La hvert hjerte berede rom for ham
For litt over en uke siden ble julelysene på Temple Square tent, og videreførte dermed en 53 år lang tradisjon som for mange markerer begynnelsen på julehøytiden. I julen feirer vi Jesu Kristi fødsel, liv og lys, Guds bokstavelige Sønn og verdens Frelser. Vi finner håp i erklæringen som ledsaget hans fødsel: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.”1 Musikk, forventningsfulle barn, gaver man gir og mottar, juletrær, julepynt og lys er alt sammen en del av den gledesfylte feiringen.
Når du tenker på julen, hvilke dyrebare minner kommer til deg? For min del bringer denne tiden av året alltid med seg minner fra min barndoms jul.
Jeg husker fremdeles mange av gavene jeg fikk. Jeg husker en fotball og en basketball, leker og klær. Flesteparten av disse gavene er nå borte og glemt, og klærne er utslitte og for små. Men det jeg husker best fra tidligere julehøytider – mine kjæreste og mest gripende minner – handler ikke om hva jeg fikk men hva jeg ga.
La meg forklare. Hvert år, på lørdagen før jul, samlet ungdommen i menigheten vår seg i kirkebygget. Vi fylte opp kurver med appelsiner, bananer og hjemmelagde småkaker og kaker for å gi dem til enker som bodde i nærheten. Vi gikk hjem til dem, sang julesanger og delte ut julekurver. Jeg husker fremdeles deres takknemlige smil. Noen av dem var første- eller annengenerasjons innvandrere som uttrykte sin takknemlighet med bred utenlandsk aksent: Søstrene Swartz, Zbinden, Groll og Kackler. Jeg kommer aldri til å glemme den varme følelsen som ble innprentet i mitt hjerte.
Da Lesa og jeg ble foreldre, begynte vi en tradisjon med å gi julegaver til en trengende familie, som mange av dere gjør. Vi fikk ofte navnet på en familie fra en veldedig organisasjon i lokalsamfunnet, sammen med alderen til barna. Vi brukte mye tid og anstrengelse på å finne de helt riktige gavene til dem. Sønnene våre syntes å glede seg like mye over dette som å få sine egne gaver juledags morgen! Denne tjenestebaserte familietradisjonen bidro til å risse julens sanne ånd inn i vårt hjerte.
I mitt yrkesliv arbeidet jeg med å utvikle, produsere og markedsføre treningsutstyr rundt omkring i verden. Utstyr som tredemøller, treningssykler og ellipsemaskiner er primært utviklet for å styrke hjertet. Og i vårt selskap anstrengte vi oss virkelig for å sikre at brukerne av utstyret nøyaktig kunne måle sitt hjertes tilstand og aktivitetsnivå på hjerte/puls-monitorer. I dag har mange av oss teknologi på håndleddet som overvåker hjertet og oppmuntrer til aktivitet for å styrke vårt hjerte.
Hva om det fantes en måte å måle ditt hjertes tilstand fra et åndelig perspektiv – en åndelighjertemonitor om du vil? Hva ville din hjertemonitor fortelle? Hvor åndelig friskt er hjertet ditt? Julehøytiden er vel det ideelle tidspunkt for å ettertenksomt evaluere tilstanden til vårt eget hjerte.
Du kan for eksempel spørre deg selv: “Er mitt hjerte beredt til å ta imot Frelseren?” I julen synger vi ofte “La hvert hjerteberede rom for ham.”2 [avvik mellom norsk og engelsk salmetekst. Overs. anm.] Hvordan kan du berede rom for Kristus i ditt hjerte, spesielt i denne travle men allikevel vidunderlige høytiden?
Skriftene er fulle av beskrivelser som kan hjelpe oss å evaluere vårt hjertes tilstand. Noen vers inneholder ord som “ren,”3 “saktmodig,”4 “ydmyk,”5 “sønderknust”6 og “angrende.”7 Disse ordene, og mange andre over alt i Skriftene, gir oss innsikt i Frelserens hjerte. For at vi skal kunne ta ham inn i vårt hjerte, må vårt hjerte visselig være rent og ydmykt som hans.
For å omskrive Paulus’ ord: Vi kan anstrenge oss for å ha Jesu Kristi ord og egenskaper skrevet som et “brev … i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. … Kristi brev … ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler.”8 Dette krever mer enn bare hyggelige julehilsener som det er enkelt å si. Herren advarte oss mot de som “holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg.”9 I denne juletiden og gjennom hele året, er våre vennlige handlinger og gode gjerninger den beste indikasjon på vår kjærlighet til Frelseren, skrevet i vårt hjerte.
Når jeg vurderer tilstanden til mitt eget hjerte, finner jeg inspirasjon og strålende eksempler til etterfølgelse i de selvoppofrende og sterke hjertene til dem som bidro til å etablere Kirken i gjenopprettelsens tidlige dager. Jeg vil gjerne dele en julehistorie om en tidlig siste-dagers-hellig konvertitt fra Immingham i England: Mary Wood Littleton.
Mary og hennes ektemann, Paul, trodde aldri de kom til å forlate sitt hjem i England. Men de hørte det gjengitte evangeliums budskap og fikk et vitnesbyrd om at det var sant. De ble døpt, og bare to måneder senere seilte Mary og Paul, sammen med sine barn, til Amerika for å samles med de hellige. De kom frem til New York 20. desember 1844. Fem dager senere dro de med skyssvogn til Nauvoo i Illinois. Bare tenk dere – de feiret sin første juledag i Amerika reisende i det kalde været på humpete, vanskelige veier.
Alle forandringene til tross - Mary beholdt et håp i sitt hjerte at hennes familie en dag ville feire jul slik de hadde gjort i England, med kranser, julenissen og synging av julesanger. Beklageligvis ble ikke deres andre jul i Amerika, i 1845, stort bedre – de tilbragte den i et vogn-overbygg som Paul hadde omgjort til et provisorisk hjem mens familien strevde med å etablere seg i Nauvoo. Nok en gang, med håp i hjertet, sa Mary: “Neste år blir julen annerledes.”
Det påfølgende året, i 1846, familiens tredje jul i Amerika, var Mary og barna i Winter Quarters, i gang med forberedelser til det som skulle bli en lang vandring vestover til våren. Mobben hadde drevet dem ut fra Nauvoo, og Paul gikk vestover med mormonbataljonen – flere hundre kilometer unna. Nok en gang var det hverken synging av julesanger eller julenisse. I stedet var det faste og oppriktig bønn på vegne av Marys åtte år gamle sønn, som var døden nær på grunn av underernæring. Han overlevde, men 25 andre døde i Winter Quarters denne juledagen.
Det var ikke før hennes fjerde jul i Amerika, da de hadde nylig ankommet Saltsjødalen, at Mary og familien feiret jul sammen i noenlunde fred. Men selv da var det ikke samme feiringen som hun hadde opplevd i England. Skjønt, på noen måter, var den enda bedre. På en sabbats-julefeiring, dagen etter juledagen i 1847, samlet de hellige seg for å be, uttrykke takksigelse og synge lovsanger til Gud for sin utfrielse i Sion. En av disse sangene var en dyptfølt fremførelse av “Kom, hellige”, en salme skrevet under pionervandringen som hadde blitt en troshymne for disse tidligere pioner-hellige. Etterpå forble “Kom, hellige” en yndlingssalme, til og med en julesang, under pionerenes julefeiringer.10
Jeg tror Marys utfordringer gjennom årenes løp gjorde noe for å forandre hjertet hennes. Det virket som hun så julen klarere, med nye juletradisjoner og en ny sang i hennes hjerte. Hun hadde virkelig utviklet et oppofrende hjerte, sentrert rundt hennes håp i og kjærlighet for Jesus Kristus.
Julehøytiden virker til å være en passende tid til å grunne over hvor åndelig friskt vårt hjerte er, så jeg avslutter med et enkelt forslag som kanskje kan hjelpe oss å overvåke og styrke vårt åndelige hjerte: Jeg innbyr hver enkelt av oss til å velge å gjøre noe som uttrykker, på en ytre måte, våre indre følelser for Frelseren Jesus Kristus, som den gaven vi gir ham i år.
På samme måte som Mary Littleton er vi samlet i kveld som Jesu Kristi trofaste følgesvenner, for å tilbe ham. La oss nå lytte nøye etter når koret sammen med “himmelsk lovsang” i en nydelig og anmodende salme innbyr “alle sjeler” til å “syng[e] i kor: Ære til Gud, ære være Sønnen.” Uansett hvor vi måtte bo i verden, kan hver enkelt av oss “med fryd og glede” komme til “Betlehem” – selv om det bare er i vårt hjerte – for å prise og ære ham.11
Jeg gir mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, verdens Frelser. Måtte vi ha Kristi ånd i skrevet i vårt hjerte gjennom denne høytiden og inn i det nye året, er min bønn i Jesu Kristi navn. Amen.