Bare digitalt: Unge voksne
Hva hjemmekirke lærte meg om å møte sammen
Jeg ble lei meg da møter i Kirken ble midlertidig avlyst på grunn av pandemien. Nå er jeg takknemlig for det jeg har lært.
Artikkelforfatteren bor i Scania i Sverige.
Det har vært et av ukens høydepunkter for meg å gå i kirken. Jeg likte så godt å komme sammen med venner og familie og sette verdens bekymringer til side mens vi tilba sammen.
Så kom forandringene som følge av pandemien. På den tiden hadde vi ikke mange tilfeller av koronavirus i Sverige, og skolen gikk som normalt, så jeg forsto ikke helt hvorfor Kirkens ledere følte behov for å avlyse møtene. Så vanvittig som alt var internasjonalt, ivret jeg etter å være sammen med vennene mine på søndag. Men så fikk jeg vite at Kirkens møter midlertidig ble avlyst og at vi skulle tilbe hjemme. Jeg var både trist og litt frustrert.
Da søndagen kom, tok jeg på meg kjole og sminke, spiste frokost og satte meg ned sammen med foreldrene mine. Jeg så at min far hadde omhyggelig forberedt nadverden med en hvit duk over brødet og vannet, og hadde åpnet opp Skriftene sine på nadverdsbønnene.
Litt etter var tiden kommet da vi skulle synge nadverdssalmen. Da faren min begynte å bryte brødet, følte jeg Ånden så sterkt. Det virket som om han sa til meg at Jesu Kristi forsoning var utført akkurat for meg. Jeg begynte å gråte, og da jeg så bort på moren min, så jeg at hun også gråt og smilte til meg – hun følte også Ånden.
Selv om jeg i utgangspunktet var skeptisk, vet jeg nå at å ta nadverden hjemme er en intim og vakker stund. De siste ukene har jeg følt større takknemlighet for prestedømmet og for det gjengitte evangelium, som gir oss trøst og fred i urovekkende tider. Jeg har også følt den kjærlighet vår himmelske Fader har for alle sine barn. Og jeg har følt meg spesielt takknemlig for profeten, som hjelper oss å vite hva vi skal gjøre, også når vi ikke forstår hvorfor.
Siden vi fikk de første instruksjonene om å ha kirke hjemme, har covid-19 spredt seg til tusenvis av mennesker i Sverige, og fortsetter å påvirke nesten alle land på jorden. Og selv om jeg verdsetter det intime ved å holde kirke hjemme sammen med noen få kjære, har jeg også innsett at det ikke er det samme som å gå i kirken og tilbe sammen som en menighet eller gren. Å bli oppløftet av hverandre på nadverdsmøtet og andre møter er uerstattelig.
Som eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum har undervist: “En av hovedgrunnene til at Herren har en kirke er å opprette et samfunn av hellige som vil støtte hverandre på den ‘snevre og smale sti som fører til evig liv’ [2 Nephi 31:18].”1
Jeg har innsett at kirken handler om mye mer enn bare å være sammen med venner hver uke. Det handler om å ta nadverden, få en følelse av tilhørighet, støtte hverandre og bygge opp et trossamfunn i Guds rike. Jeg vil alltid være takknemlig for velsignelsen ved å kunne ha kirken i hjemmet i denne perioden med covid-19 og for den nye innsikten jeg har mottatt om hvor viktig det er å møtes sammen. Nadverdsmøtet vil føles enda mer spesielt når vi kan møtes sammen igjen.