2:3

Jesus Kristus er svaret

Eldste Ronald A. Rasband

i De tolv apostlers quorum

En aften med en generalautoritet • 8. februar 2019 • Tabernakelet i Salt Lake City

Kjære brødre og søstre, dere som er her i Tabernakelet på Temple Square og dere som er samlet over hele verden, det er en ære å være sammen med dere. Jeg ser tilbake på den livsendrende innflytelse mine Seminar- og Institutt-lærere hadde på meg. Til denne dag kan jeg se mine læreres avtrykk i hvordan jeg studerer Skriftene, ikke minst i hvor høyt jeg elsker Mormons bok.

Jeg verdsatte også den sosiale erfaringen det var å være på et trygt sted med mine venner, som likte å være sammen i evangeliesammenheng. Vi var ofte sammen i Seminar-bygningen på videregående skole og på Institutt-senteret på universitetet. Jeg gledet meg spesielt til å ta med Melanie Twitchell til Institutt-danser. Melanie er nå min vakre, herlige hustru.

Som Seminar- og Institutt-lærere arbeider dere mange timer for å bringe sjeler til Kristus. Du ber for dine elever, du studerer slik at du kan besvare deres spørsmål, du forbereder deg selv åndelig for å undervise ved Ånden, du løfter, er engasjert i og belyser evangeliets sannheter.

Når Herren ser etter dem som kan hjelpe en elev som strever, en ungdom på kanten, et av sine dyrebare barn med avtagende vitnesbyrd og forståelse, har han forberedt deg til å tre frem i samarbeid med foreldre og ledere i Kirken. Du står foran dine elever og bekrefter sannheten om at Jesus Kristus lever, at vår Himmelske Fader elsker hver enkelt av oss og at vi har en plass i hans evige plan. Og det viktigste av alt, du tror faktisk på det.

Du er, som eldste Jeffrey R. Holland så ofte har sagt, “en lærer kommet fra Gud.”¹

“Hvor mange […] kan synge om den forløsende kjærlighet, og dette er på grunn av hans ords kraft som er i [deg]. Har [du] så ikke stor grunn til å fryde [deg]?

Ja, [du] har grunn til å prise ham for evig, for han er Den Aller Høyeste Gud.”²

Likevel er byrden med å løfte, undervise og oppmuntre ungdommen noen ganger nesten tyngre enn du kan bære. Herren vet at arbeidet med å bringe sjeler til ham kan være vanskelig. Dette lærte jeg som misjonspresident i New York City, da følgende skriftsted fra Alma ga gjenklang i min sjel: “Og da våre hjerter var nedstemte og vi var nær ved å vende tilbake, se, da trøstet Herren oss og sa: Gå til deres brødre […] og bær deres plager med tålmodighet, og jeg vil gi dere fremgang.”³

Motstanderen er ikke fornøyd med det han så langt har utrettet overfor Guds rike på jorden. Han vil ha mer. Han er aggressiv og hensynsløs. Han sikter seg inn på dem i din omsorg, og hos noen ser vi at deres hjerte “faller i avmakt av redsel og gru.”⁴

Noen elever sporer av, men ved hjelp av Herrens Ånd kan du bidra til å få dem tilbake på sporet. Husk apostelen Paulus’ ord: “På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.”⁵

Hvorfor?

Fordi Kristi sak kaller med dette evige løfte: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”⁶

Herren har sagt: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side, og dere skal vitne om meg, ja, Jesus Kristus, at jeg er den levende Guds Sønn, at jeg var, at jeg er, og at jeg skal komme.”⁷

Vi kan ikke være “ved godt mot”⁸ og føle oss bundet av frykt. Disse to – godt mot og frykt – ekskluderer hverandre. Om vi følger Herrens formaning – hvis vi er ved godt mot – vil vi være beredt til å vitne om ham, verdens Frelser. Vi vil kjenne ham for den han er og erkjenne hans avgjørende rolle i å løfte oss over og forbi tilfeldighetene i verden.

Å være ved godt mot er å stole på ham når ting ikke går som vi har planlagt. Det betyr å kjempe videre, når vanskelige omstendigheter styrer oss i uventede retninger og når tragedier og utfordringer knuser våre drømmer. Men Herren minner oss om: “I denne verden er ikke deres glede fullkommen, men i meg er deres glede fullkommen.”⁹

Du vet hvilke av dine elever i klassen som lever med “godt mot”. De har fremdeles utfordringer og problemer, men de møter dem med tro på og tillit til Gud. De kommer til klassen ivrige etter å svare på spørsmål, håpefulle over å lære om sannheten og trygge på hvem de er. For dem er “Jeg er Guds kjære barn”¹⁰ både kunnskap og trygghet, ikke bare et langtidsminne om synging i Primær. De søker åndelige opplevelser, innsikt og forståelse som kan hjelpe dem å finne ut av spørsmålene deres. De ønsker å få styrket sitt håp mens de navigerer en kranglevoren verden og midt i deres mange påkjenninger overvinner lyset i deres øyne hverdagens strev.

I mine dager med Seminar og Institutt – og jeg kan legge til at det virker lenge siden – kom elever til klassen med tro. De ble ikke fylt med tvil på grunn av det de fant på Internett, fordi Internett ikke eksisterte. De bar ikke rundt på bekymringer som verden kastet på dem om religion, åpenbaring, profeter eller tro på Gud.

Hva med dem på bakerste rad som sovnet med ansiktet i boken? Eller piken som nylig klippet av alt håret og ikke vil se deg i øynene? Eller de to som pleide å skravle sammen på vei inn i klassen og som nå knapt sier et ord til hverandre? Hva med stjerneeleven som ser ut til å ha mistet interessen for å snakke om evangeliet, og er mer fraværende enn tilstede? Hva med dem som har et tomt uttrykk og likegyldig ansikt i likhet med sin manglende innsats? Noen elever kommer til klassen, sitter […] og forsvinner ut døren uten å ta noe med seg – ikke engang Ånden. Stress, frykt, fristelse, krise og skuffelse har tatt styringen i deres verdifulle liv.

Spør du noen gang deg selv: “Hva er det som skjer her?” Jeg gjør det!

Frykt og fortvilelse. Det er det som skjer. Frykt for ikke å bli akseptert av venner. Frykt for akademiske prestasjoner, press og for problemer hjemme som de ikke klarer å løse. Frykt for at de ikke kan stole på noen og at ingen har tillit til dem. Frykt for å være alene og frykt for å være i en gruppe. Frykt for å være en byrde for andre. Frykt for organisert religion eller hvilken som helst religion. Frykt for at det ikke finnes løsninger eller lindring for deres smerte. Frykt utløser motløshet og fortvilelse, angst og depresjon; frykt skaper frustrasjoner som ikke ender godt. Frykt fører til tanker om at ingen vil forstå, og enda verre, ingen spør: “Hva er i veien?”

Frykt i sine mange former, er i sin verste form dessverre uttrykt i – selvmord.

I fjor, da Utahs guvernør skulle forme en arbeidsgruppe for å gripe fatt i økningen i selvmord blant ungdommer, ba han president Russell M. Nelson om å utnevne en av Kirkens ledere til denne tjenesten. President Nelson ga meg dette viktige ansvaret. Jeg har lært at ingen er immun. Selvmord blant ungdom er en krise som omfatter hele verden. Statistikken viser at selvmord nå er blant de tre viktigste årsakene til dødsfall blant ungdom i alderen 15 til 24 år. “Selvmordsforsøk er 20 ganger så vanlig som fullført selvmord.”¹¹ Det, mine brødre og søstre, er en forferdelig statistikk.

Vi må alle konfrontere dette problemet. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige må vi forplikte oss til å gjøre alt vi kan for å endre oppfatningen om at selvmord er svaret, eller en løsning å vurdere. Vi må snakke med tenåringer om selvmord og med omsorg lede dem bort fra å vurdere selvmord som en løsning på deres smerte. President Thomas S. Monsons liv virkeliggjorde uttrykket “til unnsetning.” Vi må ta imot dette som vårt ansvar.

Det er hva Frelseren gjorde for oss alle. Han kom oss til unnsetning gjennom forsoningen, og han fortsetter å vise oss slik inderlig kjærlighet ved å helbrede oss, oppmuntre oss og fylle oss med fred, hvis vi bare vil vende oss til ham.

unge kvinner som holder hverandre i hendene

Vi kan uttrykke kjærlighet hvis ungdommen trenger det, finne en venn til dem, lytte til dem og se til dem med et vennlig ord eller en vennlig handling. Vi må kanskje samarbeide med deres foreldre og biskop for samtalerådgivning om utfordringer, depresjon eller andre mentale lidelser. Vi kan være utslagsgivende i deres liv. De som er spesielt utsatt for selvmord, er ungdommer og unge voksne som kjemper med kjønnsrelaterte spørsmål. De trenger å være omfavnet av Frelserens armer og vite at de er elsket. Så ofte som Herren kaller på oss, forventer han at vi skal være hans imøtekommende, kjærlige armer. Vi må oppmuntre deres venner til å gjøre det samme.

Selvmord er sterkt knyttet til smerten ved ubesvarte spørsmål, smerte, sorg, hva om og hva nå. Tap av disse liv er tragedier med slikt omfang at vi som et folk må strekke oss ut på en ny og mer effektiv måte for å rådføre oss med hverandre, vise omsorg for og bekymring, ha et nært forhold til og støtte vår ungdom. Prøv med å si navnet “Jesus Kristus” i farlige omgivelser med en som har mistet håpet. Bare å påkalle hans navn, i ærbødighet, kan være utslagsgivende i et vanskelig øyeblikk.

Noen lokalsamfunn opplever noe de kaller “klynger” av selvmord, når en tenåring begår en slik alvorlig handling og andre ser det som en mulighet til etterfølgelse.

La meg dele med dere historien om en ung britisk tenåring fra en av BBC News-sendingene i april 2018. Historien handler om 16-åringen, Hati Sparey-South, som “allerede hadde forsøkt å ta livet av seg. Og hun ville kanskje ha forsøkt på nytt og kanskje også lyktes om det ikke hadde vært for en lærer som la merke til hvor ulykkelig hun så ut.” Tre av hennes venner hadde allerede tatt sitt eget liv. Hun hadde lidd av dyp depresjon i to år.

Hati sa, “for det meste var jeg supertrist. og jeg fikk ikke sove.” Mørket fortsatte. Foreldrene var separert, og moren hennes hadde vært inn og ut av sykehuset med en rekke helseproblemer. Med all oppmerksomhet på moren var det ingen som la merke til det gradvise mørket i Hatis øyne. Ingen spurte: “Hvordan takler du det? Hvordan går det med deg?”

En dag kom hun til klassen med en forferdelig T-skjorte på seg og hun hadde klippet av seg alt håret. Læreren hennes spurte: “Går det bra med deg? Hvordan går det?”

Hati svarte: “OK.” Men hun stoppet ikke med det. Noen hadde lagt merke til henne. Hun sa: “Jeg har det veldig ille faktisk. Jeg er veldig trist og bare gråter.”

Og så gråt og gråt hun, så sminken rant nedover ansiktet hennes. Men det gjorde ingenting for noen hadde tatt kontakt med henne.

Læreren stilte et enkelt spørsmål som hun stilte til mange elever. Men dette tegnet på at hun brydde seg, fikk Hati til å gripe redningslinen. Og Hati fikk hjelp.

Senere forklarte Hati: “Det kan virke ubetydelig, men det er utrolig sterkt, når du spør en unge på vei inn i klasserommet, ‘hvordan har du det?,’ og selv om de svarer: ‘Bra,’ så vet du at de hørte deg.”¹²

Min kjære bror Jeffrey R. Holland har sagt: “Uansett kamp, mine brødre og søstre – psykisk eller følelsesmessig eller fysisk eller på annen måte – stem ikke mot det dyrebare livet ved å avslutte det! Stol på Gud. Hold fast ved hans kjærlighet. Vit at en dag vil den lyse daggry opprinne, og alle jordelivets skygger vil flykte. Selv om vi kan føle oss “som et knust kar,” slik salmisten uttrykker det, må vi huske at karet er i den guddommelige pottemakers hender.”¹³

Det finnes ingen mal for hvem som er i faresonen. Disse ungdommer spiller trombone, synger i koret, spiller fotball eller jobber i butikken med å fylle bæreposer etter skoletid. Noen av dem kommer til kirken og er venner av elevene som kommer til din klasse, selv om noen, for sin egen del, for lenge siden har satt religion til side. Men det finnes fellestrekk: skuffelse, en mislykket prøve, et kjærlighetssorg, gjentatt mobbing, akademisk stress og noe vi kan kalle ungdomslidelse.

Kirken tar selvmord blant tenåringer på alvor og har opprettet en nettside med informasjon, nettvideoer, hjelp til dem som føler seg alene, hjelpetelefon og en oversikt over faresignaler, som i likhet med Hati, er et rop om hjelp.

Vær så snill, bli kjent med disse ressursene og du vil fremme oppfyllelsen av ditt kall som “en lærer kommet fra Gud.”¹⁴

Hvordan kan vi fortelle en som lider, at Herren kjenner til deres følelser? Han har påtatt seg akkurat dine personlige utfordringer og feil. Han har båret dem for deg, slik at du vil ha “en” som vil hjelpe deg, med full forståelse for din smerte og hvorfor.

En dypere forståelse om Jesus Kristus vil hjelpe dem som har mistet håpet. Hans kjærlighet til dem, og det inngående og opphøyde sted han har beredt for dem i evigheten, er et budskap om håp. Han elsker dem. De trenger å vite dette. Skriftene sier, “Jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.”¹⁵ Hans løfte om å være der er ikke tomt snakk, reservert for dem som er skinnende rene eller har plass i seminarrådet. Han vil stå sammen med hver enkelt av vår ungdom, hver enkelt av oss for den saks skyld, i vår mørkeste stund. Dette er forsoningens kraft, og vi må undervise det med slik kraft at det når frem til dem som lider.

Hjelp elevene å finne et “beskyttelsesskriftsted,” et de kan minnes når de er i en vanskelig situasjon eller trenger styrke for å vende seg bort. “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere”¹⁶ er et fint et.

Livet har alltid vært fylt med utfordringer. Ingen er immun. Ikke du, ikke jeg og ikke dem. Noen ungdommer lider fordi de tror at de er de eneste med problemer. Alle andre ser ut til å ha det bra. De har feilaktig den tanken at, hvis man studerer Skriftene, holder budene, ber hver dag, så vil hjertesorg, uro, upopularitet og ulykker ikke ramme deg. Det er bare ikke slik det fungerer. Prøvelser kommer til oss alle.

Problemer, utfordringer, prøvelser, motgang, vanskeligheter, elendighet – kall dem hva du vil – er alle en del av denne fysiske erfaringen, som gjør oss sterkere og bygger oss opp. Velsignelsen er at vi gjennom Jesu Kristi forsoning fremdeles kan være “ved godt mot.”¹⁷

Ikke la akademiske krav i undervisningen av evangeliet gå foran Åndens kraft til å røre ved og oppmuntre dine elever. Forbered dem til å motta inspirasjon og handle ifølge den. Forbered dem til å motta personlig åpenbaring slik president Nelson har understreket.¹⁸

Når de gjør dette, vil de erfare mirakelet ved Herrens instruksjoner og veiledning, en svært virkelig del av hans kjærlighet.

Hvorfor velger jeg å tale om selvmord og dets følgesvenner frykt, ensomhet, fortvilelse, angst og smerte i ærbødige omgivelser lik denne? Fordi dere er i “førstehjelpskorpset,” og hvis ikke, inviterer jeg dere til å være det. Selvmord og dets mørke følgesvenner er virkelige. De øker blant vår ungdom som en svøpe, som lurer til og med de unge utvalgte, fulle av muligheter, til å tro at livet ikke har noen mening for dem. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten.

Livet er skjørt. Vi vet ikke når noe vil skje med noen som fullstendig vil overraske oss. Vi føler oss uforberedt og vet ikke hva vi skal gjøre. Hvis vi kommer fra et hjem med familiebønn, skriftstudium og familiens hjemmeaften, så er verktøyene for å “holde ut” sterkere til stede. Vær så snill å imidlertid ikke anta at en av våre ungdommer ikke er i faresonen, selv om alle disse er på plass. En ung mann svarte på en familiens hjemmeaften-aktivitet, hvor hvert medlem ble bedt om å skrive ned noe som var viktig for dem. Fjorten-åringen, som så ut til å ha alt han trengte, skrev: “Å vite at det er noen der for meg.”

Jeg har en god venn, som ikke deltok i Seminar før sitt siste år på videregående skole. Han gikk ikke i kirken, noe han ikke hadde gjort siden han var 13 år. Han var sanger, og bestemte seg for å prøvesynge for å bli med i Seminarkoret, og han klarte det. (Alle klarer å bli med i Seminar-koret!) Han husker ingen av leksjonene fra klassen. Hver gang de sang fylte imidlertid Ånden rommet, og han visste at dette var annerledes enn skolekoret han sang i på andre siden av gaten. Han følte noe han aldri hadde følt før. Han følte Ånden. Han var skilsmissebarn og kom fra et hjem uten opplæring i evangeliet, Ånden var ukjent for ham. Han lærte å verdsette den og stole på den. Han er trofast i Jesu Kristi evangelium fordi “det var noen der” for ham. Nå, mange år senere, snakker han fremdeles ofte med sin Seminar-lærer, som var “en lærer kommet fra Gud.”¹⁹

For dem dere underviser som ikke har et støttenettverk, denne styrken i hjemmet, blir din undervisning avgjørende for deres velvære. Det kan være noen av dem som på tomannshånd stiller spørsmål, bare for ytterligere samtaler om evangeliet, fordi det er den eneste muligheten i løpet av dagen til å ha denne åndelige forbindelsen. Ta vare på disse øyeblikkene og sett av tid til dem.

Helbredelse kommer gjennom Frelseren, som “steg ned under alt”²⁰ så han “i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”²¹

Tenk på den gang da Jesus mettet de fem tusen, med de få fiskene og brødstykkene fra en ung gutts lunsj, og etterpå gikk alene opp på fjellet for å be. Disiplene reiste over Gennesaret-sjøen og i løpet av natten, kom Jesus gående mot dem på vannet. Da de så ham, “skrek [de] av redsel,”²² og han svarte dem: “Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!”²³

Da Peter modig hoppet over bord på Herrens invitasjon, og begynte å gå på vannet, var han fylt med godt mot helt til han så ned og så den virvlende, opprørte sjøen. Da ropte han av redsel.

Jesus rakte ut sin hånd til ham, ikke spottende, men i medfølelse. Moroni beskriver vår egen vakling med “måtte Kristus løfte deg opp, og måtte hans lidelser og død […] og hans barmhjertighet og langmodighet og håpet om hans herlighet og om evig liv for evig hvile i ditt sinn.”²⁴

Han snakket til oss, fordi vi er alle ute på vannet.

I en annen hendelse i Det nye testamente, var en gruppe samlet rundt en mann, “som var lam og lå på en båre.”²⁵ Herren Jesus Kristus så på den rammede mannen og følte troen fra dem som var rundt ham og sa, “Vær frimodig.”²⁶

I den siste evangelieutdelingen talte Jesus Kristus gjennom Joseph Smith til sine tjenere, som hadde dratt ut på misjon og møtt farer og ulykker, og sa: “Vær ved godt mot, mine barn, for jeg er midt iblant dere.”²⁷

Joseph Smith så i et syn apostlene på sin misjon i England “stående sammen i en ring, meget slitne, med fillete klær og hovne ben, og med blikket vendt nedover, og Jesus sto midt iblant dem, men de så ham ikke. Frelseren så på dem og gråt.”²⁸

Ser dere mønsteret? Kristi styrkende kraft er tilkjennegitt i det enkle ved at han er der for oss – alltid. Uansett hva som skjer, vil han være med oss, han vil trøste oss og han vil helbrede oss, hvis vi vil komme til ham og benytte oss av hans kraft til å frelse oss. Som oftest leger han det sårede hjertet. “Hvordan skjer dette?” spør vi. Ved forsoningens kraft utgytt i vårt daglige liv. Ikke til slutt ved den endelige dom, men hver dag når vi prøver å være som ham, å elske det han elsket og følge hans utvalgte profeter.

Når jeg studerer forsoningen forsøker jeg å forestille meg hvor forferdelig situasjonen var da Frelseren knelte i Getsemane hage. Og han ba, og sa: “Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.”²⁹ Han sa om sine lidelser, “Hvor svære vet du ikke, hvor intense vet du ikke, ja, hvor tunge å bære vet du ikke.”³⁰ Vår ungdom trenger å forstå den dype uttalelsen.

“Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.”³¹

I trengslenes time, da han påtok seg alle våre synder, våre dårlige dager, våre svakheter og skuffelser, viste en engel seg for å trøste ham. I deres lidelser, brødre og søstre, har Herren sørget for “engler rundt om dere [for å] støtte dere.”³² Kjære lærere, dere kan være en slik engel.

Frelseren hadde tidligere ved det siste måltidet gitt klarhet rundt sin misjon og lovet dem fred da han sa, “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”³³ Så sikker var han på utfallet av det som lå foran ham, så sikker var han på å utføre sin del i den store frelsesplanen at han oppmuntret sine apostler, “Vær ved godt mot.”

Eldste Neal A. Maxwell observerte: “Den ufattelige smerten i Getsemane var i ferd med å synke inn over Jesus, Judas’ svik var nært forestående. Så ville Jesus bli arrestert og tiltalt, de tolv ville bli adspredt lik får, Frelserens grusomme hudstrykning, den urettferdige rettergangen, folkets skingrende rop om å frigi Barabbas i stedet for Jesus, og så den grufulle korsfestelsen på Golgata. Hvilken grunn hadde de for å være ved godt mot? Akkurat for det Jesus sa: Han hadde overvunnet verden! Forsoningen var i ferd med å bli realisert! Menneskehetens oppstandelse var sikret. Døden ville bli overvunnet – Satan hadde mislykkes i å stoppe forsoningen.”³⁴

Vi kan undervise i sannheten sitert av president Russell M. Nelson: “Uten vår Frelsers altomfattende forsoning ville ingen av oss ha noe håp om noensinne å vende tilbake til vår himmelske Fader. Uten hans oppstandelse ville døden være slutten. Vår Frelsers forsoning gjorde evig liv til en mulighet og udødelighet til en realitet for alle.”³⁵

Tenk igjennom hvordan du kan bringe Frelserens styrke, hans kjærlighet til oss alle og respekten for Faderens guddommelige plan, inn i elevenes hjerte. Be om at de må få vite at Frelserens forsoning er for dem og hvilken betydning dette har i deres innviklede liv.

Oppmuntre til tjeneste i Guds rike som bringer med seg Guds Ånd.

Siden jeg i en del år har tjenestegjort i og ledet Kirkens Tempelavdeling, gleder jeg meg over å være i tempelet og se køer av unge menn og kvinner som skal inn i tempelet for å gjøre dåp for de døde. Når du i din undervisning understreker tempelets kraft, forsterker du denne store muligheten til å bli kjent med Jesus Kristus for å vite at han er kilden til deres “frimodighet.”

Jeg gleder meg over det økende antall unge voksne som nylig har mottatt sin begavelse og som virker som tempelarbeidere. Kledd i hvitt, på et rolig og fredelig sted, står de alle sammen på hellig grunn og bærer vitne om Ham, at Han var, at Han er, og at Han skal komme.³⁶ Vår tjeneste for Herren i tempelet er virkelig en enestående måte å føle at Frelseren er nær.

Oppmuntre elevene til å alltid ha en tempelanbefaling – til begrenset bruk eller vanlig, avhengig av alder og omstendigheter – og så dele sine følelser om det å være i tempelet, om åpenbaringen og inspirasjonen som følger, når de strekker seg etter det “som tilhører en bedre verden”³⁷, og yter tjeneste for dem som ikke kan utføre ordinansene for seg selv.

Vår kjære president Nelson har sagt: “Når vårt livs fokus er på Guds frelsesplan […] og Jesus Kristus og hans evangelium, kan vi føle glede uavhengig av hva som skjer – eller ikke skjer – i vårt liv.”³⁸

Da jeg ble ordinert til apostel, uttrykte vår kjære president Monson at jeg skulle være et spesielt vitne om Jesu Kristi navn i hele verden. Jeg tok ikke lettsindig på den befalingen. Jeg fordypet meg i Skriftene for å merke meg Herrens navn og titler. Alle disse som jeg vil dele med dere er fra skriftsteder som minner oss om vårt håp som er i ham. Han er:

Israels håp.³⁹
Den klare morgenstjerne.⁴⁰
Den gode hyrde.⁴¹
Rådgiver.⁴²
Fredsfyrste.⁴³
Befrier.⁴⁴
Verdens lys.⁴⁵
Yppersteprest for de goder som skulle komme.⁴⁶
Mektig til å frelse.⁴⁷
En som har all makt.⁴⁸

Kristi innflytelse, avtrykk og rekkevidde er altomfattende. Han er der når vi vakler og anstrenger oss for å gå fremover. Og når vi feiler, er han “lyset som skinner i mørket”⁴⁹ – enda et av hans navn – klarere enn noensinne. Han elsker oss i våre beste og mørkeste stunder.

Å være en Jesu Kristi disippel er ingen gjettelek. Hans sti er godt merket med hans fotspor. Når vi følger ham, utvikler vi kjærlighet for det han elsker. Når vi hver uke deltar i den hellige nadverd og fornyer våre pakter med ham, vokser vi i vår forståelse om ham som verdens Forløser,⁵⁰ Sannhetens ånd⁵¹ og Ordet.⁵²

Undervis dine elever om nadverdens kraft, spesielt til dem som tviler og dem som tar denne verdifulle ordinansen for gitt. La nadverdens velsignelse om å “[alltid ha] hans Ånd […] hos” oss,⁵³ være noe du snakker om, slik at å hente styrke fra Jesus Kristus, gjennom forsoningen, blir virkelig.

I tillegg refererte Frelseren til seg selv gjennom uttrykk som forklarte både hans guddommelige natur og hans evige roller som dette:

“Vær rolige og kjenn at jeg er Gud.”⁵⁴
“For jeg kan gjøre dere hellige.”⁵⁵
“Jeg gjør [Faderens] vilje.”⁵⁶
“Jeg, Herren […] finner behag i å hedre dem som tjener meg.”⁵⁷
“Min nåde er tilstrekkelig for dere.”⁵⁸
“Du skal ha fred i meg.”⁵⁹
“Frykt ikke […] for dere er mine.”⁶⁰

Kjære venner, brødre og søstre dette er den Frelseren som jeg kjenner, elsker og høyakter av hele mitt hjerte. Fra dypet av mitt hjerte bærer jeg mitt vitnesbyrd om ham og hans godhet og barmhjertighet. Han har lovet: “For dere er mine venner, og dere skal få en arv med meg.”⁶¹

I virkeligheten, brødre og søstre, er Jesus Kristus alltid svaret. Ved å forstå hans misjon og hans evangelium, vil vår kjærlighet til ham og vår tro på og tillit til ham styrke oss.

Helaman beskriver dette godt: “Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.”⁶²

Jeg etterlater min velsignelse om at du vil føle Herrens kjærlighet i ditt liv og at du vil hjelpe dine elever å føle det samme. Jeg velsigner dere med at dere vil ha håp og være “ved godt mot,” og at Herrens Ånd vil bli hos dere, inspirere og løfte dere. Jeg velsigner dere med evnen til å lytte til deres elever og føle hva de gjør i tillegg til hva de uttrykker, og å motta inspirasjon til å vite hva Herren vil at dere skal gjøre. Jeg velsigner deres familie, deres hustru og deres ektemann. Måtte dere få kjenne den respekt, tillit og kjærlighet jeg og brødrene har for dere og det viktige arbeidet dere gjør for å bringe sjeler til Kristus. Og måtte dere føle at Herren står ved deres side, når dere vitner om ham, verdens Frelser. Jesus Kristus er alltid svaret.

I Jesu Kristi navn. Amen.