1 Og jeg, Gud Herren, talte til Moses og sa: Den Satan som du har befalt i min Enbårnes navn, er den samme som var fra begynnelsen, og han kom til meg og sa: Se, her er jeg, send meg, jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det, gi meg derfor din ære.

2 Men se, min elskede Sønn, som var min elskede og utvalgte fra begynnelsen, sa til meg: Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig.

3 Derfor, fordi Satan gjorde opprør mot meg og søkte å ødelegge menneskets handlefrihet som jeg, Gud Herren, hadde gitt det, og også ville at jeg skulle gi ham min egen makt, bød jeg at han ved min Enbårnes makt skulle kastes ned.

4 Og han ble Satan, ja, djevelen, all løgnens far, for å bedra og forblinde menneskene, og for å føre dem fanget etter sin vilje, ja, så mange som ikke ville lytte til min røst.

5 Og nå, slangen var listigere enn noe markens dyr som jeg, Gud Herren, hadde gjort.

6 Og Satan la det i slangens hjerte (for han hadde ført mange etter seg) og han søkte også å dåre Eva, for han kjente ikke Guds tanker, derfor søkte han å ødelegge verden.

7 Og han sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? (Og han talte med slangens munn.)

8 Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,

9 men om frukten på treet som du ser midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den, ei heller røre ved den, for da dør dere.

10 Og slangen sa til kvinnen: Dere skal visselig ikke dø,

11 for Gud vet at på den dag dere eter av den, skal deres øyne bli åpnet, og dere skal bli som guder og kjenne godt og ondt.

12 Og da kvinnen så at treet var godt til føde og at det var behagelig for øyet og et tre å trakte etter fordi det kunne gjøre henne vis, tok hun av frukten og åt og ga den også til sin mann, og han åt.

13 Og begges øyne ble åpnet og de forsto at de hadde vært nakne. Og de heftet sammen fikenblad og laget seg forklær.

14 Og de hørte Gud Herrens røst mens de vandret i hagen da dagen var sval, og Adam og hans hustru gikk for å skjule seg for Gud Herrens nærvær blant trærne i hagen.

15 Og jeg, Gud Herren, kalte på Adam og sa til ham: Hvor går du?

16 Og han sa: Jeg hørte din røst i hagen, og jeg ble redd fordi jeg så at jeg var naken, og jeg skjulte meg.

17 Og jeg, Gud Herren, sa til Adam: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet som jeg bød deg ikke å ete av, og hvis du gjorde det, skulle du visselig dø?

18 Og mannen sa: Kvinnen du ga meg, og bød å være hos meg, hun ga meg av treets frukt, og jeg åt.

19 Og jeg, Gud Herren, sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Og kvinnen sa: Slangen dåret meg, og jeg åt.

20 Og jeg, Gud Herren, sa til slangen: Fordi du har gjort dette skal du være mer forbannet enn alt kveg og alle markens dyr, på din buk skal du krype og støv skal du ete alle ditt livs dager.

21 Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt, og han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.

22 Til kvinnen sa jeg, Gud Herren: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde barn, og din attrå skal stå til din mann, og han skal råde over deg.

23 Og til Adam sa jeg, Gud Herren: Fordi du har lyttet til din hustrus røst og har ett av frukten på treet som jeg forbød deg å ete av, idet jeg sa – du skal ikke ete av det – skal jorden være forbannet for din skyld, med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager.

24 Torner og tistler skal den frembringe for deg, og du skal ete vekster på marken.

25 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden – for du skal visselig dø – for av den ble du tatt, for av støv er du kommet og til støv skal du vende tilbake.

26 Og Adam kalte sin hustru Eva fordi hun var alle levendes mor, for således har jeg, Gud Herren, kalt den første av alle kvinner, som er mange.

27 Til Adam og til hans hustru gjorde jeg, Gud Herren, kjortler av skinn og kledde dem med.

28 Og jeg, Gud Herren, sa til min Enbårne: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt, og for at han ikke skal rekke ut sin hånd og også ta av livets tre og ete og leve evindelig,

29 vil derfor jeg, Gud Herren, sende ham ut av Edens hage for å dyrke den jord han ble tatt fra,

30 for så sant jeg, Gud Herren, lever, kan ikke mine ord vende tomme tilbake, for likesom de går ut av min munn, må de oppfylles.

31 Og jeg drev mennesket ut, og øst i Edens hage satte jeg kjerubene og et luende sverd som vendte til alle sider for å vokte veien til livets tre.

32 (Og dette er de ord jeg talte til min tjener Moses, og de er sanne og etter min vilje, og jeg har talt dem til deg. Vis dem ikke til noe menneske før jeg befaler deg, uten til dem som tror. Amen.)