President Thomas S. Monson
I MESTERENS FOTSPOR
I løpet av sine mange kall i Kirken har president Thomas S. Monson flyttet fra kontor til kontor, sted til sted. For hver flytting har han alltid tatt med seg et spesielt maleri. Han har hatt det siden han var biskop på 1950-tallet. Han hadde det med seg da han presiderte over den kanadiske misjon med hovedkvarter i Toronto. Det henger nå på kontoret han benytter som Kirkens president. Maleriet er et iøynefallende bilde av Herren Jesus Kristus av den berømte kunstneren Heinrich Hofmann.
Maleriet er mer enn en prydgjenstand på kontorveggen. Det er mer enn en påminnelse om hvem som er «hjørnesteinen» (Efeserne 2:20) for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er mer enn en erklæring om at mannen som er kalt til å være Kirkens president, forventes å stå fremst blant de levende vitner om Frelseren. Maleriet representerer et ideal – den Mesteren Thomas Monson har brukt som forbilde for sitt liv. «Jeg elsker det maleriet,» sa president Monson idet han betraktet det igjen. «Det gir meg styrke å ha det i nærheten. Se på de vennlige øynene. Se på det varme uttrykket. Når jeg står overfor vanskelige situasjoner, ser jeg ofte på det og spør meg selv: ”Hva ville han ha gjort?” Så har jeg forsøkt å handle deretter.»
Denne lojaliteten til Herren, denne konstante henvisningen til Mesterens eksempel, denne faste beslutningen om å gå på den vei Frelseren har merket opp – dette er de viktigste kjennetegnene på Thomas S. Monsons liv og lederskap. Mange av historiene om hans disippelskap er velkjente. Dette er gutten som ga bort en skattet leke fordi han syntes en annen gutt trengte den mer, og som ga bort sine to kjæledyrskaniner for at en venns familie skulle få julemiddag. Dette er den unge biskopen som viste stor omsorg for 84 enker i sin menighet – og som hadde dem i sitt hjerte i årtier. Dette er generalautoriteten som var mottakelig nok for Den hellige ånds tilskyndelser til å vite når en møteplan skulle avbrytes for å ta hånd om et barn.
De som kjenner ham godt, forstår at han ikke har gjort disse tingene bare fordi foreldrene forventet det av ham eller fordi enkene var en biskops ansvar eller fordi det var hans rolle som apostel. Han har gjort slike uselviske tjenestegjerninger fordi det er sånn han er. Thomas S. Monson gjør slike ting fordi det er dette Frelseren ville ha gjort.
Kort sagt er president Monson en sann disippel av den «Jesus fra Nasaret … som gikk omkring og gjorde vel» (Apostlenes gjerninger 10:38), et skriftsted president Monson ofte siterer. Hans ansvarsoppgaver innebærer en mengde administrative beslutninger og papirarbeid som ville tatt pusten av de fleste. Men denne arbeidsmengden har aldri fått ham til å miste fokus på de som hans Forbilde ville ha tjent. Gjennom hele livet har han hjulpet den ene, oppmuntret de vanskeligstilte og husket dem som er lette å glemme. Kanskje ingen i Kirkens ledelse de senere år i like stor grad har fulgt den guddommelige befaling om å «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær» (L&p 81:5).
Begynnelsen
For å kjenne den mannen Thomas Spencer Monson har blitt, er det viktig å kjenne til hans røtter og omgivelsene han vokste opp i.
Han ble født 21. august 1927 som den første sønnen og det andre barnet til G. Spencer og Gladys Condie Monson. På sin fars side har han svenske og engelske aner, og på sin mors side, skotske. Hans oldefar het Mons Åkesson, og i tråd med mønsteret for svenske etternavn het hans bestefar Nils Månssån. Fra og med hans far fulgte etternavnet det vanlige amerikanske mønsteret, slik at Monson ble beholdt (med engelsk stavemåte). President Monson er oppkalt etter sin bestefar på morssiden, Thomas Sharp Condie, og sin far, Spencer Monson.
President Monson vokste opp på vestsiden av Salt Lake City, i et område som ikke var spesielt kjent for velstående eller innflytelsesrike familier, men han var omgitt av nestekjærlige, hardtarbeidende menn og kvinner, ikke minst i sitt eget hjem. Hans familie bodde ikke langt fra jernbanen, og deres hjem var velkjent for mange gjennomreisende med tog under den store depresjonen på 1930-tallet. Når disse reisende – som i noen tilfeller bare var unge menn i tenårene – banket på familien Monsons bakdør, visste familien at Gladys Monson ville invitere dem inn og be dem sette seg ved kjøkkenbordet mens hun laget et smørbrød og skjenket i et glass melk. Andre ganger var det unge Tommys oppgave å bære tallerkener med varm mat som hans mor hadde tilberedt til en ensom nabo, «gamle Bob», som bodde i et hus som ble stilt til rådighet for ham av Toms bestefar. Familien Monsons nabolag var fylt med slike mottakere av kristen kjærlighet.
På søndagsettermiddager hendte det ofte at Tom ble med sin far for å hente «onkel Elias» for å ta ham med på en kjøretur rundt i byen. President Monson minnes at hans far med stor kjærlighet bar sin skrøpelige onkel, som var forkrøplet av leddgikt, til bilen og satte den eldre mannen i forsetet, hvor han ville få den beste utsikten. «Kjøreturen var kort og samtalen begrenset, men å, for en arv av kjærlighet!» forteller president Monson. «Far leste aldri historien om den barmhjertige samaritan i Bibelen for meg. Isteden tok han med seg meg og onkel Elias i den gamle 1928-modell Oldsmobilen og ga meg et levende eksempel jeg aldri har glemt.»
Minneverdig var også farens eksempel på hardt arbeid. G. Spencer Monson var kjent for å fullføre alt han begynte på, og å gjøre jobben riktig. Han ledet et trykkeri, og i tidlig alder begynte Tom å lære seg bransjen. Han gjorde karriere som trykkerileder. Etter at han gikk ut fra University of Utah med laud i 1948 etter å ha studert bedriftsledelse der, ble han reklamesjef i den kirkeeide dagsavisen Deseret News. (Han har alltid vært opptatt av livslang læring, og senere tok han en mastergrad i bedriftsledelse – mens han virket i De tolv apostlers quorum!) Han arbeidet i avis- og trykkeribransjen i 11 år, før kan ble kalt til å presidere over den kanadiske misjon i 1959. Etter sin tjeneste som misjonspresident gikk han tilbake til en stilling som leder for avisens trykkeri Deseret Press. I løpet av karrieren var han akkurat like omhyggelig med sine oppgaver i trykkeriet som hans far hadde vært mange år tidligere.
Guttedager i en sammensveiset familie
Bildene av unge Tommy viser en kjekk gutt med et livlig, vinnende uttrykk og et litt skøyeraktig blikk. Han er den første til å innrømme at han var en typisk gutt. Han forteller følgende om en opplevelse i Primær:
«I Trekker-året mitt [en klasse for 10-åringer] var ikke alltid vår oppførsel i Primær slik den burde være. Jeg hadde mye energi og hadde vanskelig for å sitte tålmodig i klassen. Melissa Georgell var Primærs president i menigheten. En dag spurte hun om vi kunne snakke litt sammen. Vi satte oss på forreste rad i kirkesalen, og hun begynte å gråte. Så fortalte hun meg at hun var lei seg fordi særlig guttene ikke oppførte seg så fint under åpningen i Primær. Uskyldig spurte jeg: ”Kan jeg hjelpe med noe, søster Georgell?”
Med et smil og et glimt i øyet svarte hun: ”Vil du det?”
Jeg sa at det ville jeg. Disiplinproblemene i Primær opphørte i samme øyeblikk,» ler han.
På adressen 500 South og 200 West i Salt Lake City hadde Thomas Condie bygget fire hus til sine døtre og deres familier. I «Condie’s Terrace», som området ble kjent som, var Tommy Monson alltid omgitt av familie, og han kunne gå inn og ut av sine søskenbarns hjem omtrent som om de hadde vært hans eget. Han likte å besøke familien Condies gård i Granger, et område av Saltsjødalen som lå landlig til den gangen, men som nå er et uviklingsområde hvor det bygges stadig nye boliger og butikker. Frem til midten av tenårene, da han begynte å prioritere sommerjobber, elsket han å tilbringe sin fritid på familiens hytte i Provo Canyon’s Vivian Park, ca. 10 mil hjemmefra. Der lekte han med søskenbarna sine ute i det fri, badet i elven (én gang reddet han livet til en ung kvinne som holdt på å drukne), og det var der han ble glad i å fiske, et tidsfordriv han har hatt glede av hele sitt liv.
Han ble også glad i å jakte på ender og annen villfugl, men etter hvert ble han mer opptatt av å ta seg av og beskytte fugler. Som gutt ble han fascinert av duer og begynte å oppdrette dem hjemme. Etter hvert oppdrettet han prisvinnende fugler. Duene hans ble faktisk nøkkelen til noen varige lærdommer innen lederskap.
For eksempel, da unge Tom Monson var president for lærernes quorum i menigheten sin, ble han begeistret da quorumsveilederen spurte ham angående hans interesse for fugleoppdrett. Veilederen spurte så: «Har du lyst på et par raserene Birmingham Roller-duer?» Hunnen i paret var spesiell, forklarte veilederen. Hun hadde bare ett øye, for det andre øyet hadde blitt skadet av en katt. Ifølge veilederens instruksjoner hadde han dem på sitt eget dueslag i 10 dager, før han slapp dem fri for å se om de ville komme tilbake. Hannen kom tilbake, men hunnen fløy sin vei – hjem til veilederen. Da Tom kom for å hente henne, fortalte veilederen ham om en gutt i quorumet som ikke var aktiv. Tom svarte: «Jeg skal få ham til quorumsmøtet denne uken.» Han tok duen med seg hjem, men neste gang han slapp paret fri, fløy hun igjen tilbake til veilederen. Da Tom hentet duen denne gangen, fortalte veilederen ham om en annen gutt som ikke hadde kommet på quorumsmøtene. Hver gang duen ble sluppet fri, fløy hun hjem til veilederen, og hver gang Tom kom for å hente henne, snakket de om en ny gutt.
«Jeg var voksen,» forteller president Monson, «før det gikk helt opp for meg at Harold, veilederen min, virkelig hadde gitt meg en spesiell due, den eneste duen i dueslaget hans som han visste ville vende tilbake hver gang hun ble sluppet fri. Det var hans inspirerte måte å ha et ideelt personlig prestedømsintervju med lærernes quorumspresident annenhver uke. På grunn av disse intervjuene og den gamle enøyde duen ble hver eneste gutt i dette lærerquorumet aktiv.»
Gutten blir voksen
Da han var midt i tenårene, kom 2. verdenskrig til å spille en uunngåelig rolle for fremtiden til unge menn på hans alder. Tom fullførte high school og begynte ved University of Utah. Da han nærmet seg sin 18-årsdag, virket det sikkert at han ville bli innkalt til militærtjeneste, så han valgte å verve seg i Sjøforsvaret. En beslutning han tok i forbindelse med vervingen, fikk stor innflytelse på hans fremtid – han valgte å verve seg i Sjøforsvarets reservestyrker. Dette betydde at kort tid etter krigens slutt, da de militære styrkene ble redusert, var hans aktive tjeneste over. Dermed kunne kan reise hjem og gjenoppta sin utdannelse – og ikke minst sin kurtisering av Frances Beverly Johnson. (Han innrømmer at på denne tiden var dette atskillig viktigere enn det andre!)
Tom og Frances møtte hverandre i løpet av hans første år på universitetet. Hans forhold til hennes familie ble forankret allerede første gang han møtte dem. Da Tom kom på besøk, viste Frances’ far et bilde av to siste-dagers-hellige misjonærer fra tidligere år, som begge hadde flosshatter. Han pekte på en av mennene på bildet og spurte om Tom var i slekt med denne Monsonen. Ja, svarte Tom, det var hans fars onkel Elias. Frances’ far fikk tårer i øynene da han forklarte at eldste Elias Monson hadde spilt en avgjørende rolle for at hans familie hadde omvendt seg til evangeliet. Tom smilte innvendig, idet han visste at denne kurtisen hadde fått en spesielt god start.
Thomas Monson og Frances Beverly Johnson giftet seg i Salt Lake tempel 7. oktober 1948.
Søster Monson har aldri opplevd en periode da hennes mann ikke har vært travelt opptatt med tjeneste i Kirken. «Tom var menighetssekretær, deretter tilsynsfører for UMGUF da de giftet seg, og han har gått fra den ene oppgaven til den andre siden den gang,» sier hun med et smil. Han har hatt fremtredende lederstillinger i Kirken sammenhengende siden mai 1950, da han ble kalt til biskop som 22-åring. «Det har aldri vært noe offer å se min mann gjøre Herrens arbeid,» sier søster Monson. «Det har vært til velsignelse både for meg og våre barn. Han visste alltid at om det var for Kirken, så forventet jeg at han gjorde det han måtte gjøre.»
President Monson sier at støtten fra hans hustru har vært avgjørende for hans tjenestegjerning. «Jeg har aldri hørt Frances klage en eneste gang på grunn av mine ansvarsoppgaver i Kirken,» sier han. «Jeg har vært borte mange dager og mange netter, og jeg har sjelden hatt anledning til å sitte sammen med henne i forsamlingen. Det finnes ingen som henne – absolutt ingen. Hun støtter meg på alle mulige måter, og hun har en stillferdig, men dyptpløyende og sterk tro.»
Han sier at hun spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å skape et godt hjem for deres tre barn: Thomas Lee, Ann Frances og Clark Spencer Monson. Disse tre barna og deres ektefeller har gitt president og søster Monson åtte barnebarn og fire oldebarn.
Clark S. Monson, deres sønn, sier at selv om hans far ofte var på reise i forbindelse med oppdrag i Kirken og var borte mange helger, «hadde han alltid tid til sine barn, og det har han fremdeles i dag. Jeg følte aldri at jeg ikke hadde tid sammen med pappa. Når han var hjemme, spilte han spill med oss og tok oss med ut for å kjøpe iskrem. Om sommeren hadde han mer fritid, og denne tiden tilbrakte vi sammen på familiens hytte i Provo Canyon. Som gutt tilbrakte jeg mye tid med å fiske sammen med far. Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte for en far å tilbringe tiden med en sønn.»
President og søster Monsons datter, Ann Monson Dibb, sier at hun alltid skjønte at en av de beste måtene å hjelpe og respektere sin far på, var å hjelpe og respektere sin mor. Hennes far, sier hun, har alltid vært kjærlig og oppmuntrende mot sine barn, og nå sine barnebarn. «Guttene mine likte å hjelpe bestefar å klippe plenen,» sier hun. «De elsket å arbeide sammen med ham.» Hun tilføyer: «Alle i familien liker å sitte rundt et bål ved familiens hytte, grille marshmallows og høre bestefar fortelle historier.» Hennes far har alltid vært glad i å gi andre del i det han har lært, sier hun.
Det han har lært, har han lært gjennom hardt arbeid, helt fra han var veldig ung. Enhver mann kunne for eksempel godt ha blitt overveldet over å få en biskops ansvar i så ung alder. Det var en stor menighet med 1080 medlemmer, og 84 av dem var enker som trengte en biskops oppmerksomhet. Men biskop Monson kastet ikke bort tiden med å være opptatt av den store belastningen. Han ba, og han skred til verket. Han tjente, han viste kjærlighet, han styrket. Det var hans plikt, men han fulgte også sitt hjerte. Han gikk «Herrens ærend» (L&p 64:29).
Mange medlemmer av Kirken har hørt ham fortelle personlige beretninger om hvordan han har ivaretatt disse enkenes behov. Få kjenner hele historien. Hver jul besøkte han en av enkene og hadde med seg en kjærkommen gave i form av mat. I mange år var dette en tilberedt høne fra hans egen fjærkrebestand. I begynnelsen måtte han bruke en uke av sin egen ferie for å få gjort alle besøkene. Lenge etter at han ikke lenger var deres biskop, så disse enkene frem til hans årlige besøk, i full visshet om at han ville komme. Han fortsatte å besøke dem i deres alderdom, og på nærmest mirakuløst vis har han vært i stand til å tale i hver av begravelsene deres – alle 84! Han drar fremdeles jevnlig til lokale eldre- og sykehjem for å besøke mennesker han møtte mens enkene «hans» og andre venner bodde på disse institusjonene.
«Far etterlever tre skriftsteder fra Jakobs brev,» sier søster Dibb. «Først Jakobs brev 1:22: “Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere.” For det andre, Jakobs brev 1:25: ”Gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.” Og for det tredje, Jakobs brev 1:27: ”En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.” » Hun sier president Monson etterligner Frelseren i sin måte å hjelpe andre på. «Uansett hva deres prøvelse eller sorg måtte være, rekker han ut en hånd. Han løfter dem opp, hjelper dem og støtter dem mens de anvender sin egen tro og tillit til sin Frelser Jesus Kristus.»
Lojalitet til venner og til Herren
Hans trofaste oppmerksomhet til slike kjære venner understreker en av egenskapene som er mest fremtredende for dem som kjenner ham best – hans lojalitet. Med dem som er hans venner – og nesten alle han møter blir en venn – utvikler det seg et bånd av lojalitet som aldri brytes. Hans omgangsfeller fra hans ungdom er fremdeles gode venner. Når han for eksempel får muligheten til å sitte i en av VIP-losjene på en basketballkamp, inviterer han gjerne med seg lokalpolitikere, forretningsledere eller andre innflytelsesrike bekjente. Men han inviterer like gjerne med seg noen av de mindre fremstående vennene fra gamle dager, og ser basketballkampen sammen med dem med stor entusiasme. Selv de som ikke kjenner disse omgangsfellene, kan nyte å høre president Monson mimre om forgangne tider sammen med dem. Han formidler alltid, til og med i tonefallet sitt, den lojaliteten han fremdeles føler for dem.
Dette minner oss om en annen form for lojalitet som er så karakteristisk for Thomas S. Monson – lojalitet til Åndens røst. Som ung biskop fikk han en telefon en kveld om at et eldre medlem i menigheten hadde blitt innlagt på veteransykehuset i Salt Lake City for behandling. Kunne han komme for å gi mannen en velsignelse? var spørsmålet. Biskop Monson forklarte at han var på vei til et stavsmøte, men at han ville komme innom sykehuset så fort møtet var slutt. Under lederskapsmøtet følte han seg urolig til sinns. Han fikk en sterk tilskyndelse om å forlate møtet umiddelbart og dra rett til sykehuset. Men det ville da være uhøflig å gå ut mens stavspresidenten talte? Han ventet til stavspresidenten var ferdig med sin tale før han gikk, før avslutningsbønnen. På sykehuset løp han gjennom korridoren. Det lot til å være stor ståhei utenfor mannens rom, og en sykepleier stanset den nyankomne. «Er du biskop Monson?» spurte hun. «Ja,» var hans engstelige svar. «Jeg er lei meg,» sa sykepleieren. «Pasienten spurte etter deg like før han døde.»
Da den unge biskopen forlot sykehuset den kvelden, lovet han at han aldri igjen skulle la være å følge en tilskyndelse fra Herren. Ingen kunne ha vært mer trofast mot dette løftet. Livet hans har gått fra det ene miraklet til det neste fordi han har lyttet så trofast til Åndens tilskyndelser.
Kanskje denne opplevelsen på sykehuset lå i bakhodet hans da han flere år senere, som medlem av De tolv apostlers quorum, besøkte en stavskonferanse som skulle bli noe utenom det vanlige. I utgangspunktet skulle han ha besøkt en annen stav den helgen, men det oppsto et behov for å forandre oppdraget. Eldste Monson visste ikke om noe spesielt med dette stedet da president Ezra Taft Benson (1899-1994), som da var president for De tolv apostlers quorum, sa: «Bror Monson, jeg føler meg tilskyndet til å sende deg til Shreveport Louisiana stav.»
Da han kom til Shreveport, fikk eldste Monson høre om 10 år gamle Christal Methvin som hadde uhelbredelig kreft. Hun ønsket å få en salvelse av en generalautoritet, og spesielt av ham. Han studerte konferansens møteplan og så at det ikke var tid til den 13 mil lange kjøreturen til Christals hjem. Han ba stavspresidenten sørge for at Christal ble nevnt i de offentlige bønnene under stavskonferansen. Familien Methvin forsto at reisen var et problem, men ba likevel om at deres datters ønske måtte bli oppfylt. Eldste Monson forberedte seg for å tale på lederskapsmøtet lørdag kveld, og han forteller selv følgende om det som skjedde: «Jeg hørte en røst som talte til min ånd. Budskapet var kort, ordene kjente: “La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til” (Markus 10:14).» Med stavspresidentens hjelp ble det snart ordnet med et besøk til familien Methvins hjem neste morgen. Det var en høytidelig og hellig opplevelse for dem som var tilstede. Bare fire dager etter at hun fikk den etterlengtede velsignelsen, vendte Christal hjem til sin himmelske Fader.
Hendelser som denne har ofte skapt ringvirkninger i andres liv. På generalkonferansen i oktober 1975 fortalte eldste Monson historien om Christal. Ettersom han så en liten blond pike omtrent på Christals alder på balkongen i Tabernaklet, følte han at han skulle rette sin tale til henne. Etter å ha fortalt historien om Christals inderlige ønske, som hennes himmelske Fader så kjærlig oppfylte, konkluderte eldste Monson med følgende: «Til deg, min lille venn på den øvre balkongen, og til troende overalt, bærer jeg vitnesbyrd om at Jesus fra Nasaret virkelig elsker sine små barn, at han lytter til deres bønner og svarer på dem.»
Da eldste Monson kom tilbake til sitt kontor etter dette konferansemøtet, ventet den unge blonde piken fra balkongen der sammen med sin bestemor. Den lille piken hadde prøvd å bestemme seg for om hun skulle døpe seg. En som sto henne nær, hadde rådet henne til å vente til hun var 18. Hun hadde bedt bestemoren følge henne til konferansen i tro på at Jesus ville hjelpe henne å finne et svar. Idet hun tok eldste Monson i hånden, sa hun: «Du hjalp Ham å besvare min bønn. Takk skal du ha.» Hun ble døpt kort tid senere.
Gjennom hele Thomas Monsons virke har det vært regelmessige og stadige dramatiske opplevelser som resultat av å ha fulgt Åndens veiledning – et besøk på akkurat riktig tidspunkt for å gi en ønsket velsignelse, hjelp til noen med et uuttalt behov, en mønstring av hjelp fra ledere og medlemmer akkurat da noen trengte det som mest. President Monson er den første til å poengtere at disse opplevelsene har kommet på grunn av Den hellige ånds tilskyndelser og ikke på grunn av at han selv har noe spesielt talent. «Den beste følelsen man kan ha i denne verden, er å føle Herrens hånd på sin skulder,» sier han beveget. «Da jeg fikk min patriarkalske velsignelse som gutt, ble jeg lovet at jeg skulle få dømmekraftens gave. Jeg ser at dette har gått rikelig i oppfyllelse i mitt liv.» De lærdommene han begynte å lære som ung mann, har blitt styrket og utdypet i årenes løp.
Kalt til et liv i tjeneste
Vi har allerede sett hvordan unge Thomas reagerte da han ble kalt til lederstillinger. Som 22-åring ble kan kalt til biskop for sjette og syvende menighet i Salt Lake Citys Temple View stav. Som 27-åring ble han kalt til rådgiver i denne stavens presidentskap. Han hadde denne stillingen da han som 31-åring ble kalt til president for den kanadiske misjon. Da han kom hjem fra dette oppdraget, ble han kalt til høyrådsmedlem og til medlem av Kirkens komiteer på generalplan. Det skulle bare gå litt over et år før han som 36-åring ble kalt til det hellige apostelembede.
Da Thomas S. Monson ble kalt til å fylle en ledig plass i De tolv apostlers quorum i 1963, kunne kanskje medlemmer som ikke visste noe om hans bakgrunn, tro at han kom fra intet. Han var den yngste som hadde blitt kalt til dette embedet siden 1910, da Joseph Fielding Smith ble kalt som 33-åring. Men de som kjente eldste Monson, visste at han var blitt forberedt for embedet.
Hans omgang med Kirkens ledere begynte tidlig i hans liv. President Harold B. Lee (1899-1973) var en gang hans stavspresident, og i 1950 henvendte Tom Monson seg til sin venn, den gang eldste Lee i De tolv apostlers quorum, for å få hjelp med en viktig avgjørelse. Tom var livgardist i Sjøforsvarets aktive reservestyrker etter 2. verdenskrig, men hadde nå blitt tilbudt en offiserstilling. Skulle han ta imot den, når han visste at om enheten hans ble utkalt, ville han måtte reise hjemmefra? Da eldste Lee rådet ham til å takke nei til utnevnelsen og fratre sin stilling i Sjøforsvaret, strevde Tom med avgjørelsen fordi offisersutnevnelsen var et avansement han ivrig hadde søkt. Likevel fulgte han rådet hans. Da Tom ble kalt til biskop en kort tid senere, sa eldste Lee, som beskikket ham, at hvis Tom hadde blitt utkalt til tjeneste i Sjøforsvaret, ville han trolig ikke ha blitt kalt til biskop. Vi antar at han heller ikke ville ha mottatt de mange betydningsfulle kall som fulgte.
Det var fra eldste Lee at Thomas Monsons eldste sønn, Tom, fikk sitt mellomnavn. Familien Monsons andre sønn, Clark, ble oppkalt etter en annen venn av familien – president J. Reuben Clark (1871-1961), en rådgiver i Det første presidentskap. I sin rolle som boktrykker samarbeidet Tom Monson med president Clark i forbindelse med utgivelsen av kirkelederens mange bøker, herunder den epokegjørende Our Lord of the Gospels. Forholdet mellom de to mennene minnet om et far/sønn-forhold.
I sitt arbeid lærte også Tom Monson å kjenne og beundre eldste LeGrand Richards (1886-1983) i De tolv apostlers quorum. Mens han presiderte over misjonen i Toronto, ble president Monson kjent med den kanadiske bedriftslederen og politikeren Nathan Eldon Tanner (1898-1982). Den ledige plassen som Thomas Monson skulle fylle i De tolvs quorum i 1963, oppsto nettopp fordi president Tanner ble kalt fra dette quorumet for å fylle en stilling i Det første presidentskap som rådgiver til president David O. McKay (1873-1970).
Da han kom tilbake til Salt Lake City etter sin tjeneste som misjonspresident, ble bror Monson kalt til Kirkens misjonærkomité, som da ble ledet av eldste Spencer W. Kimball (1895-1985) i De tolvs quorum. Thomas Monson var også medlem av Kirkens genealogikomité under eldste Tanner. Senere var han medlem av korrelasjonskomiteen og hjemmelærerkomiteen under eldste Marion G. Romney (1897-1988), som da var medlem av De tolv apostlers quorum og senere ble rådgiver i Det første presidentskap. Bror Monson var så opptatt med arbeidet på Kirkens komiteer at den dagen han fikk sitt kall til De tolvs quorum, trodde han at han ble invitert til president McKays kontor for å snakke om et av komitéoppdragene sine.
En elev og en lærer
I sin tidlige omgang med Kirkens ledere var eldste Monson en ivrig og lærenem elev. Både hans evne og hans kapasitet for tjeneste ble etter hvert velkjent blant Brødrene i quorumet. President Kimball kalte ham «en handlingens mann – en som handler raskt og bestemt». Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolvs quorum kalte ham «et geni når det gjelder ledelse i Kirken». Da han talte om hans store lojalitet overfor andre, sa eldste James E. Faust (1920-2007), som senere skulle virke sammen med ham i Det første presidentskap: «Hans sinn glemmer ingenting, men det gjør heller ikke hans hjerte – særlig når det gjelder mennesker.» Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) i De tolvs quorum sa om Thomas Monson at hans lederegenskaper i stor grad er medfødt. «Han trenger ikke 20 år med en sak for å få en fullgod forståelse av den. Han har bearbeidet det meste av innholdet mens alle andre fremdeles prøver å få opp innpakningen.» President Boyd K. Packer, som har sittet ved president Monsons side i alle deres år sammen i De tolvs quorum, har sagt: «Om jeg trengte noen til å styre et følsomt anliggende varsomt gjennom Kirkens råd, var Thomas S. Monson den jeg ville velge til oppgaven.»
Mens han var medlem av De tolvs quorum, ledet president Monson korrelasjonskomiteen for studiemateriell for voksne, den utøvende misjonærkomité og den utøvende velferdskomité. Hans omtanke når det gjelder velferdsspørsmål, er velkjent. Han har vært en drivkraft for Kirkens engasjement for å dekke behov i lokalsamfunn både i Saltsjødalen og i den verdensomspennende Kirken. Hans omtanke er ikke abstrakt. Han er kjent for bokstavelig talt å gi bort de klærne han går i til medlemmer i nød som ikke har hatt noen mulighet til å kjøpe seg nye klær. Hans tjenestegjerning foregår ofte utenfor offentlighetens søkelys. «Så mye har foregått i det stille,» sier hans datter, Ann. Det hender ofte at noen forteller hans sønner og døtre om slike opplevelser. «Ikke engang vi barna vet om alt han har gjort,» sier hun.
Som medlem av De tolv ledet også eldste Monson lederskapskomiteen, som har ansvar for å lære opp generalautoriteter i Kirkens programmer, slik at de i sin tur kan videreformidle denne opplæringen på stavskonferanser. På samme måte som han var en ivrig og lærenem elev av de store lederne som gikk foran ham som spesielle vitner om Herren Jesus Kristus, har han vært en villig og dyktig lærer for de av oss som har fulgt ham. Som et av de nyere medlemmene i De tolv apostlers quorum, har jeg (og alle mine Brødre) blitt dypt påvirket av president Monson. Hans entusiasme, hans øye for detaljer, hans personlige lærdommer fra et langt liv med erfaringer – disse og så mange andre ting har hatt stor innflytelse, ikke minst fordi de har kommet over så mange år fra en som ble kalt til apostelembedet i så ung alder. Vi har følt hans lojalitet til oss i slike spørsmål, i like stor grad som hans første venner på Salt Lake Citys vestkant.
President Monson har vært engasjert med å hjelpe og styrke Kirkens ungdom siden han var i begynnelsen av 20-årene. Hans omtanke for ungdommens åndelige velferd har vist seg i hans personlige handlinger. Han har for eksempel sittet i Boy Scouts of Americas landsstyre siden 1969, og på grunn av sin tjeneste har han mottatt speiderbevegelsens høyeste nasjonale og internasjonale utmerkelser.
Gjennom sin tjeneste i sine kall i Kirken har han blitt kjent blant politiske ledere og forretningsledere over hele verden. Den respekt han har opparbeidet seg blant dem, har gjort at han har vært en innflytelsesrik talsmann for Kirken. En av hans bemerkelsesverdige bragder var å skaffe tillatelse til å bygge et tempel i tidligere Øst-Tyskland, da det fremdeles lå bak Jernteppet. Han lyktes også med å få disse styresmaktene til å la siste-dagers-hellige misjonærer bevege seg fritt inn og ut av landet før Berlin-muren falt.
President Monsons tjenestegjerning er rikelig dokumentert, til glede for trofaste siste-dagers-hellige, både unge og gamle. Oppbyggende historier fra hans prekener og forfatterskap vedvarer fordi de har form av lignelser fra vår tid. Mange av disse historiene ble samlet i en bok som ble utgitt i 1994: Inspiring Experiences That Build Faith: From the Life and Ministry of Thomas S. Monson. På første side etter innholdsfortegnelsen står denne overskriften: «Tjeneste for andre.» Under denne overskriften finner vi det kjente skriftstedet Mosiah 2:17: «Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.» Det er et skriftsted som passer godt på Thomas S. Monsons liv, for han har virkelig tatt det til seg. Han etterlever det.
Et løfte for livet
Gjennom sine mange år med tjeneste har president Monson holdt det løfte han ga 4. oktober 1963, den dagen han ble oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum. I sin første tale som generalautoritet i Tabernaklet sa han:
«Min oppriktige bønn i dag, president McKay, er at jeg alltid må adlyde deg og disse, mine Brødre. Jeg lover å vie mitt liv, alt jeg måtte ha. Jeg vil anstrenge meg til det ytterste for å bli det du ønsker at jeg skal være. Jeg er takknemlig for Jesu Kristi, vår Frelsers ord, da han sa:
”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham…” (Johannes’ åpenbaring 3:20.)
Jeg ber oppriktig, mine brødre og søstre, om at mitt liv må gjøre seg fortjent til dette løftet fra vår Frelser.»
Nå som han leder Kirken, kan president Monson godt si til oss alle det han sa til søstrene på Hjelpeforeningens fellesmøte i september 2007: «Be ikke om oppgaver tilpasset deres evner, men be om evner tilpasset deres oppgaver. Da er det ikke noe mirakel at oppgaven blir utført, men derimot er dere miraklet.» For dem som vil hevde sine manglende kvalifikasjoner eller sin utilstrekkelighet, kan han tilføye det han sa på generalkonferansen i april 1996: «Husk at dette arbeidet ikke bare er deres og mitt. Det er Herrens arbeid, og når vi går Herrens ærend, har vi krav på Herrens hjelp. Husk at den Herren kaller, den gjør Herren kvalifisert.» Det er tydelig for alle som kjenner ham, at Herren har gjort president Thomas S. Monson kvalifisert for hans nåværende kall.
I 1985, det året han ble kalt til Det første presidentskap, ga han sine personlige memoarer til familiemedlemmene. Her skrev han: «Når jeg ser tilbake på mitt liv, ser jeg tydelig en kjærlig himmelsk Faders veiledning og innflytelse. Jeg vitner om at hans årvåkne omsorg og lovede velsignelser har vært kjærkomne gaver for meg. Hans ord har vært levende i mitt liv: ”Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.” (L&p 84:88).»
Etter å ha uttrykt takknemlighet for sin kjære Frances og deres barn og barnebarn, avsluttet han: «Måtte jeg alltid gå Herrens ærend.»
Dette ydmyke håp, som ble uttrykt for 23 år siden, har nå blitt en visshet. Thomas Spencer Monson vil i sitt guddommelige kall tilbringe resten av sitt liv med å gjøre vel, slik den Frelser han elsker så høyt gjorde før ham. Han vil vandre i hans fotspor, og han vil gjøre det med inspirasjon fra et favorittmaleri som vil være styrende for hver eneste dag av denne hellige tjenestegjerning.