1 Og det skjedde at de tilba Herren og gikk med meg. Vi utførte et fint tømmermannsarbeide, og fra tid til annen viste Herren meg hvordan jeg skulle bearbeide tømmeret til skipet.

2 Nå bearbeidet ikke jeg, Nephi, tømmeret på den måten som menneskene lærte, heller ikke bygget jeg skipet på menneskers vis, men jeg bygget det på den måten som Herren hadde vist meg, derfor var det ikke på menneskers vis.

3 Og jeg, Nephi, gikk ofte opp i fjellet, og jeg ba ofte til Herren, derfor viste Herren meg store ting.

4 Og det skjedde at da jeg hadde fullført skipet ifølge Herrens ord, så mine brødre at det var godt og at arbeidet på det var overmåte fint, derfor ydmyket de seg for Herren igjen.

5 Og det skjedde at Herrens røst kom til min far og sa at vi skulle stå opp og gå ombord i skipet.

6 Og det skjedde neste dag – etter at vi hadde gjort alle forberedelser, hadde tatt med oss mye frukt og kjøtt fra villmarken og rikelig med honning og fødemidler slik Herren hadde befalt oss – gikk vi ombord i skipet med hele vår last, med vårt såkorn og alt vi hadde tatt med oss, enhver etter sin alder, derfor gikk vi alle ombord i skipet med våre hustruer og våre barn.

7 Min far hadde fått to sønner i villmarken, den eldste het Jakob og den yngste Josef.

8 Og det skjedde at da vi alle hadde gått ombord i skipet og hadde tatt med oss våre fødemidler og det vi hadde fått befaling om, la vi ut på havet og ble drevet av vinden mot det lovede land.

9 Og etter å ha blitt drevet frem av vinden i mange dager, begynte mine brødre og Ismaels sønner og også deres hustruer å gjøre seg lystige, så de begynte å danse og synge og tale på en meget usømmelig måte, ja, de glemte til og med ved hvilken kraft de var blitt ført dit, og de oppførte seg meget usømmelig.

10 Og jeg, Nephi, begynte å bli overmåte redd for at Herren skulle bli vred på oss og straffe oss på grunn av våre misgjerninger så vi ble oppslukt i havets dyp. Derfor begynte jeg, Nephi, å tale meget alvorlig til dem, men se, de ble sinte på meg og sa: Vi vil ikke at vår yngre bror skal råde over oss.

11 Og det skjedde at Laman og Lemuel tok og bandt meg med et rep og behandlet meg meget brutalt. Likevel tillot Herren det, så han kunne vise at han hadde makt til å oppfylle det han hadde sagt om de ugudelige.

12 Og det skjedde etter at de hadde bundet meg så jeg ikke kunne røre meg, at kompasset som Herren hadde beredt, sluttet å virke.

13 Derfor visste de ikke hvor de skulle styre skipet, for det brøt ut en sterk storm, ja, et stort og fryktelig uvær. Og vi ble drevet tilbake på vannet i tre dager, og de begynte å bli meget redde for at de skulle drukne i havet, likevel løste de meg ikke.

14 Og den fjerde dagen vi drev tilbake, ble uværet enda mer forrykende.

15 Og det skjedde at vi var nær ved å bli oppslukt i havets dyp. Og etter at vi hadde blitt drevet tilbake på vannene i fire dager, begynte mine brødre å forstå at Guds straffedommer var over dem, og at de måtte omkomme hvis de ikke omvendte seg fra sine misgjerninger. Derfor kom de til meg og løste båndene om mine håndledd, som hadde hovnet sterkt opp. Mine ankler var også svært hovne, og det var meget smertefullt.

16 Likevel så jeg hen til min Gud og priste ham hele dagen lang, og jeg knurret ikke mot Herren på grunn av mine lidelser.

17 Nå hadde min far, Lehi, sagt mange ting til dem, og også til Ismaels sønner, men se, de slynget ut mange trusler mot alle som talte min sak. Og mine foreldre, som var nedbøyet av år og som hadde lidd stor sorg på grunn av sine barn, ble svake og ble lagt på sykeseng.

18 På grunn av sin sorg og store bedrøvelse og mine brødres misgjerninger var de nær ved å bli tatt bort fra dette liv for å møte sin Gud, ja, deres grå hår var nær ved å bli lagt ned i støvet, ja, sorgen var nær ved å legge dem i en våt grav.

19 Og Jakob og Josef, som var små og stadig trengte føde, var også bedrøvet på grunn av sin mors lidelser, men hverken min hustru, med sine tårer og bønner, eller mine barn greide å bløtgjøre mine brødres hjerter så de ville løse meg.

20 Og det var intet annet enn Guds kraft som truet dem med ødeleggelse som kunne bløtgjøre deres hjerter. Da de derfor forsto at de var i ferd med å bli oppslukt i havets dyp, omvendte de seg fra det de hadde gjort, og løste meg.

21 Og det skjedde at da de hadde løst meg, se, da tok jeg kompasset, og det virket som jeg ønsket. Og det skjedde at jeg ba til Herren, og etter at jeg hadde bedt, løyet vinden, stormen la seg, og det ble blikk stille.

22 Og det skjedde at jeg, Nephi, styrte skipet så vi igjen seilte mot det lovede land.

23 Og det skjedde at etter at vi hadde seilt i mange dager, kom vi til det lovede land, og vi gikk i land og slo opp våre telt, og vi kalte det det lovede land.

24 Og det skjedde at vi begynte å dyrke jorden, og vi begynte å så frø, ja, vi la alle frø som vi hadde hatt med oss fra Jerusalems land, ned i jorden, og det skjedde at de vokste frodig, derfor ble vi rikelig velsignet.

25 Og det skjedde at da vi reiste omkring i villmarken i det lovede land, oppdaget vi at det fantes alle slags dyr i skogene, både ku og okse og esel og hest og geit og villgeit, og alle slags ville dyr som var til menneskers bruk. Og vi fant allslags malm, både av gull, sølv og kobber.