1 Og nå skjedde det at da Moroni hadde mottatt dette brevet, fattet han mot i sitt hjerte og ble fylt med overmåte stor glede over Pahorans trofasthet, over at ikke også han var en forræder mot sitt lands frihet og sak.

2 Men han var også overmåte bedrøvet over den synd som var begått av dem som hadde drevet Pahoran fra dommersetet, ja, kort sagt over dem som hadde gjort opprør mot sitt land og også sin Gud.

3 Og det skjedde at Moroni tok et lite antall menn med seg ifølge Pahorans ønske og overlot kommandoen over resten av hærstyrken til Lehi og Teancum, og marsjerte mot Gideons land.

4 Og han heiste frihetens fane overalt hvor han kom, og samlet alle stridskrefter han kunne, mens han rykket frem mot Gideons land.

5 Og det skjedde at tusener samlet seg under hans fane og grep til sverdet for å forsvare sin frihet, så de ikke skulle komme i trelldom.

6 Og derfor, da Moroni hadde samlet alle de menn han kunne mens han rykket frem, kom han til Gideons land, og da han slo sine styrker sammen med Pahorans, ble de overmåte sterke, ja, enda sterkere enn Pachus’ menn. Pachus var konge over de frafalne som hadde drevet frimennene ut av Zarahemlas land og hadde tatt landet i besittelse.

7 Og det skjedde at Moroni og Pahoran dro ned til Zarahemlas land med sine hærstyrker og rykket frem mot byen, og de møtte Pachus’ menn og kom i kamp med dem.

8 Og se, Pachus ble drept, og hans menn ble tatt til fange, og Pahoran inntok igjen dommersetet.

9 Og Pachus’ menn ble stilt for retten ifølge loven og også kongemennene som hadde blitt tatt og kastet i fengsel, og de ble henrettet ifølge loven, ja, Pachus’ menn og kongemennene og alle som ikke ville gripe til våpen for å forsvare sitt land, men kjempet mot det, ble tatt av dage.

10 Og derfor var det nødvendig at denne loven ble strengt håndhevet for å trygge deres land, ja, og alle som kastet vrak på sin frihet, ble straks henrettet i henhold til loven.

11 Og slik endte det tredevte år av dommernes regjeringstid over Nephis folk. Moroni og Pahoran hadde gjenopprettet fred i Zarahemlas land blant sitt eget folk og hadde straffet alle med døden som ikke var trofaste mot frihetens sak.

12 Og det skjedde i begynnelsen av det en og tredevte år av dommernes regjeringstid over Nephis folk at Moroni straks sørget for å sende fødemidler, og han sendte også en hærstyrke på seks tusen mann til Helaman for å hjelpe ham med å forsvare den delen av landet.

13 Og han sendte også en hærstyrke på seks tusen mann med tilstrekkelige fødemidler til Lehis og Teancums hærstyrker. Og det skjedde at dette ble gjort for å befeste landet mot lamanittene.

14 Og det skjedde at Moroni og Pahoran lot en stor gruppe menn bli igjen i Zarahemlas land, marsjerte med en stor gruppe menn mot Nephihahs land og var fast bestemt på å beseire lamanittene i denne byen.

15 Og det skjedde at mens de rykket frem mot landet, tok de et stort antall av lamanittenes menn til fange og drepte mange av dem og beslagla deres fødemidler og krigsvåpen.

16 Og det skjedde at de etter å ha tatt dem til fange lot dem inngå en pakt om at de aldri mer ville gripe til våpen mot nephittene.

17 Og da de hadde inngått denne pakten, sendte de dem avgårde for å bo sammen med Ammons folk – og det var omtrent fire tusen som ikke hadde blitt drept.

18 Og det skjedde at da de hadde sendt dem bort, fortsatte de å rykke frem mot Nephihahs land. Og det skjedde at da de hadde kommet frem til byen Nephihah, slo de opp teltene sine på Nephihahs sletter som lå like i nærheten av byen Nephihah.

19 Nå ønsket Moroni at lamanittene skulle komme ut og kjempe mot dem på slettene. Men lamanittene, som kjente til deres overmåte store mot og så hvor mange de var, våget ikke å komme ut mot dem. Derfor kom de ikke ut for å kjempe den dagen.

20 Og da natten falt på, dro Moroni ut i nattemørket og klatret opp på muren for å spionere og finne ut i hvilken del av byen lamanittene hadde slått leir med sin hærstyrke.

21 Og det skjedde at de var på østsiden ved inngangen, og alle sov. Og Moroni vendte tilbake til sin hærstyrke og lot dem i all hast lage sterke rep og stiger, så de kunne klatre ned fra toppen av muren og komme på innsiden av muren.

22 Og det skjedde at Moroni lot sine menn marsjere frem og klatre opp på muren og komme seg ned i den delen av byen, ja, på vestsiden hvor lamanittene ikke hadde slått leir med sine hærstyrker.

23 Og det skjedde at de alle klatret ned i byen om natten ved hjelp av sine sterke rep og sine stiger, og derfor, da morgenen kom, var de alle innenfor byens murer.

24 Og da lamanittene våknet og så at Moronis hærstyrker var innenfor murene, ble de så overmåte redde at de flyktet ut gjennom porten.

25 Og da Moroni så at de flyktet for ham, lot han sine menn rykke frem mot dem. Og de slo mange ihjel og omringet mange andre og tok dem til fange, og resten av dem flyktet inn i Moronis land som lå ute ved havet.

26 På denne måten inntok Moroni og Pahoran byen Nephihah uten å miste en eneste sjel, og det var mange av lamanittene som ble drept.

27 Nå skjedde det at mange av lamanittene som var tatt til fange, ønsket å slutte seg til Ammons folk og bli et fritt folk.

28 Og det skjedde at alle som ønsket dette, fikk sitt ønske oppfylt.

29 Alle lamanitter, som var tatt til fange, sluttet seg derfor til Ammons folk og begynte å arbeide overmåte hardt for å dyrke jorden og allslags korn og ale opp allslags småfe og storfe. Og på denne måten ble nephittene lettet for en stor byrde, ja, de slapp å holde vakt over alle lamanittene som var tatt til fange.

30 Nå skjedde det at Moroni etter at han hadde inntatt byen Nephihah, hadde tatt mange fanger, noe som reduserte lamanittenes hærstyrker overmåte sterkt, og hadde fått tilbake mange av de nephitter som hadde blitt tatt til fange, noe som styrket hans hærstyrke meget, derfor dro Moroni fra Nephihahs land til Lehis land.

31 Og det skjedde at da lamanittene så at Moroni kom mot dem, ble de redde igjen og flyktet for Moronis hærstyrke.

32 Og det skjedde at Moroni og hans hærstyrke forfulgte dem fra by til by helt til de ble møtt av Lehi og Teancum. Og lamanittene flyktet for Lehi og Teancum like ned til havet – til de kom til Moronis land.

33 Og lamanittenes hærstyrker ble samlet til ett i Moronis land, og Ammoron, lamanittenes konge, var også med dem.

34 Og det skjedde at Moroni og Lehi og Teancum slo leir med sine styrker i området langs grensen til Moronis land, så lamanittene var omringet i området som grenset mot villmarken i syd, og i området som grenset mot villmarken i øst.

35 Og slik slo de leir for natten, for se, både nephittene og lamanittene var slitne etter en lang marsj. Derfor bestemte de seg for ikke å forsøke seg med noen krigslist om natten, alle unntatt Teancum, for han var overmåte sint på Ammoron da han mente at Ammoron og hans bror, Amalickiah, hadde vært årsak til denne store og langvarige krig mellom dem og lamanittene, som hadde forårsaket så mye krig og blodsutgytelse, ja, og så mye sult.

36 Og det skjedde at Teancum i sin vrede gikk til lamanittenes leir og firte seg ned langs bymuren. Og han gikk fra sted til sted med et rep helt til han fant kongen, og han kastet et spyd mot ham som traff ham like ved hjertet. Men se, kongen vekket sine tjenere før han døde, så de forfulgte Teancum og slo ham ihjel.

37 Nå skjedde det at da Lehi og Moroni fikk vite at Teancum var død, ble de overmåte bedrøvet, for se, han hadde vært en mann som hadde kjempet tappert for sitt land, ja, en sann venn av frihet. Og han hadde hatt veldig mange svært tunge lidelser, men se, han var død og hadde gått all kjødets gang.

38 Nå skjedde det at Moroni neste dag rykket frem og gikk til angrep på lamanittene, ja, så de slo dem ihjel i et stort blodbad. Og de jaget dem ut av landet, og de flyktet så de denne gang ikke vendte tilbake for å gå mot nephittene.

39 Og slik endte det en og tredevte år av dommernes regjeringstid over Nephis folk, og slik hadde de hatt kriger og blodsutgytelse og sult og lidelser i mange år.

40 Og det hadde vært mord og stridigheter og uenighet og all slags synd blant Nephis folk, ikke desto mindre, for de rettferdiges skyld, ja, på grunn av de rettferdiges bønner, var de blitt spart.

41 Men se, fordi krigen mellom nephitter og lamanitter hadde vært så overmåte langvarig, ja, fordi krigen hadde vart så overmåte lenge, hadde mange blitt forherdet. Og mange ble bløtgjort på grunn av sine lidelser så de ydmyket seg for Gud i den dypeste ydmykhet.

42 Og det skjedde at etter at Moroni hadde befestet de deler av landet som var mest utsatt for lamanittene, inntil de var tilstrekkelig sterke, vendte han tilbake til byen Zarahemla. Og også Helaman vendte tilbake til sin arvelodd, og enda en gang var det opprettet fred blant Nephis folk.

43 Og Moroni overlot kommandoen over sine styrker til sin sønn, som het Moronihah, og han trakk seg tilbake til sitt eget hus så han kunne tilbringe resten av sine dager i fred.

44 Og Pahoran vendte tilbake til sitt dommersete, og Helaman påtok seg igjen å forkynne Guds ord til folket, for på grunn av så mange kriger og stridigheter var det blitt nødvendig å sette kirken i orden igjen.

45 Derfor dro Helaman og hans brødre ut og forkynte Guds ord med stor kraft, noe som overbeviste mange mennesker om deres ugudelighet og fikk dem til å omvende seg fra sine synder og bli døpt til Herren sin Gud.

46 Og det skjedde at de opprettet Guds kirke igjen over hele landet.

47 Ja, og det ble laget forskrifter for praktisering av loven, og de valgte seg dommere og øverste dommere.

48 Og igjen begynte det å gå Nephis folk vel i landet. Og de begynte å formere seg og vokse seg overmåte sterke igjen i landet, og de ble etterhvert overmåte rike.

49 Men selv om de var rike og sterke og det gikk dem vel, var de ikke oppblåste av stolthet i egne øyne, heller ikke var de sene til å huske Herren sin Gud, men de ydmyket seg svært meget for ham.

50 Ja, de husket hvor store ting Herren hadde gjort for dem, at han hadde befridd dem fra død og fra trelldom og fra fengsel og fra alle slags lidelser, og han hadde fridd dem ut av deres fienders hender.

51 Og de ba stadig til Herren sin Gud, så Herren velsignet dem ifølge sitt ord, så de vokste seg sterke, og det gikk dem vel i landet.

52 Og det skjedde at alle disse ting fant sted, og Helaman døde i det fem og tredevte år av dommernes regjeringstid over Nephis folk.