1 Og se, nå skjedde det at vårt neste mål var å innta byen Manti, men vi så ingen mulighet til å lede dem ut av byen med våre små avdelinger. For se, de husket det vi tidligere hadde gjort, derfor kunne vi ikke lokke dem ut av deres sterke forsvarsstillinger.

2 Og de var atskillig mer tallrike enn vår hærstyrke, så vi våget ikke å angripe dem i deres sterke forsvarsstillinger.

3 Ja, og det ble nødvendig for oss å bruke våre menn til å forsvare de deler av landet som vi hadde vunnet tilbake. Derfor ble det nødvendig for oss å vente så vi kunne få forsterkninger fra Zarahemlas land og også nye forsyninger av fødemidler.

4 Og det skjedde at jeg derfor sendte en delegasjon til vårt lands guvernør for å gjøre ham kjent med hvordan tilstanden var for vårt folk. Og det skjedde at vi ventet for å motta fødemidler og forsterkninger fra Zarahemlas land.

5 Men se, dette var ikke til stor hjelp for oss, for lamanittene fikk også store forsterkninger dag for dag og også mange fødemidler. Og slik var situasjonen for oss i øyeblikket.

6 Og lamanittene gjorde utfall mot oss fra tid til annen og besluttet å drepe oss ved krigslist. Likevel kunne vi ikke gå til kamp mot dem fordi de hadde trukket seg tilbake til sine sterke forsvarsstillinger.

7 Og det skjedde at vi under disse vanskelige omstendigheter ventet i mange måneder, ja, helt til vi var nær ved å omkomme av mangel på mat.

8 Men det skjedde at vi mottok mat som ble sendt til oss under bevoktning av en hærstyrke på to tusen mann, som kom oss til unnsetning. Og dette var all den hjelp vi fikk for å forsvare oss selv og vårt land og forhindre at det falt i våre fienders hender, ja, for å kjempe mot en fiende som var utallig.

9 Grunnen til at vi kom i denne forlegenhet, eller hvorfor de ikke sendte oss større forsterkninger, visste vi ikke. Derfor ble vi fortvilet og også fylt av frykt for at Guds straffedommer på en eller annen måte skulle komme over vårt land, så vi ble omstyrtet og fullstendig ødelagt.

10 Derfor utøste vi våre sjeler i bønn til Gud og ba ham styrke oss og fri oss ut av våre fienders hender, ja, og også gi oss styrke så vi kunne beholde våre byer og våre landområder og våre besittelser til underhold for vårt folk.

11 Ja, og det skjedde at Herren vår Gud ga oss forvissning om at han ville befri oss. Ja, han talte fred til våre sjeler og ga oss stor tro og et håp om å bli befridd av ham.

12 Og vi fattet mot med den lille styrken vi hadde mottatt, og var fast bestemt på å beseire våre fiender og forsvare våre landområder og våre besittelser og våre hustruer og våre barn og frihetens sak.

13 Og derfor rykket vi frem med all kraft mot lamanittene som var i byen Manti, og vi slo opp teltene våre på den siden av byen som lå nærmest villmarken.

14 Og det skjedde at da lamanittene neste dag oppdaget at vi befant oss i utkanten av villmarken like ved byen, sendte de sine spioner rundt omkring oss så de kunne finne ut vår hærstyrkes antall og styrke.

15 Og det skjedde at da de oppdaget at vi ikke var sterke rent tallmessig, og fryktet for at vi skulle avskjære dem fra deres forsyninger hvis de ikke gikk til kamp mot oss og drepte oss, og de også antok at de med letthet kunne drepe oss med sine tallrike hærskarer, derfor begynte de å gjøre forberedelser til å gå til kamp mot oss.

16 Og da vi forsto at de gjorde forberedelser til å angripe oss, se, da lot jeg Gid med et lite antall menn og Teomner også med et lite antall menn skjule seg i villmarken.

17 Nå gikk Gid og hans menn til høyre og de andre til venstre, og da de hadde skjult seg på denne måten, ble jeg og resten av min hærstyrke på samme sted hvor vi først hadde slått opp våre telt, og ventet på at lamanittene skulle komme ut til kamp.

18 Og det skjedde at lamanittene kom mot oss med sin tallrike hærstyrke. Og da de var kommet, og like før de angrep oss med sverdet, lot jeg mine menn som var med meg, trekke seg tilbake inn i villmarken.

19 Og det skjedde at lamanittene fulgte etter oss i stor hast, for de var overmåte ivrige etter å innhente oss så de kunne drepe oss. Derfor forfulgte de oss inn i villmarken. Og vi dro forbi mellom Gid og Teomner så de ikke ble oppdaget av lamanittene.

20 Og det skjedde at da lamanittene hadde kommet forbi – eller da hærstyrken hadde kommet forbi – kom Gid og Teomner frem fra sine skjulesteder og avskar lamanittenes spioner så de ikke kunne vende tilbake til byen.

21 Og det skjedde at da de hadde avskåret dem, løp de til byen og overfalt vaktene som var blitt tilbake for å bevokte byen, og drepte dem og tok byen i besittelse.

22 Nå kunne dette skje fordi lamanittene hadde latt hele sin hærstyrke bli ledet ut i villmarken bortsett fra noen få vakter.

23 Og det skjedde at Gid og Teomner på denne måten hadde erobret deres sterke forsvarsstillinger. Og det skjedde at vi etter å ha ferdes lenge i villmarken, satte kursen mot Zarahemlas land.

24 Og da lamanittene så at de marsjerte mot Zarahemlas land, ble de overmåte redde for at det var lagt en plan som ville føre til at de ble ødelagt. Derfor begynte de å trekke seg tilbake til villmarken igjen, ja, samme vei som de hadde kommet.

25 Og se, det var natt, og de slo opp teltene sine, for lamanittenes hærførere antok at nephittene var slitne etter marsjen. Og da de antok at de hadde drevet hele deres hærstyrke på tilbaketog, hadde de ingen tanke for byen Manti.

26 Nå skjedde det at om natten lot jeg ikke mine menn sove, men lot dem marsjere en annen vei mot landet Manti.

27 Og se, fordi vi marsjerte hele natten, var vi neste dag kommet forbi lamanittene så vi kom frem til byen Manti før dem.

28 Og derfor skjedde det at vi ved krigslist erobret byen Manti uten blodsutgytelse.

29 Og det skjedde at da lamanittenes hærstyrker begynte å nærme seg byen og så at vi var beredt til å møte dem, ble de overmåte forbauset og slått av stor frykt så de flyktet ut i villmarken.

30 Ja, og det skjedde at lamanittenes hærstyrker flyktet ut av denne delen av landet, men se, de har tatt mange kvinner og barn med seg ut av landet.

31 Og disse byene som lamanittene hadde tatt, er nå i vår besittelse, og våre fedre og våre kvinner og våre barn vender tilbake til sine hjem, alle unntatt de som er tatt til fange og ført bort av lamanittene.

32 Men se, våre hærstyrker er for små til å forsvare så mange byer og så store landområder.

33 Men se, vi stoler på vår Gud som har gitt oss seier i disse landområdene, så vi har kunnet gjenerobre disse byene og disse landområdene som var våre egne.

34 Nå kjenner vi ikke grunnen til at myndighetene ikke sender oss større forsterkninger, heller ikke vet de menn som kom opp til oss, hvorfor vi ikke har fått større forsterkninger.

35 Se, for alt vi vet har du ikke seiret, og du har trukket dine styrker tilbake til den delen av landet. I så fall ønsker vi ikke å knurre.

36 Og hvis det ikke er slik, er vi redd det er fordi myndighetene er blitt splittet at de ikke sender oss flere menn til unnsetning, for vi vet at de har flere menn enn de har sendt.

37 Men se, dette har ingen betydning, for vi stoler på at Gud vil befri oss selv om våre hærstyrker er svake, ja, og fri oss ut av våre fienders hender.

38 Se, vi nærmer oss slutten av det ni og tyvende år, og vi er i besittelse av våre landområder, og lamanittene har flyktet til Nephis land.

39 Og disse sønner av Ammons folk, som jeg har omtalt i så rosende vendinger, er med meg i byen Manti. Og Herren har beskyttet dem og reddet dem fra å falle for sverdet, så ikke en eneste sjel er blitt drept.

40 Men se, de har fått mange sår. Likevel holder de fast ved og forsvarer den frihet hvorved Gud har frigjort dem. Og de er nøye med å huske Herren sin Gud fra dag til dag, ja, de passer alltid på å holde hans lover og hans bud og hans befalinger, og de har sterk tro på profetiene om det som skal komme.

41 Og nå, min elskede bror Moroni, måtte Herren vår Gud, som har forløst oss og frigjort oss, alltid stå deg nær, og måtte han begunstige dette folk så dere kan greie å gjenerobre alt som lamanittene har tatt fra oss og som var til vårt underhold. Og se, nå avslutter jeg mitt brev. Jeg er Helaman, sønn av Alma.