Bøker og leksjoner
Kapittel 11: Kristi liv

Kapittel 11

Kristi liv

Bilde
Jesus Christ at the home of Jairus. Christ is standing beside the bed of the twelve-year-old daughter of Jairus. The girl's father and mother are standing on the other side of the bed. Christ is holding the hand of the girl as He helps her rise from her bed. The girl, who had been declared dead, is looking up at Christ. Light from a window is shining on the girl's face, and on the back of Christ.

Kristi liv ble forutsagt lenge før hans fødsel

Enhver som kommer til jorden, er avhengig av at Jesus Kristus oppfyller det løfte han ga i himmelen om å være vår Frelser. Uten ham ville frelsesplanen ha sviktet. Fordi hans misjon var nødvendig, vitnet alle profetene fra Adam til Kristus om at han ville komme (se Apostlenes gjerninger 10:43). Alle profeter etter Kristus har båret vitnesbyrd om at han virkelig kom. Vi trenger alle å studere Frelserens liv og følge ham trofast gjennom livet.

En engel fortalte Adam at Frelserens navn skulle være Jesus Kristus (se Moses 6:51-52). Enok så at Jesus skulle dø på korset og oppstå (se Moses 7:55-56). Noah og Moses vitnet også om ham (se Moses 1:11; 8:23-24). Omkring 800 år før Frelseren ble født på jorden, forutså Jesaja hans liv. Da Jesaja så den sorg og smerte Frelseren skulle gjennomgå for å betale prisen for våre synder, utbrøt han:

«Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom …

… Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret …

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger …

Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes» (Jesaja 53:3-5, 7).

Nephi så også i et syn Frelserens fremtidige fødsel og misjon. Han så en vakker jomfru, og en engel forklarte: «Se, jomfruen som du ser, er Guds Sønns mor i kjødet» (1. Nephi 11:18). Deretter så Nephi jomfruen med et barn i sine armer. Engelen erklærte: «Se, Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader!» (1. Nephi 11:21).

Omkring 124 år før Jesu fødsel forutså også kong Benjamin, en annen nephittisk profet, Frelserens liv:

«For se, tiden kommer og er ikke langt borte da Herren Den Allmektige, som regjerer, som var og er fra all evighet til all evighet, med kraft skal komme ned fra himmelen blant menneskenes barn og skal bo i et jordisk tabernakel og skal gå ut blant menneskene og utføre mektige mirakler, som å helbrede de syke, oppreise de døde, få de lamme til å gå, de blinde til å se og de døve til å høre og helbrede alle slags sykdommer.

Og han skal drive ut djevler, eller de onde ånder som bor i menneskenes barns hjerter.

Og se, han skal bli utsatt for fristelser og legemlig smerte, sult, tørst og utmattelse, endog mer enn et menneske kan tåle, uten at det forvolder døden. For se, det kommer blod fra hver pore, så store skal hans kvaler være for hans folks ugudelighet og avskyeligheter.

Og han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, himmelens og jordens Fader, Skaperen av alle ting fra begynnelsen av. Og hans mor skal kalles Maria» (Mosiah 3:5-8).

  • Hva er noen av oldtidens profetier om Jesus Kristus?

Han var Faderens enbårne

  • Hva arvet Jesus Kristus fra sin Fader? Hva arvet han fra sin mor?

Beretningen om Frelserens fødsel og liv finner vi i Det nye testamente i Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ evangelium. I disse beretninger leser vi at Jesus ble født av en jomfru ved navn Maria. Hun var forlovet med Josef da en Herrens engel viste seg for henne. Engelen fortalte henne at hun skulle bli Guds Sønns mor. Hun spurte ham hvordan dette kunne være mulig (se Lukas 1:34). Han sa til henne: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn» (Lukas 1:35). Slik ble Gud Faderen i bokstavelig forstand Jesu Kristi far.

Jesus er den eneste på jorden som skulle bli født av en dødelig mor og en udødelig far. Det er derfor han kalles Den enbårne sønn. Han arvet guddommelige krefter fra sin Fader. Fra sin mor arvet han dødelighet og var underlagt sult, tørst, tretthet, smerte og død. Ingen kunne frata Frelseren livet uten at han ville det selv. Han hadde makt til å nedlegge sitt liv og makt til å ta sitt legeme igjen etter døden. (Se Johannes 10:17-18.)

Han levde et fullkomment liv

  • Hva betyr Frelserens liv for oss?

Helt fra sine unge år gjorde Jesus alt som vår himmelske Fader krevde av ham. Under Maria og Josefs ledelse vokste Jesus opp stort sett på samme måte som andre barn. Han elsket sannheten og adlød den. Lukas forteller oss: «Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham» (Lukas 2:40; se også L&p 93:12-14).

Som 12-åring hadde Jesus i større grad forstått at han var blitt sendt for å gjøre sin Faders vilje. Han dro sammen med sine foreldre til Jerusalem. Da foreldrene var på hjemveien, oppdaget de at han ikke var med i gruppen deres. De vendte tilbake til Jerusalem for å lete etter ham. «Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet, sittende midt blant de skriftlærde, og de lyttet til ham og stilte ham spørsmål» (Joseph Smiths oversettelse, Lukas 2:46. «Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svar han ga» (Lukas 2:47).

Josef og Maria var lettet over å finne ham, men de var «forundret, og hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg.» Jesus svarte: «Visste dere ikke at jeg må være i min [himmelske] Fars hus?» (Lukas 2:48-49).

For å kunne utføre sin misjon måtte Jesus gjøre sin himmelske Faders vilje. «Av meg selv gjør jeg intet,» erklærte han, «men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette … Jeg gjør alltid det som er til behag for ham» (Johannes 8:28-29).

Da Jesus var 30 år gammel, kom han til døperen Johannes for å bli døpt i elven Jordan. Johannes nølte med å døpe Jesus, for han visste at Jesus var større enn ham. Jesus ba Johannes døpe ham for å «fullføre all rettferdighet». Johannes døpte da Frelseren ved å senke ham helt ned i vannet. Da Jesus var blitt døpt, talte hans Fader fra himmelen og sa: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.» Den hellige ånd steg ned og viste seg ved duens tegn. (Se Matteus 3:13-17.)

Like etter at Jesus var blitt døpt, fastet han i 40 dager og 40 netter for å være sammen med Gud. Etterpå kom Satan for å friste ham. Jesus motsto bestemt alle Satans fristelser og befalte deretter Satan å gå bort. (Se Matteus 4:1-11; se også Joseph Smiths oversettelse, Matteus 4:1, 5-6, 8-9, 11.) Jesus Kristus forble syndfri, den eneste fullkomne person som noensinne har vandret på jorden (se Hebreerbrevet 4:15; 1. Peter 2:21-22).

  • Hvilke beretninger fra Frelserens liv er spesielt meningsfylte for deg?

Han lærte oss hvordan vi skal elske og tjene hverandre

  • Hvordan lærte Frelseren oss hvordan vi skal elske og tjene hverandre?

Etter at Jesus hadde fastet og etter sammenstøtet med Satan, begynte han sin offentlige virksomhet. Han kom til jorden ikke bare for å dø for oss, men også for å lære oss hvordan vi skal leve. Han forkynte at det er to store bud: for det første å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand, og for det annet å elske andre som oss selv (se Matteus 22:36-39). Hans liv er et eksempel på hvordan vi skulle adlyde disse to budene. Hvis vi elsker Gud, vil vi ha tillit til ham og adlyde ham, slik Jesus gjorde. Hvis vi elsker andre, vil vi hjelpe dem med å dekke deres fysiske og åndelige behov.

Jesus levde et liv i tjeneste for andre. Han helbredet dem for sykdommer. Han fikk blinde til å se, døve til å høre og lamme til å gå. En gang da han helbredet syke, ble det sent, og folk var sultne. Istedenfor å sende dem bort velsignet han fem brød og to fisker, og på mirakuløst vis mettet han en flokk på 5000 mennesker. (Se Matteus 14:14-21.) Han forkynte at når vi finner noen som er sultne, nakne eller ensomme, eller som fryser, skulle vi hjelpe dem etter beste evne. Når vi hjelper andre, tjener vi Herren. (Se Matteus 25:35-46.)

Jesus elsket andre av hele sitt hjerte. Ofte var hans hjerte så fullt av medfølelse at han gråt. Han elsket små barn, gamle og ydmyke, enkle mennesker som trodde på ham. Han elsket dem som hadde syndet, og med stor medfølelse lærte han dem å omvende seg og bli døpt. Han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet» (Johannes 14:6).

Jesus elsket også dem som hadde syndet mot ham og ikke omvendte seg. På slutten av sitt liv, da han hang på korset, ba han til Faderen for soldatene som hadde korsfestet ham, og tryglet: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34). Han forkynte: «Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere» (Johannes 15:12).

  • Hvordan kan vi vise Herren at vi elsker ham?

Han organiserte den eneste sanne kirke

  • Hvorfor organiserte Frelseren sin kirke og ordinerte apostler?

Jesus ønsket at hans evangelium skulle forkynnes for alle mennesker over hele jorden. Derfor valgte han tolv apostler som skulle vitne om ham. De var de opprinnelige ledere i hans kirke. De fikk myndighet til å handle i hans navn og gjøre de gjerninger de hadde sett ham gjøre. De som mottok myndighet fra dem, var også i stand til å undervise, døpe og utføre andre ordinanser i hans navn. Etter hans død fortsatte de hans verk til menneskene ble så onde at de drepte apostlene.

Han forløste oss fra våre synder og frelste oss fra døden

  • Ta deg tid til å overveie det som hendte i forbindelse med forsoningen, når du studerer dette kapitlet.

Da Jesu jordiske virksomhet nærmet seg slutten, forberedte han seg til det endelige offer for hele menneskehetens synder. Han var blitt dømt til døden fordi han hadde vitnet for folket at han var Guds Sønn.

Natten før korsfestelsen gikk Jesus til en hage som het Getsemane. Snart ble han nedtynget av dyp sorg og gråt mens han ba. En apostel i de siste dager, Orson F. Whitney fikk anledning til å se Frelserens lidelse i et syn. Han så Frelseren gråte og sa: «Jeg ble så grepet av synet at jeg også gråt, av ren medfølelse. Jeg hadde inderlig medlidenhet med ham. Jeg elsket ham av hele min sjel, og mer enn noe annet ønsket jeg å være sammen med ham.» (“The Divinity of Jesus Christ,” Improvement Era, jan. 1926, 224-25; se også Ensign, des. 2003, 10). Jesus «gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matteus 26:39).

I en åpenbaring i vår tid beskrev Frelseren hvor stor hans lidelse var, og sa at den fikk ham «til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd» (L&p 19:18). Han led «i kjødet» og påtok seg våre smerter, sykdommer, skrøpeligheter og synder (se Alma 7:10-13). Intet menneske på jorden kan fatte hvor stor denne byrden var. Ingen annen kunne ha utholdt en slik pine på legeme og sjel. Han «steg ned under alt … så han kunne være i alt og gjennom alt, sannhetens lys» (L&p 88:6).

Men hans lidelse var ennå ikke over. Dagen etter ble Jesus slått, ydmyket og spyttet på. Han måtte bære sitt eget kors. Deretter ble han løftet opp og naglet til det. Han ble torturert på en av de mest grusomme måter som mennesker noen gang har spekulert ut. Etter lidelsen på korset ropte han ut i stor kval: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15:34). I Jesu bitreste time hadde Faderen trukket seg tilbake fra ham, slik at Jesus kunne lide straffen for hele menneskehetens synder, så han kunne seire fullstendig over syndens og dødens krefter (se James E. Talmage, Jesus the Christ, 3. utg. [1916], 660-661).

Da Frelseren visste at Faderen hadde godtatt hans offer, utbrøt han med høy røst: «Det er fullbrakt» (Johannes 19:30). «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Lukas 23:46). Han bøyde sitt hode og oppga frivillig sin ånd. Frelseren var død. Et kraftig jordskjelv rystet jorden.

Noen venner bragte Frelserens legeme til en grav, der det lå inntil den tredje dag. I denne tiden gikk hans ånd og organiserte misjonærarbeid for andre ånder som trengte å motta hans evangelium (se 1. Peter 3:18-20; L&p 138). På den tredje dag, en søndag, vendte han tilbake til sitt legeme og tok det opp igjen. Han var den første til å overvinne døden. Dette var oppfyllelsen av profetien om «at han skulle stå opp fra de døde» (Johannes 20:9).

Kort tid etter sin oppstandelse viste Frelseren seg for nephittene og opprettet sin kirke i Amerika. Han underviste folket og velsignet dem. Denne gripende beretning finner vi i 3. Nephi 11 til og med 28.

Hans offer viste kjærligheten han har til Faderen og til oss

Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere» (Johannes 15:13-14). Villig og ydmykt gjennomgikk han sorgen i Getsemane og lidelsene på korset så vi kunne motta alle frelsesplanens velsignelser. For å motta disse velsignelsene må vi komme til ham, omvende oss fra våre synder og elske ham av hele vårt hjerte. Han sa:

«Dette er det evangelium som jeg har gitt dere – at jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.

Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg … for [at de kunne] bli dømt etter sine gjerninger …

For de gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre, …

Derfor, hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er» (3. Nephi 27:13-15, 21, 27; uthevelse tilføyd).

  • Hva føler du når du tenker på Frelserens offer for deg?

Ytterligere skriftsteder og andre kilder