1 Og det skjedde at etter to dager og to netter var de i ferd med å ta hans legeme og legge det i et gravkammer som de hadde laget for å begrave sine døde.

2 Nå hadde dronningen hørt om Ammons ry, derfor sendte hun bud til ham og ønsket at han skulle komme inn til henne.

3 Og det skjedde at Ammon gjorde som han ble befalt, og gikk inn til dronningen og ønsket å få vite hva hun ville han skulle gjøre.

4 Og hun sa til ham: Min manns tjenere har fortalt meg at du er en hellig Guds profet, og at du har kraft til å utføre mange mektige gjerninger i hans navn.

5 Derfor, hvis dette er riktig, vil jeg du skal gå inn og se til min mann, for han har ligget på sin seng i to dager og to netter, og noen sier at han ikke er død, men andre sier at han er død og at han stinker og at han burde legges i gravkammeret. Men jeg for min del kan ikke merke at han stinker.

6 Nå var det dette Ammon ønsket, for han visste at kong Lamoni var i Guds makt. Han visste at vantroens mørke slør var blitt fjernet fra hans sinn, og lyset som opplyste hans sinn – som var Guds herlighets lys, som var hans godhets vidunderlige lys – ja, dette lys hadde fylt hans sjel med så stor glede at mørkets sky var blitt drevet bort og det evige livs lys var tent i hans sjel. Ja, han visste at dette hadde overvunnet hans naturlige legeme, og at han var ført bort i Gud.

7 Derfor, det dronningen ønsket av ham, var også hans eneste ønske. Derfor gikk han inn for å se til kongen slik dronningen hadde ønsket han skulle gjøre, og han så kongen, og han visste at han ikke var død.

8 Og han sa til dronningen: Han er ikke død, men han sover i Gud, og i morgen skal han stå opp igjen, derfor, begrav ham ikke.

9 Og Ammon sa til henne: Tror du dette? Og hun sa til ham: Jeg har ikke noe annet vitnesbyrd enn ditt ord og våre tjeneres ord. Likevel tror jeg det vil gå som du har sagt.

10 Og Ammon sa til henne: Velsignet er du på grunn av din overmåte store tro. Jeg sier til deg, kvinne, at så stor tro har det ikke vært blant hele det nephittiske folk.

11 Og det skjedde at hun våket ved sin manns seng fra denne stund av og inntil den tid neste dag da Ammon hadde sagt at han skulle stå opp.

12 Og det skjedde at han sto opp ifølge Ammons ord, og da han reiste seg, rakte han sin hånd ut til kvinnen og sa: Velsignet være Guds navn, og velsignet er du.

13 For se, like sikkert som du lever, har jeg sett min Forløser, og han skal komme og bli født av en kvinne, og han skal forløse alle mennesker som tror på hans navn. Da han nå hadde sagt disse ord, svulmet hans hjerte i ham, og han sank sammen igjen av glede, og dronningen sank også sammen, for hun var overveldet av Ånden.

14 Da nå Ammon så at Herrens ånd som svar på hans bønner ble utøst over hans brødre, lamanittene, som hadde forårsaket så mye sorg blant nephittene, eller blant hele Guds folk, på grunn av sine synder og sine tradisjoner, falt han ned på sine knær og begynte å utøse sin sjel i bønn og takksigelse til Gud for det han hadde gjort for hans brødre. Og han var også overveldet av glede, og derfor var de alle tre sunket sammen på jorden.

15 Da nå kongens tjenere så at de var sunket sammen, begynte de også å rope til Gud, for Herrens frykt hadde kommet over dem også, for det var de som hadde stått for kongen og vitnet til ham om Ammons store kraft.

16 Og det skjedde at de påkalte Herrens navn av all sin kraft, ja, til de alle hadde falt til jorden unntatt én av lamanittenes kvinner hvis navn var Abish. Og hun hadde vært omvendt til Herren i mange år på grunn av et enestående syn hennes far hadde hatt.

17 Derfor, hun var omvendt til Herren, og hadde aldri gjort det kjent, derfor, da hun så at alle Lamonis tjenere hadde falt til jorden, og at også hennes herskerinne, dronningen, og kongen og Ammon lå utstrakt på jorden, visste hun at det var Guds kraft. Ved å få vite hva som hadde skjedd blant dem, og ved å få se dette opptrinn, antok hun at folket ville bli påvirket til å tro på Guds kraft, derfor løp hun fra hus til hus og gjorde det kjent for folket.

18 Og de begynte å samle seg i kongens hus. Og det kom en stor menneskemengde, og til sin forundring så de kongen og dronningen og deres tjenere ligge utstrakt på jorden, og de lå alle der som om de var døde. De så også Ammon, og se, han var en nephitt.

19 Og nå begynte folket å knurre seg imellom, og noen sa det var et stort onde som var kommet over dem, eller over kongen og hans hus, fordi han hadde tillatt at nephitten skulle få bli i landet.

20 Men andre irettesatte dem og sa: Kongen har bragt dette onde over sitt hus fordi han drepte sine tjenere som fikk sitt småfe adspredt ved Sebus-vannet.

21 Og de ble også irettesatt av de menn som hadde stått ved Sebus-vannet og adspredt småfeet som tilhørte kongen, for de var sinte på Ammon fordi han hadde drept mange av deres brødre ved Sebus-vannet da han forsvarte kongens småfe.

22 Nå, en av dem, hvis bror var blitt drept av Ammons sverd, var overmåte sint på Ammon, trakk sverdet sitt og gikk frem for å la det falle på Ammon og drepe ham, og da han løftet sverdet for å slå ham, se, da falt han død om.

23 Nå ser vi at Ammon ikke kunne drepes, for Herren hadde sagt til hans far, Mosiah: Jeg vil spare ham, og det skal gå ham ifølge din tro. Derfor overlot Mosiah ham til Herren.

24 Og det skjedde at da menneskemengden så at den mannen som løftet sverdet for å drepe Ammon, hadde falt død om, ble de alle grepet av frykt og våget ikke rekke ut hånden for å røre ham eller noen av dem som hadde falt. Og de begynte igjen å undres seg imellom hva årsaken kunne være til denne store kraft, eller hva alle disse ting kunne bety.

25 Og det skjedde at det var mange blant dem som sa at Ammon var Den Store Ånd, og andre sa han var sendt av Den Store Ånd.

26 Men andre irettesatte dem alle og sa at han var et uhyre som hadde blitt sendt fra nephittene for å pine og plage dem.

27 Og det var noen som sa at Ammon var sendt av Den Store Ånd for å plage dem på grunn av deres synder, og at det var Den Store Ånd som alltid hadde vært med nephittene og bestandig hadde fridd dem ut av deres hender. Og de sa at det var denne Store Ånd som hadde drept så mange av deres brødre, lamanittene.

28 Og derfor begynte de å diskutere overmåte heftig seg imellom, og mens de diskuterte, kom tjenerinnen som hadde bedt folk om å samle seg. Og da hun så hvordan menneskemengden diskuterte seg imellom, ble hun overmåte bedrøvet og gråt.

29 Og det skjedde at hun gikk og tok dronningen ved hånden for kanskje å få henne til å stå opp, og straks hun rørte ved hennes hånd, reiste hun seg, sto på sine ben og ropte med høy røst og sa: O velsignede Jesus som har frelst meg fra et redselsfullt helvete! O velsignede Gud, vær barmhjertig mot dette folk!

30 Og da hun hadde sagt dette, slo hun hendene sammen, for hun var fylt av glede og talte mange ord som ikke ble forstått. Og da hun hadde gjort dette, tok hun kong Lamoni ved hånden, og se, han reiste seg og sto på sine ben.

31 Og med det samme han så hvordan hans folk stred seg imellom, gikk han frem for å irettesette dem og lære dem de ord som han hadde hørt fra Ammons munn. Og alle som hørte hans ord, trodde og ble omvendt til Herren.

32 Men det var mange blant dem som ikke ville lytte til hans ord, derfor gikk de sin vei.

33 Og det skjedde at da Ammon sto opp, betjente han dem også, og det samme gjorde alle Lamonis tjenere. Og alle forkynte de det samme for folket, at deres hjerter var blitt forandret og at de ikke lenger hadde noe ønske om å gjøre ondt.

34 Og se, mange fortalte folket at de hadde sett engler og hadde talt med dem, og slik hadde de fortalt dem om Gud og hans rettferdighet.

35 Og det skjedde at det var mange som trodde på deres ord, og alle som trodde, ble døpt. Og de ble et rettferdig folk, og de opprettet en menighet der.

36 Og slik begynte Herrens verk blant lamanittene, og derfor begynte Herren å utøse sin Ånd over dem, og vi ser at hans arm er rakt ut til alle mennesker som vil omvende seg og tro på hans navn.