Herren vil hjelpe oss med å bygge opp hans rike
Verdensomspennende andakt for unge voksne
12. januar 2020
Takk til koret for den vakre musikken. Det er en av våre favoritter. Takk for at dere synger så vakkert. Mine kjære brødre og søstre, jeg er så glad for å kunne tale til dere i kveld. Jeg har i den senere tid grunnet mye på det som har styrket min tro i mitt liv. En ting jeg har lært er at vår Fader i himmelen virkelig hjelper oss, særlig når vi prøver å gjøre alt vi kan for å holde hans bud og bygge opp hans rike her på jorden.
Profeten Nephi viste sin tro gjennom hele sitt liv. Selv om han hadde mange lidelser og motgang, forble han alltid standhaftig og takket alltid Gud for sine velsignelser. Han sa dette etter deres åtte år med vandring i en øde ørken:
“Hvis menneskenes barn holder Guds bud, nærer og styrker han dem og tilveiebringer midler så de kan utføre det han har befalt dem. Derfor skaffet han oss det vi trengte mens vi oppholdt oss i villmarken.”1
Jeg vet at dette prinsippet er sant. La meg fortelle en historie fra Kirkens historie. På slutten av 1830-tallet samlet de fleste medlemmene av Kirken seg i staten Missouri, hvor de håpet å opprette Sion. Men i 1839 tvang pøbelgjenger dem til forlate delstaten. Med sine hus ødelagt og buskap og innbo stjålet, reiste de nordøstover til Illinois, der de bosatte seg i sumpen på bredden av Mississippi-elven. De drenerte sumpen og opprettet en fin by som de kalte Nauvoo. Men negative følelser mot Kirken vedvarte, og profeten Joseph Smith led martyrdøden sammen med sin bror Hyrum bare fem år senere. Med tempelet så vidt ferdig, ble de igjen tvunget ut i februar 1846, da de flyktet over Mississippi-elven midt på vinteren. Blant dem var en mann som het Benjamin F. Johnson, min tippoldefar, med sin familie med små barn. Han beskrev denne tiden i sin autobiografi:
“Her befant vi oss altså, midtvinters uten penger, på en reise uten noe kjennskap til hvor lang den var eller den tid den ville ta … bare med nok proviant til å holde oss gående i noen få uker i beste fall, og med dårlig helse som det siste året hadde vært meget prekær. Jeg led ofte av akutte, stikkende smerter i magen, som noen ganger fikk svetten til å bryte ut fra hver pore … Dette, sammen med andre fordøyelsesproblemer, gjorde meg uskikket til slikt krevende arbeid. Bare pliktene med å ta vare på oksespannet og andre plikter i leiren syntes uoverkommelige for meg …
Etter noen dager i leiren, var det noen som begynte å klage over vanskelighetene og den dårlige maten, men president Brigham Young brølte mot dem som en løve, og fortalte dem at alle som kunne klare å leve på kokte bønner og mais, skulle ha tillit til Gud og være takknemlig for det de fikk, ellers kunne de snu og dra tilbake med en gang, for hvis ikke ville de helliges leir bli et dårlig sted for dem. For meg var dette Herrens ord, men hva skulle jeg gjøre? I lang tid hadde jeg ikke kunnet spise maisbrød eller bønner, siden det ga meg uutholdelige magesmerter. Hvordan kunne jeg da dra, siden det meste vi hadde av mat var mais og bønner? Jeg følte at dette gjaldt liv eller død for meg.”
Jeg avbryter her historien for å fortelle at for noen få år tidligere hadde hans 22 år gamle søster dødd av lignende mageproblemer, så han overdrev sannsynligvis ikke sin frykt. Han fortsatte med å si:
“Jeg drøftet saken med familien min. Jeg fortalte dem at jeg var der for å ha tillit til Herren, og at hvis han ikke var med oss, var han visselig ikke bak oss, og jeg skulle ikke dra tilbake. Jeg var villig til å spise den maten vi hadde og være takknemlig for den. Og hvis Herren ikke tok vare på oss nå, jo snarere vi ville dø alle sammen, og desto bedre, for vi ville ikke være i stand til å ta vare på oss selv eller beskytte oss på denne reisen.”
En måned senere skrev han i dagboken sin:
“Bønnene og maisen som tidligere var uspiselige for meg, kunne jeg spise og nyte, og fra den dag vendte ikke den tidligere virkningen tilbake til meg på reisen. Jeg hadde fortalt Herren hva hans tjener hadde sagt, at med hans hjelp ville jeg kunne oppfylle alle krav, og hvis det var hans vilje at jeg skulle leve for å være hans tjener, måtte han gjøre det slik at maten min tilpasset seg tilstanden i magen min, noe jeg vet at han gjorde.”
Mine forfedres tro og profetenes eksempel har styrket meg og hjulpet meg å ha tillit til Herren, selv i vanskelige tider. Jeg husker tidlig i vårt ekteskap da økonomien vår var spesielt stram. Vi fikk to barn i løpet av de tre årene eldste Christofferson gjennomførte sine studier. Vi hadde besluttet at etter at vi fikk barn skulle jeg ikke arbeide utenfor hjemmet, så jeg prøvde å gjøre hva jeg kunne hjemmefra for å tjene litt penger for å bidra til å forsørge oss. Min mann hadde også et par deltidsjobber og sommerjobber, som utgjorde størstedelen av vår inntekt. Likevel hadde vi ikke mye. Vi pleide å si at hvis det ikke var mat, husleie eller drivstoff til den gamle bilen vår, trengte vi ikke å kjøpe det.
En søndag, bare et par måneder før eldste Christoffersons avgangseksamen, la biskopen vår frem en bygningsfond-plan for vårt aldrende møtehus. Det ville kreve at hver familie betalte en bestemt sum for å dekke kostnadene. Vi har ikke bygningsfond lenger, men på den tiden hjalp menigheter og staver til med å betale kostnadene for å bygge eller renovere møtehus, ut over tiendebidrag, som vi også betalte.
I likhet med andre medlemmer i menigheten, satte vi oss ned sammen med biskopen for å drøfte hva vi kunne bidra med basert på vår inntekt. Vårt foreslåtte bidrag var ikke mye, men så hadde vi også svært lite penger til overs. Noen studenter som var i vår situasjon og skulle dra snart, syntes ikke det var rettferdig å skulle måtte betale til bygningsfondet siden de ikke ville komme til å være der når renoveringen var ferdig. Vi bestemte oss likevel for å betale bidraget til bygningsfondet, selv om vi ikke visste hvordan vi skulle klare oss til slutten av skoleåret. Dere synes kanskje nå at vi bare kunne bruke et kredittkort til våre månedlige utgifter og betale tilbake senere, men vi kommer fra en annen tid. På den tiden kunne man ikke få kredittkort med mindre man kunne vise til at man hadde en heltidsjobb, og at inntekten var på et visst nivå. Så vi var ikke kvalifisert til å få et kredittkort. Det kan kanskje synes strengt, men en litt strengere retningslinje om hvem som kan få kredittkort i vår tid kunne kanskje ha spart mange fra den tunge gjeldsbyrden de nå opplever.
Uansett, bare et par uker etter dette kjørte vi nedover en stille gate en kveld og stoppet for et stoppskilt. Akkurat da hørte vi bak oss hylende bremser og bakenden på vår gamle bli ble truffet. Eldste Christofferson gikk ut for å undersøke mens jeg ble igjen i bilen. Etter en stund satte han seg inn i bilen igjen, og jeg spurte ham hva som hadde skjedd. Han sa at bare støtfangeren var skadet. Mannen som traff oss var en reisende forretningsmann og bodde i en annen by. Han visste at han hadde dårlige bremser man at han ikke visste at de var så dårlige. Han trengte bilen sin i jobben og håpet at han kunne gjøre opp med oss privat slik at han ikke ville få noen økning i bilforsikringen sin og ikke få en bot som han også måtte betale. Det var jo ingen som var blitt skadet. Jeg tror han også levde på et ganske trangt budsjett. Han sa at hvis vi kunne få et skriftlig overslag over hva reparasjonen ville koste og levere det til hans hotellrom i utkanten av byen, skulle han betale oss selv.
Nå ble ikke jeg født i går. Jeg syntes min kjære ektemann som jeg stolte fullt og fast på virket ganske lettlurt i dette tilfellet. Trodde han virkelig at denne fyren ville holde løftet sitt? Hva var sjansen for at han bare ville stikke av? Vel, eldste Christofferson fikk et overslag over reparasjonskostnadene, og han dro til hotellet og fant mannen. Mannen skrev ut en sjekk på beløpet, og hva tror dere skjedde? Sjekken hadde dekning!
Her er resten av historien. Sjekken var på nesten samme beløp som beløpet vi hadde betalt til bygningsfondet. Vi kunne sikkert klare å vente til han hadde fått fast inntekt slik at han kunne betale for reparasjonen, og i mellomtiden kunne vi få endene til å møtes, noe vi hadde tvilt på at vi ville klare. Dette var et vitne for oss om at Herren, som Nephi sa: “tilveiebringer midler så [vi] kan utføre det han har befalt [oss].”2 Jeg har lært at tro ofte betyr å ta et steg ut i mørket, men når vi gjør det, vet jeg at Herren vil lyse opp veien foran oss. Jeg er takknemlig til en kjærlig himmelsk Fader som våker over oss og har omsorg for oss. Jeg vet dette er Hans kirke og at vår Frelser lever. Jeg takker Herren for de velsignelser evangeliet har bragt inn i vårt liv. I Jesu Kristi navn. Amen.