Du er velkommen i mitt hus

Carina Daniela Paz, Salta, Argentina

I November 1997 ble jeg kalt til å virke i Chile Concepción misjon og ville snart kunne realisere mitt ønske om å komme til templet og motta mer lys og kunnskap. Men så begynte tvilen å plage meg. Var jeg egentlig verdig til å komme dit så svak og ufullkommen som jeg var? Ville Herren virkelig ønske meg velkommen med åpne armer etter alle de gangene jeg hadde krenket ham?

Jeg fortalte min stavspresident om mine tvil, og han hjalp meg å forstå at hvis mitt liv var i orden og jeg virkelig prøvde å gjøre alt jeg var blitt lært, var jeg verdig til å komme inn i Herrens hus. Jeg følte meg bedre og reiste til misjonærenes opplæringssenter i Santiago i Chile. Men noen timer før det var tid for å reise til templet, vendte min tvil tilbake.

Skjønnheten og freden inne i templet var så stor at jo lenger jeg var der, dess mer undret jeg på om jeg fortjente å være der. Etterpå, i det celestiale rom, syntes alle å være lykkelige og strålende, bare ikke jeg. Men da jeg tok i dørhåndtaket for å gå, fikk jeg en merkelig følelse, og jeg følte at jeg skulle bli værende. Jeg følte også som om noen var bak meg og la en hånd på min skulder for å snu meg rundt. Langsomt snudde jeg meg.

På veggen hang et stort maleri av Jesus Kristus og hans annet komme. Hans armer var vidt utstrakt. Jeg kunne ikke bevege meg. Da hørte jeg tydelig følgende ord i mitt sinn: «Du er velkommen i mitt hus.»

En varm følelse strømmet gjennom hele meg, og tårer begynte å renne fra øynene. Det eneste jeg kunne tenke var: «Takk.»

I noen minutter gråt jeg uten stans. Mitt hjerte rant over av takknemlighet til min Frelser. Jeg følte meg fremdeles svak og ufullkommen, men jeg visste at Han elsket meg og ville styrke meg.

Det har gått mange år siden denne opplevelsen, men hver gang jeg er i templet, vender gleden fra den dagen tilbake, og det samme gjør disse trøstende ord: «Du er velkommen i mitt hus.»