1 Nå vil vi i vår opptegnelse vende tilbake til Amalickiah og dem som hadde flyktet med ham ut i villmarken. For se, han hadde tatt med seg dem som ville følge ham, og dro opp til Nephis land blant lamanittene og oppegget lamanittene til vrede mot Nephis folk, så lamanittenes konge sendte en kunngjøring ut over hele sitt land blant hele sitt folk og ba dem samle seg igjen for å gå til krig mot nephittene.

2 Og det skjedde at da kunngjøringen hadde gått ut blant dem, ble de overmåte redde, ja, de var redde for å være kongen til mishag, og de var også redde for å gå til krig mot nephittene av frykt for å miste livet. Og det skjedde at de ikke ville – de fleste av dem ville ikke adlyde kongens befaling.

3 Og nå skjedde det at kongen ble vred på grunn av deres ulydighet, derfor ga han Amalickiah kommandoen over den del av hærstyrken som var lydig mot hans befaling, og befalte ham å dra ut og tvinge dem til å gripe til våpen.

4 Men se, det var dette Amalickiah ønsket, for han var en meget listig mann til å gjøre ondt, derfor la han en plan i sitt hjerte om å avsette lamanittenes konge.

5 Og nå hadde han fått kommandoen over den del av lamanittene som sto på kongens side, og han forsøkte å vinne tillit hos dem som ikke var lydige. Derfor dro han ut til det sted som kaltes Onidah, for dit hadde alle lamanittene flyktet, for de oppdaget at hærstyrken kom, og da de trodde at den kom for å drepe dem, flyktet de til Onidah, til våpenplassen.

6 Og de hadde utnevnt en mann til å være deres konge og leder, for de hadde gjort seg opp sin mening og var fast bestemt på ikke å la seg tvinge til å gå mot nephittene.

7 Og det skjedde at de hadde samlet seg på toppen av fjellet som ble kalt Antipas, og der forberedte de seg til kamp.

8 Nå hadde ikke Amalickiah tenkt å kjempe mot dem slik kongen hadde befalt, men se, han hadde til hensikt å vinne tillit hos lamanittenes hærstyrker, så han kunne stille seg i spissen for dem og avsette kongen og ta riket i besittelse.

9 Og se, det skjedde at han lot sin hærstyrke slå opp teltene sine i dalen som lå like i nærheten av fjellet Antipas.

10 Og det skjedde at han om natten i all hemmelighet sendte et bud til fjellet Antipas med ønske om at han som ledet dem som var oppe i fjellet, og hvis navn var Lehonti, skulle komme ned til foten av fjellet, for han ønsket å tale med ham.

11 Og det skjedde at da Lehonti mottok budskapet, våget han ikke å gå ned til foten av fjellet. Og det skjedde at Amalickiah sendte bud for annen gang med ønske om at han skulle komme ned, og det skjedde at Lehonti ikke ville, og han sendte bud for tredje gang.

12 Og det skjedde at da Amalickiah forsto at han ikke kunne få Lehonti til å komme ned fra fjellet, gikk han opp i fjellet nesten til Lehontis leir, og for fjerde gang sendte han bud til Lehonti med ønske om at han skulle komme ned, og at han skulle ta sine livvakter med seg.

13 Og det skjedde at da Lehonti hadde kommet ned til Amalickiah med sine livvakter, ville Amalickiah at han skulle komme ned med sin hærstyrke om natten og omringe de menn i deres leir som kongen hadde gitt ham kommandoen over, og at han ville overgi dem i Lehontis hender hvis han ville gjøre ham (Amalickiah) til nestkommanderende over hele hærstyrken.

14 Og det skjedde at Lehonti kom ned med sine menn og omringet Amalickiahs menn så de, før de våknet ved daggry, var omringet av Lehontis hærstyrker.

15 Og det skjedde at da de så at de var omringet, ba de Amalickiah inntrengende om å la dem slå seg sammen med sine brødre så de ikke ble drept. Nå var det nettopp dette Amalickiah ønsket.

16 Og det skjedde at han overga sine menn, stikk i strid med kongens befaling. Nå var det nettopp dette Amalickiah ønsket så han kunne gjennomføre sine planer om å avsette kongen.

17 Nå hadde lamanittene den skikk at hvis deres øverste leder ble drept, ble den nest øverste leder valgt til å være deres øverste leder.

18 Og det skjedde at Amalickiah lot en av sine tjenere gi Lehonti gift, litt om gangen, så han døde.

19 Da nå Lehonti var død, valgte lamanittene Amalickiah til sin leder og øverstkommanderende.

20 Og det skjedde at Amalickiah marsjerte med sine hærstyrker (for han hadde oppnådd det han ønsket) til Nephis land, til byen Nephi, som var hovedstad.

21 Og kongen og hans livvakter gikk ut for å møte ham, for han trodde at Amalickiah hadde utført hans befaling og at Amalickiah hadde samlet en så stor hærstyrke for å gå til krig mot nephittene.

22 Men se, da kongen kom ut for å møte Amalickiah, lot han sine tjenere gå frem for å møte kongen. Og de gikk frem og bøyde seg for kongen og lot som de viste ham respekt på grunn av hans storhet.

23 Og det skjedde at kongen rakte ut sin hånd for at de skulle reise seg opp, slik skikken var hos lamanittene som tegn på fred, en skikk de hadde tatt fra nephittene.

24 Og det skjedde at da den første hadde reist seg opp fra marken, se, da dolket han kongen i hjertet, og han falt til jorden.

25 Da flyktet kongens tjenere, og Amalickiahs tjenere ropte og sa:

26 Se, kongens tjenere dolket ham i hjertet, og han har falt og de har flyktet. Kom og se.

27 Og det skjedde at Amalickiah ga sine hærstyrker ordre om å rykke frem for å se hva som hadde skjedd med kongen. Og da de kom frem til stedet og fant kongen liggende i sitt blod, lot Amalickiah som han var rasende og sa: Dra ut alle som elsket kongen, og forfølg hans tjenere så de kan bli drept.

28 Og det skjedde at alle som elsket kongen, da de hørte disse ord, dro ut og forfulgte kongens tjenere.

29 Da kongens tjenere så at de ble forfulgt av en hærstyrke, ble de redde igjen og flyktet ut i villmarken og kom over til Zarahemlas land og slo seg sammen med Ammons folk.

30 Og hærstyrken som forfulgte dem, vendte tilbake etter å ha oppgitt forfølgelsen. Og derfor, ved sitt bedrageri vant Amalickiah folkets hjerter.

31 Og det skjedde at han neste dag dro inn i byen Nephi med sine hærstyrker og tok byen i besittelse.

32 Og nå skjedde det at da dronningen fikk høre at kongen var drept – for Amalickiah hadde sendt et bud til dronningen for å fortelle henne at kongen hadde blitt drept av sine tjenere, at han hadde forfulgt dem med sin hærstyrke, men til ingen nytte, og at de hadde greid å flykte –

33 derfor, da dronningen hadde mottatt denne beskjeden, sendte hun bud til Amalickiah og ba ham spare byens befolkning, og hun ønsket også at han skulle komme inn til henne, og hun ønsket også at han skulle ta med seg vitner som kunne vitne om kongens død.

34 Og det skjedde at Amalickiah tok med seg den samme tjeneren som hadde drept kongen, og alle de andre som var med ham, og gikk inn til dronningen der hvor hun satt. Og de vitnet alle for henne om at kongen ble drept av sine egne tjenere, og de sa også: De har jo flyktet, vitner ikke det mot dem? Og slik fjernet de dronningens tvil med hensyn til kongens død.

35 Og det skjedde at Amalickiah innyndet seg hos dronningen, og tok henne til hustru, og derfor, ved sitt bedrageri og ved sine listige tjeneres hjelp, tilegnet han seg riket, ja, han ble anerkjent som konge over hele landet, blant hele det lamanittiske folk, som besto av lamanitter og lemuelitter og ismaelitter og alle som hadde vendt seg bort fra nephittene, fra Nephis regjeringstid og ned til denne tid.

36 Nå hadde disse frafalne fått den samme undervisning og den samme opplæring som nephittene, ja, de var blitt undervist og gitt den samme kunnskap om Herren. Likevel er det forunderlig å se at ikke lenge etter at de brøt ut, ble de mer forherdet og ubøyelige og villere, mer ugudelige og grusomme enn lamanittene. De lot seg beruse av lamanittenes tradisjoner og henga seg til dovenskap og allslags vellyst, ja, de glemte fullstendig Herren sin Gud.