Frykt ikke, bare tro

Eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

En aften med eldste Jeffrey R. Holland Tale til medarbeidere i Kirkens skoleverk • 6. februar 2015 • Salt Lake tabernakel

Mine kjære kolleger i Kirkens skoleverk, takk for denne anledningen til være sammen med dere. Slik introduksjonen har antydet, er dette som å komme hjem for meg. “For lenge siden i en galakse langt, langt borte”¹ begynte jeg på det jeg trodde ville være en livslang karriere i Kirkens skoleverk. Men en eller annen har sagt: “Hvis du ønsker å få vår himmelske Fader til å le, fortell ham om planene dine.” Planene mine – og de eneste yrkesplanene jeg noensinne hadde – var at jeg skulle være lærer i Kirkens skoleverk, aldri rikke meg fra et klasserom for religionsundervisning, og at jeg skulle dø med et kritt i hånden. Jeg er glad for å kunne si at jeg fikk noen år i klasserommet, men Brødrene utøvde skadebegrensning ved å fjerne meg derfra. Uansett skal dere vite at jeg fremdeles føler meg som en av dere, er svært stolt av det dere gjør for ungdom og unge voksne i Kirken, og er inderlig takknemlig for velsignelsene Pat og jeg mottok mens vi var sammen med dere i Kirkens skoleverk – og jeg er klar over at jeg ikke bare taler til Tabernaklet i Salt Lake City, men til et verdensomspennende publikum. Tenk hva dette skoleverket har vokst til å bli! Pat og jeg vil alltid føle at vi er “sammen med dere” – side om side med dere, skulder ved skulder – i denne største av alle saker.

I den samme ånd vil jeg også takke det voksende antall av dere som har tatt imot kall til å virke i Kirkens skoleverk på så mange måter og i mange deler av verden. Lærere, veiledere, administrative medhjelpere og ressurspersoner av alle slag velsigner nå våre seminarer, institutter, Kirkens skoler og institusjoner for høyere utdannelse. Kanskje fortjener ingen i denne enorme gruppen vår ærefrykt og takknemlighet mer enn lærere i morgenseminar. Kjære venner, det er en trone i himmelen til dere! År etter år (tiår etter tiår for noen av dere!) gjør dere forberedelser til langt på natt, setter på alarmen, stønner når den går, for så enten å kjøre et eller annet sted i mørket eller ønske en pyjamaskledd, uflidd, søvnig gruppe elever velkommen inn i stuen. Hvilket hellig arbeid dere gjør og hvilket skjold av tro dere og deres forgjengere nå har gitt to tredjedeler av et århundres elever i morgenseminar. Og undervurder aldri hva disse elevene hører og føler, til tross for hvordan det ser ut. Gud velsigne dere og dem for et av de bemerkelsesverdige eksempler på hengivenhet som vises i denne kirken – et program som alltid gjør inntrykk på ledere og foreldre og administratorer i andre trossamfunn som kjenner til morgenseminar. Men dette var en avsporing. Jeg takker alle dere, uansett hvor dere måtte være, uansett hva dere gjør – betalte eller frivillige, på videregående skoler, universiteter og grunnskoler hvor vi fortsatt har noen få av dere.

La meg gi en annen svært viktig anerkjennelse. Jeg gir en spesiell takk til ektefellene som er med oss over hele verden i kveld. Uten dem kunne ikke Kirkens skoleverk lykkes. Søster Holland har vært gjennom en meget alvorlig sykdom og er fremdeles på bedringens vei, så hun kunne ikke være sammen med oss i kveld, men det gjør det kanskje enda mer passende å anerkjenne henne og alle andre ektefeller i skoleverket. Jeg vet at det er litt forslitt å si: “Jeg vet ikke hvor jeg ville vært i kveld uten henne,” men det er uansett helt sant etter mer enn 50 år med hennes veiledning, kjærlighet og usvikelige innflytelse på meg og på de viktige avgjørelsene vi har tatt sammen, herunder beslutningen om å undervise i Kirkens skoleverk. Jeg sier om henne det Mark Twain lot sin Adam si til Eva: “[Der] hun var, der var [paradis].”²

Så hustruer – og ektemenn der det er aktuelt – takk for deres hengivenhet, deres ofre, deres eksempel og deres tro. Ektemenn – og hustruer der det er aktuelt – ikke vent til dere er 74 år gamle og taler til medarbeidere i Kirkens skoleverk med å takke deres kjæreste for å gjøre et så velsignet liv mulig. Vær gode mot hverandre, vær lykkelige sammen, og vær takknemlige for et så givende levebrød.

Da denne oppgaven i kveld nærmet seg, ba jeg eldste Paul Johnson og bror Chad Webb invitere noen av dere til å sende inn spørsmål eller ta opp saker, slik at jeg kunne vite hva som opptar dere. Da kommentarene kom inn, ble jeg overrasket over hvor ofte frykt, engstelse eller uro ble nevnt – for det meste elevenes frykt og engstelse, men noen ganger var det deres uro som ble uttrykt på en eller annen måte. Så som et slags tema i kveld, har jeg organisert talen min rundt en hendelse i livet til unge Gordon B. Hinckley. Dere husker den alle sammen. Dere har trolig delt den med elevene.

Da unge eldste Hinckley nådde misjonæralder midt under depresjonen på 1930-tallet, opplevde verden økonomisk krise, arbeidsledigheten herjet på katastrofale 35 prosent, og få misjonærer reiste ut. Unge Gordon, som hadde fullført sin bachelorgrad, var svært ivrig etter å ta høyere utdannelse og deretter finne en eller annen måte å tjene til livets opphold på. Hans mor hadde nylig gått bort, og hans far var alene i møte med datidens økonomiske press.

Midt i disse bekymringene ble Gordon kalt på misjon til England – den gangen den mest kostbare misjonen i verden, uten en utjevningsplan slik vi har i dag. Da han forberedte seg til å dra, urolig på grunn av alle disse følelsene og potensielle problemene, ga hans kjære far Bryant S. Hinckley ham i stillhet et kort hvor det var skrevet bare fire ord: “Frykt ikke,” sto det, “bare tro!”³

Jeg vet fortsatt ikke hvorfor denne lille historien som ble fortalt for 20 år siden, har gjort så sterkt inntrykk på meg, men det har den. Så med dette konsise rådet fra Markus 5:36 som bakteppe, ber jeg dere og deres elever om å ikke frykte, “bare tro”.⁴ Med kompromissløs tillit til Gud ber jeg dere mønstre deres fulle tillit til dere selv og bygge opp elevenes selvtillit ved å undervise med overbevisning og optimisme om at Jesu Kristi evangelium er den sikreste, mest pålitelige og mest givende sannheten på jorden og i himmelen, i tid og evighet. Jeg ber dere undervise at ingenting – ingen ting, ingen person, ingen innflytelse – vil hindre denne kirken i å oppfylle sin misjon og realisere sitt potensial som ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt. Vi lever i den ufeilbarlige, ubønnhørlige og uforgjengelig evangelieutdeling i tidenes fylde. Våre ungdommer har ingen grunn til å frykte eller være usikre på seg selv eller på sin fremtid. Det de må gjøre, er å tro og reise seg og gjøre mest mulig ut av den bemerkelsesverdige tiden vi lever i.

Drivkraften som begynte i et skogholt i delstaten New York for 200 år siden, vil fortsette å rulle frem med uforminsket styrke og være ustoppelig. Det er Daniels sten som ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender.⁵ Dette riket som ble omtalt i Skriftene, vil seire. Til forskjell fra enhver annen æra før oss, vil ikke denne evangelieutdeling oppleve et institusjonelt frafall. Den vil ikke oppleve tap av prestedømsnøkler. Den vil ikke bli fratatt åpenbaring fra den allmektige Guds røst. Enkeltpersoner vil falle fra eller vende det døve øret til himmelen, men aldri igjen vil hele evangelieutdelingen gjøre det. For en betryggende tanke det er! Hvilken tid å leve i! Hvilken måte å skjære gjennom frykt eller motløshet på.

Ikke rart at profeten Joseph sa at profeter, prester og konger i enhver tidsalder “med fryd har sett frem til den tid vi lever i, og oppildnet av en himmelsk og frydefull forventning har de sunget, skrevet og profetert om denne vår dag… Vi er det begunstigede folk som Gud har utvalgt til å frembringe de siste dagers herlighet.”⁶

Jeg elsker denne erklæringen, som er kjent for hver eneste lærer i Kirkens skoleverk. Dere har trolig sitert den for elevene. Jeg håper det. Den “oppildner” meg “med himmelsk og frydefull forventning”. Det gjør meg også ydmyk å tenke på at dette er evangelieutdelingen som Gud har begunstiget. Det er vi som skal tilveiebringe den omtalte “siste dagers herlighet”.⁷ Så mye hviler på våre skuldre, men det vil være en strålende og god opplevelse. Hvis noen av deres elever er urolige, eller hvis dere er urolige, forsikrer jeg dere alle om at seieren i denne endelige strid allerede har blitt erklært. Seieren er allerede nedtegnet i bøkene – disse bøkene, Skriftene!

Vi vet sikkert at hvis eller når alt annet i de siste dager har falt eller er døende, om myndigheter, økonomier, bransjer og institusjoner raser, om samfunn og kulturer blir en kaotisk og utrygg hengemyr, vil Jesu Kristi evangelium og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som bringer det ut til verden, likevel stå triumferende gjennom det hele. Det vil stå ubesmittet i Guds hånd til selveste Guds Sønn kommer for å regjere som herrenes Herre og kongenes konge. Ingenting er mer avgjort i denne verden. Ingenting er sikrere. Ingenting kunne vært et bedre middel mot engstelse. Som profeten Joseph sa, og som en generasjon misjonærer siterer med glød: Guds sannhet vil feie over alle land og lyde i hvert øre. Ingen vanhellig hånd kan hindre det i å rulle fremover.⁸ Fremdeles sant.

Som et forord til åpenbaringene i vår tid sa Herren utvetydig:

“Disse bud… er sanne og troverdige, og profetiene og løftene som er i dem, skal alle bli oppfylt.

Det jeg, Herren, har talt, har jeg talt, og jeg unnskylder meg ikke, og selv om himlene og jorden forgår, skal mitt ord ikke forgå, men alt skal bli oppfylt…

For se, og gi akt, Herren er Gud… og sannheten består evindelig og alltid.”⁹

Og hvis vi møter noen humper underveis mens vi venter på å få se alle løfter holdt og alle profetier oppfylt, får det så være. Slik den bemerkelsesverdige Eliza R. Snow skrev:

Hva om Ahmans gunst du besitter,
eller verdens bitre hat du må tåle?
Englene vil krone deg med velsignelser!
Gå frem, vær trofast, løftet er sikkert.
Gå frem, vær trofast, løftet er sikkert.”10

En slik innstilling skjærer gjennom forvirring som det tveeggede sverd som Herrens sannhet alltid er.¹¹

Så om dere ikke har lagt merke til det, er jeg optimistisk med hensyn til de siste dager. Det finnes ikke noe jeg kunne hatt større tiltro til enn Gud den evige Fader, Jesus Kristus, hans Sønn, deres forløsende evangelium og deres guddommelig veiledede kirke. Hva skylder vi våre elever med hensyn til dette? Vi skylder dem et lignende vitnesbyrd, og å leve “ved godt mot”.¹² Frelseren ba om dette så ofte at jeg personlig anser det som en befaling. Bekymring, frykt, pessimisme eller uro kan imidlertid gjøre hvem som helst motløs – både dere og menneskene rundt dere. Så sett et smil om munnen og verdsett hver eneste dag av deres liv! Overvei dette fra den unge, engstelige misjonæren som nå taler ut fra mange flere års erfaring:

President Gordon B. Hinckley: “La oss ikke være redde. Jesus er vår leder, vår styrke og vår konge.

Pessimisme preger vår tid. Tro preger vår misjon. Mine brødre og søstre overalt, jeg oppfordrer dere til å hevde deres tro på nytt og fremme dette verk over hele verden. Dere kan gjøre det sterkere ved måten dere lever på. La evangeliet være deres sverd og deres skjold. Vi er alle en del av den største sak på jorden.”¹³

“Hva hører vi i det evangelium vi har mottatt?” spurte profeten Joseph. Og så svarte han: “[Vi hører] en gledens røst! … godt budskap om gode ting…

La deres hjerter fryde seg,” sa han, “og vær overmåte glade.”¹⁴

La meg nevne noen konkrete ting som jeg syns dere skulle lære deres elever å være glade for, og som de skulle slutte å være engstelige for. Jeg nevner for eksempel å gifte seg, stifte familie og ønske barn velkommen til verden. Vi i Kirkens presiderende råd hører altfor ofte – og kanskje dere også – at mange av våre ungdommer og unge voksne er livredde for å gifte seg. I ekstreme tilfeller er de redde for at verden snart går under i blod og katastrofe – noe de ikke ønsker å bringe en ektefelle eller barn inn i. I mindre alvorlige, mer vanlige tilfeller er de redde for at verden vil bli stadig vanskeligere, at det vil bli for vanskelig å finne arbeid, og at man bør ha fullført sin utdannelse, være gjeldfri, ha et yrke og eie en bolig før man kan vurdere ekteskap.

Bevare meg vel! Ifølge denne formelen ville søster Holland og jeg fremdeles ikke vært gift! Alvorlig talt, da vi giftet oss, studerte begge ved BYU, ingen av foreldrene våre var i stand til å hjelpe oss økonomisk, vi kunne ikke engang forestille oss all den høyere utdannelsen som fortsatt lå foran oss, og dette med til sammen 300 dollar den dagen vi giftet oss! Det er kanskje ikke den ideelle måten å starte et ekteskap på, men hvilket ekteskap det har vært, og tenk på alt vi ville ha gått glipp av om vi hadde ventet en eneste dag lenger enn vi gjorde, så snart vi visste at det var riktig. Visst måtte vi ofre, visst opplevde vi rastløse dager og uker og måneder, og visst ble det noen søvnløse netter. Men jeg skjelver ved tanken på hva vi ville ha mistet om vi hadde “tatt hensyn til vår frykt”,¹⁵ slik president James E. Faust senere fortalte meg om og om igjen at hverken jeg eller andre noensinne måtte gjøre. Hva om vi aldri hadde giftet oss? Hva ville vi ha gått glipp av?

Den beste definisjonen av ekteskapelig kjærlighet er James Thurbers, som ganske enkelt sa at kjærlighet er det man gjennomgår sammen.¹⁶ Jeg er takknemlig for det Pat var villig til å gjennomgå sammen med meg – at hun ikke følte at jeg måtte ha min utdannelse, bil, bolig og yrke på plass før vi kunne gifte oss.

Og vi ønsket barn så fort vi kunne få dem, noe som i vårt tilfelle viste seg å ikke være så enkelt som vi trodde. Hvis vi ikke hadde bestemt oss for å få barn så fort som mulig, kunne vi godt ha blitt et barnløst ektepar, slik noen av våre venner og noen av dere, uforskyldt har fått som deres lodd i livet. Det tok tre år før vi fikk vårt første barn, nye tre år å få det andre, og fire år for å få det tredje. Og så var det slutt. En spontanabort etter fullgått svangerskap for et fjerde stengte døren for oss for godt, så vi har gledet oss over de tre barna vi har vært i stand til å oppdra. Men hvordan ville livet ha vært om vi hadde ventet eller vært altfor bekymret for økonomien i det hele? Hvilket av våre barn ville vi gitt tilbake? Hvilke minner eller kjærlighet eller lærdommer med hver av dem ville vi noensinne ha gitt fra oss? Jeg skjelver ved tanken.

Brødre og søstre, jeg tror vi må begynne tidligere å undervise våre elever om ekteskapets og familiens plass i lykkens store plan. Hvis vi venter til de er i gifteferdig alder, havner vi langt på etterskudd. Og jeg behøver ikke fortelle dere at sosiale trender, synkende moralnormer og den “tomme innbilning”¹⁷ i populær underholdning regelmessig vil være i strid med denne undervisningen.

Det er for eksempel foruroligende for oss at i de siste 50 årene har menns gjennomsnittsalder for å gifte seg gått opp fra 22 til 28 år! Dette er verdens tall, ikke Kirkens, men til slutt følger vi verden på et eller annet vis i mange av dens sosiale trender. Legg så til annen innflytelse på de unge som økt tilgang på prevensjon, den moralsk destruktive fremveksten av pornografi, færre som tilhører en organisert religion, den gjennomgripende jakten på materielle ting, fremveksten av progressiv tankegang med dens skepsis og subjektivitet, og man ser grunnen til den angst og frykt en oppvoksende generasjon kan føle. Med denne slags vinder i deres liv kan de bli skadet nesten før det modne, gifte liv har begynt.

Dessuten frykter så mange unge jeg snakker med, at hvis de gifter seg, vil de bare bidra til skilsmissestatistikken. De vil være nok en person som kastet seg tåpelig ut i ekteskapet, bare for å oppdage at bassenget var tomt for vann. Kombiner denne mistroen til ekteskapet med den prangende, avskyelige og ofte djevelske latterliggjøringen av kyskhet, trofasthet og familieliv som så regelmessig fremstilles i filmer og på TV, og man forstår problemet.

Vi har virkelig et arbeid å gjøre for å beskytte og bevare ekteskapets hellighet og lykke. Dere kan begynne med å vise velsignelsen og belønningen av et lykkelig ekteskap i deres eget liv. Det betyr ikke at dere skulle lage et glansbilde av ekteskapet. Ethvert ekteskap krever arbeid, og det vil deres også gjøre. Men som alltid vil deres første og mest gjennomtrengende lærdommer til deres elever være lærdommer fra deres eget liv. Dere viser dem i ord og gjerning at ekteskapet og familien betyr alt for dere fordi de skulle det – de må det. Hjelp elevene til ikke å frykte, “bare tro”¹⁸ på ekteskapet og familien i disse siste dager. Lucifer vil gjøre dette stadig vanskeligere etter hvert som det blir stadig viktigere.

Mange av dere kommenterte andre urovekkende problemer i vår tid – problemer som skaper andre former for frykt, utfordrer våre ungdommers tro, noen ganger på aggressive måter. En av dere formulerte det slik: “Det blir vanskeligere og vanskeligere å undervise i Kirkens lære uten å fornærme elever som har blitt overtolerante for verdens syn. Hvordan kan vi holde fast ved læren uten å fornærme våre elever?”

Først av alt jeg vil jeg si at fornærmelser trolig heller kommer av hvordan vi presenterer læren enn av læren i seg selv. Læren vår er ikke ny. Elevene vet stort sett nøyaktig hva vårt standpunkt vil være om nesten enhver trendy overtredelse som dukker opp. En dyktig og følsom lærer, leder eller far og mor må sørge for at vår beslutning om å være rettskaffen ikke oppleves som at vi er selvgode, for våre elever vil lett kunne se forskjellen. Det er derfor jeg sier at vår fremtreden, vår metode, vår holdning og medfølelse vil, når det blir forstått av våre elever, la oss være så direkte og faste som vi må være med hensyn til å forkynne Guds bud.

Dessuten vil jeg be dere om aldri å nøle med å undervise i sann lære bare fordi dere er redde for at det kan fornærme noen. Slik kapittel 50 i Lære og pakter erklærer, hvis vi underviser sannheten ved Ånden, og elevene mottar sannheten ved Ånden, vil “den som taler og den som mottar, [forstå] hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen.”¹⁹

I en slik diskusjon har dere kanskje hørt elever si det jeg har hørt dem si, noe sånt som: “Jeg vet hvordan vi skal leve, men er vi nødt til å tvinge denne normen eller adferden eller troen på alle andre?” Og svaret på det er naturligvis: “Nei, vi tvinger ikke normer eller adferd eller tro på noen.” Men denne Kirken, og vi som lærere i Kirkens skoleverk, er pålagt ved pakt å undervise i adferdsnormer, å stake ut den sikre vei, å peke ut den trygge kurs og å heise et banner for nasjonene om sannheten.

Enhver lærer i denne salen minnes den legendariske historien om da bror Karl G. Maeser ledet en gruppe misjonærer over Alpene ved å følge noen enkle pinner som var plassert på avgjørende steder langs veien for å markere hvor det var trygt å gå. Pinnene var ikke mye å se på – alle uregelmessig formet, noen forvitret og slitt, ingen av dem noe å skrive hjem om – men deres plassering, kursen de markerte og det stille budskapet deres tilstedeværelse formidlet, utgjorde forskjellen mellom liv og død. Bror Maesers lærdom den dagen var at disse pinnene var som Kirkens presiderende brødre – noen høye, noen lave, en ganske folkelig gjeng i en skjønnhetskonkurranse – men å følge deres vei var å følge den trygge vei.²⁰ Poenget mitt i kveld er at det er dette sann lære (som er det brødrene underviser) gjør for oss dagen lang, hver eneste dag. Noen må sette opp disse doktrinære veiviserne. Noen må si: “Her er sannheten, og her finnes trygghet.” Noen må lede an for dem som ferdes på smale, ofte farlige stier, kanskje for første gang, slik mange av våre elever på videregående skole og i studentalder vil gjøre. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er dere svært fremtredende blant de “noen” Gud har bedt om å markere veien til frelse.

Vi må med andre ord dyktig og medfølende dele med en enkelt elev, eller med samfunnet, den sikre kurs, sannhetens noen ganger smale sti, den sikre grunnvoll og det sikre fotfeste som gjør det umulig å falle. Og en elev kan ikke stå på denne sikre grunn hvis han eller hun ikke vet hvor den er, og de kan ikke vite hvor den er med mindre foreldre, ledere og lærere som dere fører dem til den og vandrer på denne veien sammen med dem.

En sikker grunnvoll? Den sikre vei? “Det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn,”²¹ at hver enkelt av oss, ung eller gammel, må bygge. Hvorfor? I hvilken hensikt? “Så djevelen, når han sender ut sine mektig vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere (og deres elever og deres samfunn og deres egne håp og drømmer), [ikke skal] ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.”²²

Denne styrken, brødre og søstre, underbygger vårt standpunkt i ethvert spørsmål om Kirkens lære, historie eller praksis som kan oppstå og ofte oppstår mens verket utfolder seg. Dere har hørt disse spørsmålene. De er ikke nye. De oppsto første gang i nærheten av Palmyra, da den 14 år gamle Joseph første gang fortalte om sitt himmelske syn, og de fortsetter i en eller annen form den dag i dag. Vi har nylig tatt opp tolv-tretten av disse spørsmålene i en rekke artikler, med et ønske om å være både nøyaktige og gjennomskuelige innenfor rammen av tro. Ikke alle spørsmål om evangeliet har svar – ennå – men de vil komme.

I mellomtiden har jeg et spørsmål. Kan det finnes noe spørsmål om historie, lære eller fremgangsmåter som kan oppstå i noen gruppe, som noensinne kan overskygge eller oppheve en oppslukende åndelig overbevisning om Faderens barmhjertige frelsesplan, hans enbårne Sønns fødsel, misjon, forsoning og oppstandelse, at det første syn virkelig fant sted, prestedømmets gjengivelse, at man kan motta guddommelig åpenbaring, både personlig og for fellesskapet, den sjelsformende ånd og gripende kraft i Mormons bok, tempelbegavelsens ærefrykt og storhet, ens egen personlige erfaring med sanne mirakler og så videre? Du snakker om spørsmål! Det er et mysterium for meg hvordan disse storslagne, evige og grunnleggende sannhetene som står så sentralt i hele evangeliets budskap, kan settes til side eller fullstendig avfeies av noen til fordel for biter av denne helheten i andre, tredje eller fjerde ledd. For meg er dette som Edith Wharton formulerte det, som ikke å kunne se skogen for bare trær.

Jeg har ingen vanskelighet med svært berettigede spørsmål fra mange som er fullstendig ærlige av hjertet. Jeg vet også at alle har et eller annet spørsmål om evangeliet som ennå ikke er besvart. Likevel får vi håpe, for skeptikere, troende og alle midt imellom, at ydmykhet, tro og Den hellige ånds innflytelse alltid vil være elementer av enhver søken etter sannhet, at grunnleggende sannheter alltid vil være referansepunkter i en slik søken, og at alle andre saker som fortsatt trenger oppklaring, må forfølges “ved studium og også ved tro.”²³ Når alt kommer til alt, må vi alle skjelne mellom de større og de mindre elementene i vårt vitnesbyrd. For meg omfatter de største pilarene de storslagne sannhetene jeg nevnte tidligere, deres uerstattelig sentrale plass i mitt liv og forståelsen av at jeg ganske enkelt ikke kunne leve, ikke komme videre uten dem eller uten velsignelsene jeg har mottatt eller løftene vi alle har blitt gitt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Så når vi snakker om spørsmål, skriv dette fra apostelen Paulus på deres egen forstands tavle og innprent det i deres elever: “Hva så om noen [er] utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?”²⁴ Svaret er “Nei!” Ikke i mitt liv! Ikke i min levetid! Ikke for meg og mitt hus! Ingens vantro har eller kan eller vil – noensinne – gjøre min tro på Gud, min kjærlighet til Kristus, min hengivenhet til denne kirke og dette siste-dagers-verk “til intet”. Sannheten av dette siste-dagers evangelium er virksom, og den vil fortsette å være virksom så lenge solen skinner og elvene renner ut i havet, og for evig deretter. Gå ikke glipp av disse velsignelsene!

Når jeg sier dette, vil jeg igjen tilføye vitnesbyrdet til den unge Institutt-eleven som vi har sitert, som vokste opp og ble Kirkens president. Det vil bli etterfulgt av vitnesbyrdet til hans fantastiske etterfølger, vår egen kjære president Thomas S. Monson.

President Gordon B. Hinckley: “Gud står ved roret. Tvil aldri på det. Når vi møter motstand, vil han åpne veien når det synes som det ikke er noen…

La ikke misfornøyde røster uroe dere. La ikke kritikerne bekymre dere. Slik Alma erklærte for lenge siden: ‘Betro… ingen å være deres lærer eller åndelige leder uten at han er en Guds mann som vandrer på hans veier og holder hans bud’ (Mosiah 23:14).

Sannheten finnes i denne kirken… Som Salmisten sa: ‘Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter’ (Salmene 121:4).

Han som er vår Frelser, hverken slumrer eller sover når han våker over dette sitt rike.”²⁵

President Thomas S. Monson: “Jeg vitner for dere at våre lovede velsignelser ikke kan måles. Selv om stormskyer kan samle seg, om regnet måtte øse ned over oss, vil vår kunnskap om evangeliet og vår kjærlighet til vår himmelske Fader og vår Frelser trøste og holde oss oppe og gi oss glede når vi vandrer rettskaffent og holder budene. Det vil ikke være noe i denne verden som kan overvinne oss.

Mine kjære brødre og søstre, frykt ikke. Vær ved godt mot. Fremtiden er like lys som deres tro.”²⁶

Med overbevisning i mitt hjerte og evig takknemlighet i min sjel for sannheten av Jesu Kristi gjengitte evangelium, vil jeg avslutte med min egen gjengivelse av den veiledning Gud har gitt oss mer enn 100 ganger i Skriftene – om ikke å frykte, men være ved godt mot. Dette er mitt budskap til dere, og budskapet jeg ber dere formidle til deres elever.

“[Se,] dere er små barn, og dere har ennå ikke forstått hvor store velsignelser Faderen har… beredt for dere.”²⁷

“Frykt ikke… for dere er mine, og jeg har overvunnet verden, og dere er av dem som min Fader har gitt meg.”²⁸

“Dere kan ikke tåle alle ting nå, vær likevel ved godt mot, for jeg vil lede dere. Riket er deres, rikets velsignelser er deres, og evighetens rikdommer er deres.”²⁹

“Derfor er jeg midt iblant dere… Jeg er den gode hyrde og Israels klippe. Den som bygger på denne klippe, skal aldri falle.

Og dagen kommer da dere skal høre min røst og se meg og vite at jeg er.”³⁰

Denne velsignelsen som verdens Frelser uttalte, gjentar jeg i kveld og uttaler den over hver enkelt av dere som om mine hender var på deres hode. Gud er mitt vitne med hensyn til dette verks guddommelighet, og likedan er jeg hans vitne om det. Det er sannheten. I denne kirken er dere og jeg engasjert i det forløsende og fremskyndende arbeidet med Jesu Kristi evangelium. Læren er her, ordinansene er her, åpenbaringene er her, fremtiden er her. Det er den eneste sikre og trygge vei for Guds barn å følge, heriblant hans lærere i Kirkens skoleverk og deres elever. Jeg gleder meg over anledningen til å gå fremover sammen med dere på så sikker og hellig grunn. “Frykt ikke, bare tro.”³¹ I Jesu Kristi navn. Amen.