Valg og forpliktelse
Verdensomspennende andakt for unge voksne
12. januar 2020
Jeg takker min himmelske Fader for privilegiet å være sammen med dere alle i kveld. Og jeg vil takke min hustru og slutte meg til hennes kommentarer. Og en spesiell takk til dette vidunderlige koret. Det er nok et bevis på den verdi Institutt har. Jeg er svært glad i Institutt. Jeg håper alle dere som har mulighet ikke bare er påmeldt, men er tilstede og aktivt deltar i Institutt. Det er noe av det beste vi gjør i Kirken. Det musikkstykket som koret sang for litt siden, er som noen av dere kanskje vet, en salme som ble skrevet av president Russell M Nelson. Ordene er hans, og følelsen og uttrykket når hjertet mitt akkurat slik jeg håper det når deres. Og jeg vil uttrykke hans kjærlighet og hilsener til dere. Jeg vil også uttrykke takknemlighet til rektor Astrid Tuminez og administrasjonen og ansatte ved Utah Valley University for deres vennlige gjestfrihet ved denne anledningen.
For flere år siden var eldste L. Tom Perry og jeg sammen på et oppdrag i New York City. Mens vi var der besøkte vi en historisk synagoge i Brooklyn. Synagogen var en staselig bygning i et nabolag som hadde vært, og som sannsynligvis fortsatt var et av de mer eksklusive strøkene i bydelen. Kvinnen som virket som rabbiner i den jødiske reformmenigheten der hilste hjertelig på oss og viste oss rundt i den historiske bygningen. Da den hadde vært på sitt beste, var den en elegant bygning, men nå trengte den åpenbart betydelige reparasjoner. Rabbineren fortalte oss at antall medlemmer av menigheten hennes hadde sunket og at det ikke fantes tilstrekkelige midler til å vedlikeholde synagogen og dens programmer, herunder en privatskole.
Da vi fortsette å snakke sammen, bemerket hun at unge voksne generelt sett var forpliktet til sin jødiske arv, men av en eller annen grunn motsatte de seg å bli forpliktede medlemmer av synagogen. Til tross for dette reserverte de regelmessig bygningen til sosiale aktiviteter. Det var en betydelig samlingsplass for dem, og de ga ofte bidrag for å hjelpe til med å dekke utgiftene forbundet med sitt bruk av fasilitetene, men få var villige til å bli medlem av menigheten som tilba der.
Eldste Perry og jeg drøftet med rabbineren hvorfor dette kunne være slik. Hun hadde i sine samtaler med mange av disse unge voksne, de fleste av dem enslige, lagt merke til at de ikke prioriterte religion særlig høyt i sitt liv. Andre ville simpelthen ikke forplikte seg til denne eller noen som helst synagoge. Eldste Perry undret på om det var en tilkjennegivelse av det berømte (eller beryktede) “FOMO” – fear of missing out – [frykt for å gå glipp av noe] – at hvis de forpliktet seg til dette, ville de gå glipp av noe annet.
Og dette er i hovedsak det emnet jeg ønsker å snakke om i kveld – valg og forpliktelse.
La oss først anta at “frykt for å gå glipp av noe” til et visst punkt er en ganske rasjonell følelse. Så langt det er mulig ønsker vi alle å oppleve det beste og strekke oss etter de beste mulighetene på alle områder i livet. Men å tilsynelatende for alltid utsette å gjøre et valg eller en forpliktelse fordi det kanskje betyr å gå glipp av noe annet, muligens noe bedre, er ikke rasjonelt. Alle valg utelukker andre muligheter. Hvis du velger å gå på jobb eller på skolen om morgenen, kan du ikke samtidig se en film på Netflix (eller kan du?). Hvis du går på skolen og utdanner deg som sivilingeniør, vil du gå glipp av et hovedfag i historie, eller kunst, eller biologi eller noe annet (med mindre du aldri blir ferdig på skolen). Hvis du reiser til Victoria Falls i Afrika nå, kan du ikke reise noe annet sted samtidig, og kan gå glipp av andre steder du har lyst til å besøke. Hvis du velger å dra på misjon, går du glipp av mange sosiale aktiviteter i det tidsrommet, og så videre. Men uten at du gjør et valg og forplikter deg til en bestemt retning, vil livet ditt bli ganske tilfeldig, og til slutt vil du faktisk gå glipp av det meste av de beste tingene.
Som min hustru av og til sier: “Du kan ikke få alt – hvor skulle du gjøre av det?” Vi kan ikke få alt som det ville vært bra å ha, og vi kan ikke gjøre alt som det ville vært fint eller interessant å gjøre. Selv om du begrenser valgene dine til bare det som er “prisverdig og godt,”1 kan du fortsatt ikke få eller oppleve alt. Det er ganske enkelt ikke nok tid, midler eller plass hos noen i jordelivet. Derfor må vi forplikte oss til konkrete valg i visshet om at når vi gjør det, må vi nødvendigvis gå glipp av andre, uansett hvor gode de måtte være. Vi burde også ha i sinnet at en unødvendig utsettelse av et valg kan være et valg i seg selv.
Ekteskap er et ypperlig eksempel. Ved å velge en partner, utelukker vi alle andre. Herren sier: “Du skal elske din hustru av hele ditt hjerte, og holde deg til henne og ingen annen.”2 På grunn av at dette valget er endelig, motsetter noen å forplikte seg til noen de liker veldig godt, noen de er glad i og som de kunne hatt lykkelig og evig fremgang sammen med, i frykt for at det kan finnes en enda mer fullkommen sjelevenn et sted som de ikke ønsker å gå glipp av. Jeg husker en slik ung mann i min omgangskrets for mange år siden som avviste en vidunderlig potensiell partner fordi han syntes hun hadde for mange tannfyllinger. Min reaksjon var: Du ønsker en perfeksjonisme som ikke finnes, og forresten, har du stoppet opp for å tenke over at du selv ikke er i nærheten av å være det fullkomne valg?
Dette er en samling av unge voksne. Og for de fleste av dere vektlegges det å være voksen. Du har eller ønsker voksnes ansvar, voksnes prestasjoner og voksnes bidrag, i motsetning til å utsette voksenlivet og gå for den evigvarende festen. For ti år siden, talte forfatter og vitenskapsmann Charles Murray om betydningen av “å ha levd et godt liv.” Han sa: “Jeg snakker om de ting som vi ser tilbake på når vi blir gamle og som gjør at vi kan være stolte av hvem vi har vært og hva vi har gjort.”3
Murray mintes å ha talt til en forsamling i Zürich om den dype tilfredsstillelsen i livet som kommer av å ha levd et godt liv. Han sa: “Etter talen kom noen få av de som var i tyveårene fra forsamlingen frem og sa rett ut at uttrykket ‘å ha levd et godt liv’ ikke ga noen mening for dem. De hadde det helt fint sammen med sin nåværende seksualpartner og nye BMW og feriehus på Mallorca, og så ingen tomrom i livet sitt som trengte å fylles. Det var fascinerende,” sa Murray, “å høre dette bli sagt høyt, men ikke overraskende … Denne mentaliteten er noe sånt som: Mennesker er en samling av kjemikalier som aktiveres og som etter en tid, deaktiveres. Hensikten med livet er å gjøre den mellomliggende tiden så behagelig som mulig.”4
På slutten av sine kommentarer, kom Murray med denne observante uttalelsen: “Eldgammel menneskelig visdom tilsier at å leve et godt liv krever samspill med dem vi omgås.”5 Virkelig voksne forstår dette. De forstår at personlig tilfredsstillelse aldri fungerer som et fokus i livet og kan ikke være tilstrekkelig som livets hensikt. Denne sannheten ligger til grunn for de to store bud: Å elske Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand og å elske sin neste som seg selv.6 Som Jesus sa: “På disse to bud hviler hele loven og profetene.”7 Evangeliets pakt,8 med sitt løfte om evig liv, hviler på disse to budene i den prioritetsrekkefølgen de er gitt: første og annen. Lojalitet mot disse to budene definerer å leve et godt liv og hva det betyr å være en voksen.
Til syvende og sist finnes det ingen nøytral vei å følge uten forpliktelser, ihvertfall ikke når det gjelder saker som har evig betydning. Alma poengterte dette da han underviste at Kristus, den gode hyrde, kaller på oss til å følge ham på disippelskapets og lykkens vei:
“Se, jeg sier til dere at den gode hyrde kaller virkelig på dere, ja, han kaller på dere med sitt eget navn som er Kristi navn, og hvis dere ikke vil lytte til den gode hyrdes røst, til det navn dere kalles ved, se, da er dere ikke den gode hyrdes får.
Og nå, hvis dere ikke er den gode hyrdes får, hvilken hjord tilhører dere da? Se, jeg sier dere at djevelen er deres hyrde, og dere er av hans hjord. Og nå, hvem kan fornekte dette?”9
Alma underviser at i realiteten er det bare to valg, og at Kristus er det eneste gode alternativet. Hvis du ikke velger Kristus, følger du automatisk en falsk gud, en feilaktig vei som til slutt vil lede til evig skuffelse, for å si det mildt. Så, med mindre du følger Frelseren, fornekter du ham.10
Når vi vet dette, skulle vi ikke føle noen motvilje mot å forplikte oss til Herren og søke å bli ett med ham. Som han ba om under det siste måltid for sine apostler og alle som ville tro på deres ord: “At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss.”11 Er det ikke der vi ønsker å være? Hvorfor da nøle med å forplikte seg helt, uten reservasjoner? Hvorfor holde tilbake med å påta oss hans åk, når vi vet at “[hans] åk er gagnlig og [hans] byrde er lett”?12
Frykt for å mislykkes
Når jeg besvarer mitt eget spørsmål kan jeg forstå at til tross for logikken og til tross for Åndens tilskyndelser når den strever med oss, er det et par grunner til at en fortsatt kan føle noe motvilje. Én er bekymringen for vår evne til å holde en slik vidtrekkende forpliktelse. Kan vi virkelig gjennomføre det, og ville det ikke være bedre å ikke forplikte seg dersom vi kommer til å mislykkes?
Dette er en forståelig bekymring, men som svar vil jeg bemerke at på en svært viktig måte har du allerede krysset denne broen. Da du i den førjordiske verden valgte å godta planen for frelse og opphøyelse, forberedt av Faderen og gjennomført av Sønnen, valgte du Kristus. Din fysiske fødsel er et vitne om det faktum at du allerede har forpliktet deg. Du holdt din “første prøvestand,”13 og nå er spørsmålet om du vil holde denne forpliktelsen i denne “annen prøvestand” og “forøkes i herlighet evindelig og alltid”?14 Vi skulle ikke være redde for å bekrefte vår forpliktelse fra foruttilværelsen, spesielt når vi tenker på hvor dårlig alternativet er.
Og vi trenger ikke å leve i frykt for å mislykkes. Vi er ikke alene. Vi er ikke uten hjelp. Alle som virkelig forplikter seg til Kristus, til helt og fullt disippelskap, kan ikke mislykkes. Hvis vi er bundet til ham som steg ned under alle ting, som overvant alle ting, og som nå har all makt, kan vi ikke mislykkes.15 Vår himmelske Fader og Frelseren er ikke bare uinteresserte observatører som er nysgjerrige på å se om ting vil ordne seg for oss eller ikke. Kan du forestille deg at de skuer ned fra himmelen og sier: “Se på Sam. Han rotet det til forrige gang han sto overfor en situasjon som denne, og jeg vedder på at han vil gjøre det igjen,” eller “Se der. Sandras venn har gjort det virkelig vanskelig for henne. Det skal bli interessant å se om hun kan komme seg ut av denne situasjonen.” Dette er selvfølgelig latterlig. De er stadig engasjert ved vår side, idet de gir konstant hjelp, veiledning og ressurser, og ville sannsynligvis gi oss mer dersom vi vil ta imot det.
Jeg sa tidligere at når vi ærer de pakter som knytter oss til Kristus og hans kraft, kan vi ikke mislykkes. Det er sant til syvende og sist, men jeg erkjenner at til tider opplever vi alle å mislykkes – våre egne feiltrinn og synder, og den innflytelse som andres feiltrinn og synder har på oss. Men med omvendelsens og tilgivelsens gave er alle disse nederlagene og feiltrinnene i beste fall midlertidige. Ingen av dem kan frarøve oss evig liv uten at vi samtykker. Hvorfor? Fordi når vi gjør det vi kan for å komme oss, har vi tilgang til Kristi nåde som kan løse og reparere alt som vi ikke kan. Husk at Kristi sonende kraft eller nåde ikke bare tar bort skyldfølelse ved synd og feil, men den helliggjør også og gjør oss til hellige vesener, i stand til å bo i Guds nærhet.16
Jeg sier ikke at alt dette er enkelt. Dere vet like godt som jeg at livet er fullt av kamper og noen svært vanskelige ting, til og med tragedier. Og å være en trofast Jesu Kristi disippel er mye lettere sagt enn gjort. Det var langt fra enkelt for Jesus å være sin Faders disippel og å drikke sin “bitre kalk.”17 Men han gjorde det, og han vet hvordan han kan hjelpe oss å lykkes på disippelens vei. I tillegg har Frelseren kraft og villighet til å hjelpe. Han vil være hos oss med så mye hjelp som vi trenger og så lenge det tar. Han sier: “Ja, og så ofte som mitt folk omvender seg, vil jeg tilgi dem deres overtredelser mot meg.”18 Frykt for å mislykkes er ingen grunn til ikke fullt og helt forplikte seg til Kristus. Bare fortsett å omvende deg og gjøre ditt beste for å være god – det vil være nok.
Offer
Jeg kan komme på en annen grunn til at en person kan nøle med å ta imot kallet fra den gode hyrde om å bli med i hans hjord: frykten for det offer det kan innebære. Dere husker alle den unge mannen som spurte Jesus, i all oppriktighet, “Hva er det så jeg mangler?” for å kvalifisere seg til evig liv.19 Markus forteller oss at “Jesus [så] på ham og fikk ham kjær” (Jeg synes det er betydningsfullt). “Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg.”20 Og dere husker svaret: “Men han ble trist til sinns for dette ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.”21
Jeg håper at denne unge mannen, når han fikk tenkt seg om, fikk en forandring i hjertet og senere tok imot Frelserens innbydelse. Uansett erkjenner vi alle at å forplikte oss til Kristus vil innebære offer. Én ting som må ofres er “frykten for å gå glipp av” fordi vi vet at vi faktisk må gå glipp av mange ting. Det er så mange valg i livet som er uforenelige med disippelskap, og selv mange gode ting kan bli forhindret av de krav som disippelskap gjør på vår tid og ressurser i form av ting som er bedre eller best.
Den oppriktige unge voksne som spurte Frelseren: “Hva er det så jeg mangler?” er død. De rikdommer han hadde finnes sannsynligvis ikke mer, og uansett så har han dem ikke, han har heller ikke bruk for dem. Uansett hvor stort et offer det kan ha syntes for ham da, hadde han et bedre valg enn å ta imot Mesterens innbydelse? Kunne noe av det han hadde eller kunne ha skaffet seg med sine rikdommer sammenlignes med det Herren til syvende og sist tilbød ham? Vi vet at alt Frelseren krever av oss, inkludert vårt eget liv, er bagatellmessig i forhold til opphøyelse. Vi kan ikke engang forestille oss det: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”22
Istedenfor å frykte disippelskapets offer, skulle vi ta imot muligheten til å vokse i åndelig kraft, til å oppleve større glede og, hver enkelt av oss, finne virkelig mening i livet vårt. Offer, spesielt offer for Kristi sak, antyder alvor – vi skal i sannhet holde de to store bud om å elske Gud og vår neste. Offer betyr at vi virkelig vil gjøre noe godt i verden.
Å elske vår himmelske Fader og hans elskede Sønn av hjerte, makt, sinn og styrke bekrefter for vår sjel hva og hvem vi er. Det gir oss en slags sikkerhet som setter oss i stand til å slutte å fokusere bare på oss selv og se utover, til å virkelig se andre – deres behov og deres virkelighet, med et ønske om å forstå og hjelpe dem. I lignelsen om den barmhjertige samaritan, så presten og levitten den sårede reisende ved siden av veien, men de så ham ikke egentlig. Bare samaritanen så virkelig den sårede fremmede, og som et resultat av dette “fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans.”23 Så mange føler varig ensomhet. Våre ofre kan virkelig være utslagsgivende.
Forpliktelse
Den overordnede forpliktelse som garanterer glede her og heretter er forpliktelsen til Gud den evige Fader og hans Sønn, Herren Jesus Kristus. I Omni finner vi denne velformulerte oppfordringen:
“Jeg [vil] dere skal komme til Kristus, som er Israels Hellige, og ta del i hans frelse og hans forløsnings kraft. Ja, kom til ham, ofre hele deres sjel som et offer til ham og vedbli i faste og bønn og hold ut til enden, og så sant Herren lever, vil dere bli frelst.”24
Det finnes en historie om en far som la sin lille sønn, og da han gikk ut av soverommet hørte han et dunk. Da han gikk tilbake så han sønnen sin på gulvet og spurte hvordan han hadde falt ut av sengen. Gutten svarte: “Jeg kom meg ikke helt med og opp i sengen.” I din forpliktelse til Gud, vær sikker på at du kommer deg helt med.
Du er en del av Kristi legeme.25 Du hører til. Vær helt med, gi og motta fritt. Virkelig se dem som er rundt deg og bli sett slik at ditt liv vil bli et godt levd liv, et liv med omsorgstjeneste, velsignelse og tilfredsstillelse. Et liv velsignet og helliggjort av Frelseren som har overvunnet alle ting og som ved hvis nåde du også vil overvinne alle ting.
Forrige sommers Pioneer Day konsert ved Tabernakelkoret og Orkesteret på Temple Square inneholdt den svært talentfulle norske sangeren Sissel. Publikum, meg selv inkludert, ble dypt rørt av hennes ærbødige fremføring av en sang med tittelen “Slow Down” som minnet om et skriftsted fra Salmene: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud.”26
Jeg vil gjerne spille videoopptaket av Sissel som sang ved denne anledningen, og når du lytter ber jeg deg grunne på budskapet om at vi helt og fullt kan ha tillit til Gud og hans vidunderlige kjærlighet og villighet til å velsigne og oppholde oss uansett hva vi måtte oppleve. Og grunn på helligheten i å forplikte ditt liv og deg selv til ham uansett hva du måtte oppleve.
Når min forvirring er som verst
I nødens desperate stund
Når jeg ikke tenker altfor klart
Den milde røst meg ber
Ro ned, ro ned, vær rolig
Vær rolig og vent på Herrens ånd
Ro ned og hør Hans røst
Og kjenn at han er Gud
I trengselens stund
Når jeg føler meg så usikker
Når jeg føler meg så overveldet
Kommer en mild røst så stille og så ren
Ro ned, ro ned, vær rolig, mitt barn
Vær rolig og vent på Herrens ånd
Ro ned og hør Hans røst
Og kjenn at han er Gud
Og kjenn at han er Gud27
Brems ned. Bestem deg for og forplikt deg i ditt hjerte til å velge Gud. Finn et tidspunkt når det er stille og du kan knele ned på et privat sted og si til din himmelske Fader, i Jesu Kristi navn at du er hans, at du er forpliktet, med kropp og sjel til ham, hans Sønn og evangeliets vei. Følg deretter dit han leder, nå og for resten av ditt liv. Ikke nøl eller hold tilbake lenger, men kom i gang med din hensikt og misjon i livet. Jordelivet er så kort. La denne tiden telle slik at din evighet vil være en med glede, ikke anger. Føler du ikke at Ånden forteller deg at dette er riktig? Og gå fremover med frimodighet.
Jeg lover deg at Herrens belønning for at du gir alt vil være alt han har å gi: “godt mål, stappet, ristet og overfylt.”28 Virkeligheten av hans oppstandelse er et bevis på at han har all makt, at han kan levere det han har lovet, og at han leverer. Han er liv, og han er kommet for at vi kan ha liv og “ha overflod”.29 Jeg sier dette som en som vet at Jesus Kristus er den oppstandne Forløser. Dette faktum utgjør hele forskjellen i verden og i evigheten. Jeg gir dere hans velsignelse og mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.