følelsene. Etter å ha bønnfalt sin himmelske Fader i flere uker, følte hun omsider en forandring. Hun fortalte: «En dag, midt i mine nesten konstante bønner, kom helbredelsen. Jeg kjente en fysisk strømning gjennom hele kroppen. Så fikk jeg en følelse av trygghet og fred. Jeg visste at uavhengig av hva som skjedde, ville det gå bra med meg og familien. Sinnet forlot meg, og det samme gjorde mitt ønske om gjengjeldelse.»
Det levende vann er Jesu Kristi evangelium som formidles av Den hellige ånd. Min venn visste hva som var rett. Hun hadde sagt de rette ordene til familien sin. Men først da hun ydmyket seg nok til å drikke av vannet – til å føle Den hellige ånd – kunne hun begynne helbredelsesprosessen.
Siden jeg har møtt mange kvinner det siste året – og deres prestedømsledere – har jeg hørt utallige beretninger om Kristi helbredende kraft. Det er så mye lidelse i jordelivet, så mange årsaker til smerte. Jeg kjenner mennesker som har sendt sine kjære ut i farefulle omstendigheter, og som daglig ber for deres trygghet i strid. Jeg snakker med foreldre som er redde for sine barn, klar over de fristelsene de står overfor. Jeg har kjære venner som lider under kjemoterapiens ødeleggende virkninger. Jeg kjenner enslige foreldre, forlatt av sine ektefeller, som oppfostrer barn alene. Jeg har selv følt den svekkende virkningen av depresjon. Men jeg har lært av egen erfaring, og jeg lærer av dem jeg snakker med, at vi aldri blir overlatt til oss selv. Vi blir aldri forlatt. Et kildevell av godhet, styrke og selvtillit finnes inne i oss, og når vi lytter tillitsfullt, løftes vi opp. Vi blir helbredet. Vi ikke bare overlever, men vi elsker livet. Vi ler, vi gleder oss, vi går frem i tro.
Det levende vann gir også næring. Jeg vitner om at akkurat som han lover, kommer Kristus til alle som har tungt å bære. Han gir oss hvile (se Matteus 11:28). Han holder oss oppe når vi er trette. Et kildevell er en strømmende kilde med stadig fornyelse –om vi drikker av den. Stolthet kan ødelegge dens virkning, det samme kan ren uoppmerksomhet. Men de som drikker dypt, blir ikke bare helbredet selv, men blir en kilde for andre ved at én ånd nærer og styrker en annen.
I fjor døde en kjær venn av familien. Lucile var 89 år gammel og hadde vært enke i over 20 år. Hun var ingen rik kvinne, hun var ikke berømt og folk flest ante ikke at hun døde. Men hennes familie visste det. Naboene hennes visste det. Medlemmene i menigheten visste det. For alle som hadde opplevd hennes kjærlighet, hadde hennes død gjort verden litt fattigere. Mens hun var enke, hadde Lucile opplevd vanskelige utfordringer, ikke minst et kjært barnebarns bortgang og alderdommens plager. Men Lucile fortsatte å nære alle hun kjente, med sin ånd, sitt bakverk, sine lappetepper og sjal, i tillegg til humor og velvilje. Og hun elsket å arbeide i templet. En vårdag i 1981 skrev hun i dagboken sin: «Klokken 03.30 i dag morges, mens jeg var på vei opp til templet, betraktet jeg flagget som blafret lett i vinden, og skuet opp mot den vakre himmelen og tenkte på hvor glad jeg var for å være der. Jeg var lei meg på vegne av alle som sov og gikk glipp av en nydelig dags oppvåkning.»
De fleste av oss tenker ikke over at verden «våkner» klokken 03.30 om morgenen, og vi er mer enn tilfreds med å snu oss i sengen og la Lucile synes synd på oss. Men for en innstilling! Bare en strøm av indre godhet kan forklare det. Hadde hun denne rene ånden som 15-åring, som 25-åring eller som 55-åring? Jeg vet ikke. I de fleste tilfeller må man trolig et helt liv lytte til Den hellige ånd før man kjenner Guds røst så godt og før man stoler nok på det levende vann til å drikke av det gjennom hele dagen – særlig en dag som begynner klokken 03.30. Men jeg tror det levende vann styrket Lucile i de lange årene da hun kunne ha gitt seg over til selvmedlidenhet, og hennes liv, hennes ånd, ga næring til alle hun kjente
Det levende vann kan gi oss fred og glede selv når kildevellet inni oss synes å ha tørket ut. Jeg fikk nylig høre om en kvinne hvis sønn, som led av psykiske lidelser, døde uventet. Familien ble helt knust. Moren kunne ikke forestille seg at hun noen sinne kunne føle glede igjen. Men hun ble velsignet ved en ung kvinnes tjeneste, en av hennes tidligere laurbærpiker som nå var en ung Hjelpeforenings-søster og hennes besøkende lærerinne, som sa: «Du hjalp meg. Nå skal jeg hjelpe deg – og vi skal komme gjennom dette sammen.» Fred, og til og med glede, begynte å vende tilbake til henne.
Det vil kanskje ta et helt liv – og lengre – å foredle vår ånd fullt ut, men det levende vann er tilgjengelig for alle, også de unge. Jeg blir inspirert når jeg ser Kirkens unge kvinner, som etter å ha fått åndelig opplæring fra barndommen av, kommer inn i Hjelpeforeningen og straks tilfører økt styrke til mer erfarne kvinner. Jeg blir overlykkelig når jeg ser de samme unge kvinnene innse hvor mye de kan lære av kvinner som er eldre enn seg selv. Fred kommer til oss fra Herren, men vi kan hjelpe hverandre å føle denne freden ved å dele våre byrder og vår lykke med hverandre.
Kristi løfte er enkelt, men storslagent: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh. 14:27). Brødre og søstre, forvirringen råder overalt rundt oss. De økonomiske tilstandene er kaotiske, familier sliter. Vi lever, slik president Hinckley har sagt: «i en farlig tid» («Tiden vi lever i», Liahona, jan. 2002, s. 83). Men det levende vann kan fremdeles by på fred og glede. Når vi lever rettferdig, når vi har gjort alt vi kan, er selvtillit en av gavene vi får. Herren sier: «Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!» (L&P 101:16). Midt i kaoset må vi stanse opp. Vi må lytte til Ånden som forteller oss: «Alt er vel!» («Kom, hellige», Salmer, nr. 26), akkurat som de tidlige hellige måtte gjøre. Det er grunn til bekymring, men det er større grunn til å føle fred.
Den samaritanske kvinnen så inn i Kristi ansikt, lyttet til hans røst og anerkjente ham på en tid da de fleste andre forkastet alt han forkynte. Vi kjenner ham også, eller vi kan, hvis vi lar hans helbredende kraft, hans nærende styrke, hans fred og glede få strømme gjennom oss som «en kilde med vann som veller frem til evig liv». Jeg ber om at vi må gjøre det, i Jesu Kristi navn, amen