1 Og det skjedde at jeg talte til mine brødre og sa: La oss dra opp til Jerusalem igjen, og la oss være trofaste i å holde Herrens bud, for se, han er mektigere enn hele verden, så hvorfor ikke mektigere enn Laban og hans femti, ja, også hans titusener?

2 La oss derfor dra opp, og la oss være sterke som Moses, for han talte sannelig til vannet i Rødehavet, og det delte seg til begge sider så våre fedre kom igjennom, ut av fangenskap og på tørr grunn. Og Faraos hær fulgte etter og druknet i Rødehavets vann.

3 Nå se, dere vet at dette er sant, og dere vet også at en engel har talt til dere. Hvordan kan dere så tvile? La oss dra opp, for Herren er istand til å befri oss likesom våre fedre og til å drepe Laban likesom egypterne.

4 Da jeg hadde talt disse ord, var de fremdeles sinte og fortsatte å knurre. Likevel ble de med meg tilbake til vi kom utenfor Jerusalems murer.

5 Det var om natten, og jeg ba dem skjule seg utenfor murene. Og da de hadde gjemt seg, snek jeg, Nephi, meg inn i byen og gikk til Labans hus.

6 Og jeg ble ledet av Ånden, for jeg visste ikke på forhånd hva jeg skulle gjøre.

7 Likevel gikk jeg videre, og da jeg nærmet meg Labans hus, så jeg en mann som var falt om på marken foran meg, for han var drukken av vin.

8 Og da jeg kom bort til ham, så jeg at det var Laban.

9 Og jeg så sverdet hans og dro det ut av skjeden. Håndtaket var av rent gull og håndverksmessig overmåte fint, og jeg så at bladet var av det edleste stål.

10 Og det skjedde at jeg ble tilskyndet av Ånden til å drepe Laban, men jeg sa i mitt hjerte: Aldri har jeg noensinne utgytt et menneskes blod, og jeg kviet meg og ønsket at jeg kunne slippe å drepe ham.

11 Men Ånden sa til meg igjen: Se, Herren har overlatt ham i dine hender. Ja, jeg visste også at han hadde forsøkt å ta mitt liv, han ville ikke lytte til Herrens befalinger og hadde også tatt fra oss våre rikdommer.

12 Og det skjedde at Ånden sa til meg igjen: Drep ham, for Herren har overlatt ham i dine hender.

13 Se, Herren slår de ugudelige ihjel for å gjennomføre sine rettferdige hensikter. Det er bedre at én mann omkommer enn at en hel nasjon skulle synke ned i vantro og gå til grunne.

14 Og da jeg, Nephi, hadde hørt disse ord, husket jeg de ord Herren talte til meg i villmarken da han sa: Hvis din ætt holder mine bud, skal det gå dem vel i det lovede land.

15 Ja, og jeg tenkte også at de ikke kunne holde Herrens bud ifølge Moseloven uten at de hadde loven.

16 Jeg visste også at loven var gravert på messingplatene.

17 Og videre visste jeg at Herren hadde overlatt Laban i mine hender, så jeg kunne få tak i opptegnelsene ifølge hans befalinger.

18 Derfor adlød jeg Åndens røst, tok Laban i håret og hugget hans hode av med hans eget sverd.

19 Og da jeg hadde hugget hans hode av med hans eget sverd, tok jeg på meg Labans klær, alle sammen, og spente hans rustning om mine lender.

20 Og da jeg hadde gjort dette, gikk jeg til Labans skattkammer. Og mens jeg var på vei til Labans skattkammer, se, da så jeg Labans tjener som hadde nøklene til skattkammeret, og jeg befalte ham med Labans røst at han skulle bli med meg til skattkammeret.

21 Og han tok meg for å være hans herre, Laban, for han så klærne og også sverdet som var spent om mine lender.

22 Og han talte til meg om jødenes eldster, for han visste at hans herre, Laban, hadde vært sammen med dem om kvelden.

23 Og jeg talte til ham som om jeg var Laban.

24 Og jeg sa også til ham at jeg skulle bringe det som var gravert på messingplatene, til mine eldre brødre som var utenfor murene.

25 Jeg befalte ham også at han skulle følge med meg.

26 Og da han trodde jeg talte om brødrene i kirken, og at jeg virkelig var den Laban som jeg hadde drept, fulgte han med meg.

27 Han talte mange ganger til meg om jødenes eldster mens jeg gikk til mine brødre, som var utenfor murene.

28 Og det skjedde at da Laman så meg, ble han meget forskrekket, og det ble Lemuel og Sam også. Og de flyktet fra meg, for de trodde jeg var Laban – at han hadde drept meg og sto dem etter livet også.

29 Og det skjedde at jeg ropte etter dem, og de hørte meg og flyktet ikke mer for meg.

30 Og det skjedde at da Labans tjener så mine brødre, begynte han å skjelve og var nær ved å flykte fra meg og vende tilbake til byen Jerusalem.

31 Nå var jeg, Nephi, en mann som var stor av vekst, og jeg hadde også fått meget styrke av Herren, derfor grep jeg fatt i Labans tjener og holdt ham så han ikke kunne flykte.

32 Og det skjedde at jeg sa til ham at hvis han ville lytte til mine ord, så sant Herren lever og så sant som jeg lever, ja, om han bare ville lytte til våre ord, ville vi spare hans liv.

33 Og jeg sa til ham, endog med en ed, at han ikke behøvde å frykte, og at han skulle bli en fri mann som oss hvis han ville bli med oss ut i villmarken.

34 Og jeg talte også til ham og sa: Herren har virkelig befalt oss å gjøre dette, og skal vi ikke med all flid følge Herrens befalinger? Hvis du derfor vil bli med oss ut i villmarken til min far, skal du finne din plass hos oss.

35 Og det skjedde at Zoram fattet mot ved de ord som jeg talte. Zoram var tjenerens navn, og han lovet at han ville bli med oss ut i villmarken til vår far. Ja, han avla også ed for oss på at han fra den tid av skulle være hos oss.

36 Nå ønsket vi at han skulle være hos oss så jødene ikke fikk vite noe om vår flukt ut i villmarken, ellers ville de forfølge oss og drepe oss.

37 Og det skjedde at da Zoram hadde avlagt ed for oss, forsvant vår frykt angående ham.

38 Og det skjedde at vi tok messingplatene og Labans tjener, dro ut i villmarken og reiste til vår fars telt.