1 Og det skjedde i det ellevte år av dommernes regjeringstid over Nephis folk, på den femte dag i den annen måned – etter at det lenge hadde vært fred i Zarahemlas land og det i en rekke år ikke hadde vært noen kriger eller stridigheter – da hørtes på den femte dag i den annen måned i det ellevte år et rop om krig overalt i landet.

2 For se, lamanittenes hærstyrker hadde kommet inn over landets grenser fra villmarken, like til byen Ammonihah, og begynte å slå folket ihjel og ødelegge byen.

3 Og nå skjedde det at før nephittene kunne samle en tilstrekkelig hærstyrke for å drive dem ut av landet, hadde de ødelagt folket som var i byen Ammonihah, og også noen ved Noahs grenser og ført andre som fanger ut i villmarken.

4 Nå skjedde det at nephittene ønsket å redde dem som var blitt ført som fanger ut i villmarken.

5 Derfor, han som var utnevnt til hærfører over nephittenes styrker (og hans navn var Zoram, og han hadde to sønner, Lehi og Aha), denne Zoram og hans to sønner, som visste at Alma var høyprest over kirken og hadde hørt at han hadde profetiens ånd, gikk til ham og ønsket å få vite av ham hvor Herren ville de skulle gå i villmarken for å lete etter sine brødre som hadde blitt tatt til fange av lamanittene.

6 Og det skjedde at Alma spurte Herren om saken, og Alma vendte tilbake og sa til dem: Se, lamanittene vil gå over elven Sidon mot syd i villmarken, langt forbi grensene til Mantis land. Og se, der skal dere møte dem på østsiden av elven Sidon, og der vil Herren overgi til dere deres brødre som er blitt tatt til fange av lamanittene.

7 Og det skjedde at Zoram og hans sønner gikk over elven Sidon med sine hærstyrker og marsjerte langt forbi Mantis grenser, inn i den sydlige del av villmarken, som lå på østsiden av elven Sidon.

8 Og de angrep lamanittenes hærstyrker, og lamanittene ble adspredt og drevet ut i villmarken. Og de tok sine brødre som hadde blitt tatt til fange av lamanittene, og ikke en eneste sjel av dem som var tatt til fange, var gått tapt. Og de ble ført tilbake av sine brødre for å bo i sitt eget land.

9 Og slik endte dommernes ellevte år. Lamanittene hadde blitt drevet ut av landet, og folket i Ammonihah var ødelagt, ja, hver eneste levende sjel av Ammonihahs innbyggere var ødelagt, og også deres mektige by som de sa Gud ikke kunne ødelegge fordi den var så mektig.

10 Men se, på én dag ble den lagt i ruiner, og likene ble revet i stykker av hunder og villmarkens ville dyr.

11 Ikke desto mindre, etter mange dager ble deres døde legemer dynget opp på jorden, og de ble dekket med et tynt lag jord. Og stanken fra dem var så stor at folk ikke kom for å slå seg ned i Ammonihahs land på mange år. Og det ble kalt nehorenes ødemark, for de som ble drept, tilhørte Nehors tro, og deres landområder ble liggende øde.

12 Og lamanittene gikk ikke til krig mot nephittene igjen før i det fjortende år av dommernes regjeringstid over Nephis folk. Og slik hadde Nephis folk sammenhengende fred i hele landet i tre år.

13 Og Alma og Amulek gikk ut og forkynte omvendelse til folket i deres templer og i deres helligdommer og også i deres synagoger, som var bygget på jødenes vis.

14 Og til alle som ville høre på deres ord, forkynte de Guds ord uten å vise noen persons anseelse og uten opphør.

15 Og slik dro Alma og Amulek ut – og også mange andre som var blitt utvalgt til arbeidet – for å forkynne ordet over hele landet. Og kirken ble opprettet overalt i landet, omkring i hele området, blant hele det nephittiske folk.

16 Og det var ingen ulikhet blant dem. Herren utøste sin Ånd over hele landet for å berede menneskenes barns sinn, eller for å berede deres hjerter til å motta ordet som skulle forkynnes blant dem ved hans komme,

17 så de ikke skulle forherde seg mot ordet, så de ikke skulle bli vantro og gå videre og bli ødelagt, men at de kunne motta ordet med glede og som en gren bli podet inn i det sanne vintre, så de kunne gå inn til Herren sin Guds hvile.

18 Nå, disse prestene som gikk ut blant folket, talte mot all løgn og alt bedrag og misunnelse og strid og ondsinnethet og hån og spott og tyveri, røveri, plyndring, mord, horlevnet og allslags vellyst, og ropte ut at denslags ikke burde finne sted.

19 De talte om de ting som snart skulle skje, ja, om Guds Sønns komme, hans lidelser og død og også de dødes oppstandelse.

20 Og mange av folket spurte på hvilket sted Guds Sønn skulle komme, og de ble undervist om at han ville vise seg for dem etter sin oppstandelse, og dette lyttet folket til med stor fryd og glede.

21 Og nå, etter at kirken hadde blitt opprettet overalt i hele landet – hadde seiret over djevelen, og Guds ord hadde blitt forkynt i sin renhet over hele landet og Herren hadde utøst sine velsignelser over folket – endte det fjortende år av dommernes regjeringstid over Nephis folk.