Visjon og balanse
Verdensomspennende andakt for unge voksne • 2. mai 2021 • Pionersenteret
Eldste Gary E. Stevenson: Mine kjære unge søstre og brødre, Lesa og jeg er så glade for å kunne ønske dere velkommen til denne verdensomspennende andakten for unge voksne. Når vi nå begynner, overbringer vi dere oppriktige, varme hilsener fra president Russell M. Nelson og Det første presidentskap. De er glade i dere, og vi er glade i dere, og sammen hedrer og oppholder vi dem.
Søster Lesa Stevenson: Vi samles nå på et svært unikt og spesielt sted i vår historie som siste dagers hellige. Og jeg mener “sted”.
Eldste Stevenson: Vi er her ved det nylig innviede pionersenteret ved siden av monumentet i This Is the Place Heritage Park i utkanten av Salt Lake City i Utah – stedet som feirer den vidtrekkende erklæringen av president Brigham Young: “Dette er stedet”, 1 etter hans krevende vandring sammen med de første pionerene for nesten 175 år siden.
Søster Stevenson: Disse tidlige siste dagers hellige, som var medtatte og utslitte, hadde flyktet fra sterk forfølgelse for å bosette seg her i denne villmarksdalen. Forestill dere det bildet av Saltsjødalen som ventet på dem. Det åpne ørkenområdet med rullende sagebrush var et tegn på at det ikke ville bli lett å bosette seg her.
Eldste Stevenson: De ble imidlertid velsignet med en himmelsk visjon, støttet av Jesajas profeti i Det gamle testamente om at Herren ville “løfte et banner for …folkene langt borte.”2 Disse trofaste hellige ville igjen føle fred og mening, med en forhøyet visjon om evangeliet som var langt høyere enn fjelltoppene de klatret over for å nå Saltsjødalen.
Søster Stevenson: Disse pionerene og de som kom etterpå, ville skrive historie ved å opparbeide dette stedet i ørkenen. Gud velsignet dem idet Israels innsamling hadde begynt.
Eldste Stevenson: Selv i dag finnes den samme pionerånd og visjon i siste dagers hellige overalt i verden.
For bare noen uker siden innviet M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum dette nye pionersenteret.
Her kan folk og familier komme og ta inn over seg de monumentale prestasjonene til tidlige siste dagers hellige i møte med store vanskeligheter. Oddsene var mot dem. Pionerene påkalte Herren dag og natt da de kjempet seg frem for å dyrke mat, lede vannet ut av fjelldalene, bygge boliger og tilfluktssteder, skoler og møtehus og til og med et tempel.
Søster Stevenson: Det er nesten for mye å fatte hva de gjorde. Guddommelig visjon – innpodet av Herren i levende profeter – velsignet hans utvalgte barn for å utføre hans hensikter.
Eldste Stevenson: Som dere ser, er det bare noen få meter fra der jeg står her i pionersenteret, til det hvelvede glasset som gir utsikt til monumentet på This is the place. Og under dette ser vi et funklende glimt av en by som de begynte å bygge for så lenge siden. Og forbi det har dere en vidstrakt utsikt – en visjon om dere vil – mot vest og horisonten der solen går ned. Denne opphøyede utsikten, kombinert med vår forståelse av fortiden, utvider og belyser vårt perspektiv på pionerenes visjon. Den kan også tjene som en metafor for å bidra til å utdype vår personlige evangelievisjon og veilede oss når vi står overfor avgjørelser og utfordringer i vårt liv. Bare noen dager etter profetens erklæring: “Dette er stedet”,3 begynte visjonen om et tempel, Kirkens hovedkvarter og et sted som skulle bli et banner for nasjonene sine første steg mot å bli en realitet.
Så i kveld skal vi bruke fortiden, visjonen til våre pionerforfedre, til å hjelpe oss å få en tydelig visjon av vår fremtid. Winston Churchills inspirerende ord virker spesielt relevante for vår samtale i kveld: Jo lenger tilbake du kan se, desto lenger fremover kan du skue.4
Søster Stevenson: Det er ingen tvil om at vi opplever usikkerhet i verden. Etter nesten halvannet år med en pandemi uten sidestykke, hva ligger foran oss? Vi trenger alle den samme guddommelige visjon og himmelske veiledning som disse tidlige hellige opplevde når vi ser fremover mot vår fremtid.
Eldste Stevenson: Dere er kanskje usikre på hvilken retning dere skal gå i. Dere kan holde fast ved drømmene om å reise på misjon, skaffe dere utdannelse, starte en karrière. Eller dere kan tenke på å bli forelsket, gifte dere og få en familie og se tempelets velsignelser komme til dere og deres kjære. Eller kanskje dere har startet en evig familie og nå opplever utfordringene ved å oppdra små barn.
Vårt endelige mål er det samme: Å gå fremover på paktens sti og trofast forberede oss til opphøyelse. Et evangelieperspektiv gir en visjon slik at dere og jeg tydelig kan se denne stien.
Søster Stevenson: Da president Russell M. Nelson snakket om å holde seg på paktens sti, sa han: “Nøkkelen er å inngå og holde hellige pakter. Vi velger å etterleve pakter, ha fremgang og holde oss på Herrens pakts sti. Det er ingen vanskelig sti. Det er den stien som fører til sann lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.”5
Eldste Stevenson: Så vårt håp er å dele med dere noen av våre egne personlige erfaringer som kan gi veiledning når dere navigerer gjennom alle livets krav for å hjelpe dere å gå fremover med visjon og balanse.
“Kom, hellige” – fremført av familien Tanner:
Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei,
gå med mot, fremad dra!
Om tornestrødd kan synes denne vei,
Gud er med oss hver dag.
Det bedre er å jage vekk
unyttig kummer, kval og skrekk;
og frydes vil da hver en sjel:
Alt er vel! Alt er vel!
Mon vi skal gråte om vår lodd er hård?
Nei, å nei, alt er vel!
Hvem kan forvente han belønning får
som i kamp ei tok del?
Omgjord din lend og tap ei mot!
Gud fører oss på sikker fot;
og vi skal føle i vår sjel:
Alt er vel! Alt er vel!
Vi finne skal et utsøkt, hellig sted
fjernt i vest, Sions land,
hvor ingen mer kan gjøre oss fortred.
Gud oss der signe kan.
Vår lovsang der nå høres skal,
gjenlyde høyt i berg og dal:
For Israels konge gled din sjel.
Alt er vel! Alt er vel!
Om hytten på vår reise brytes ned,
salig dag! Alt er vel!
Eldste Stevenson: “Salig dag! Alt er vel!”6 er i virkeligheten en bemerkelsesverdig visjonserklæring fra de tidlige pionerene. Deres visjon om at “alt er vel” midt i utfordringer og lidelser var mulig på grunn av deres evangelieperspektiv.
Vi kunne bruke en time på å snakke om visjon, som noen karakteriserer som “kunsten å se ting som er usynlig for andre”.7 Dette leder til et spørsmål som dere alle vil stille dere selv på et eller annet tidspunkt: “Hva ser jeg nå for meg selv i årene fremover? Hvor har jeg vært? Og hvor er jeg på vei?”
Søster Stevenson: Noen ganger trenger vi bare å innse at med et evangelieperspektiv og Den hellige ånds gave, har vi en større visjon av hva som er mulig. Slik er det når dere har begynt på nåværende utdannelse eller yrke, selv om dere sannsynligvis fortsatt føler dere frem.
Eldste Stevenson: Jeg hadde det slik i min tidlige yrkeskarrière. Jeg begynte mitt yrkesliv sammen med en barndomsvenn og vi startet en bedrift som universitetsstudenter. Vi importerte gaveartikler fra Asia. I løpet av de neste 30 årene, endret bedriften vår seg fullstendig og vokste betydelig i størrelse. Et spørsmål som ofte ble stilt oss, var: “Da dere startet egen bedrift, var dette deres visjon?” Det korte svaret er: “Ikke helt”.
Visjoner må tilpasses regelmessig og rutinemessig. Å begynne som en liten importør av messinggaver, og deretter vokse til å bli en stor leverandør av treningsprodukter, krevde mye flaks og justering av vår visjon innimellom. Å oppgi og lage en ny plan, gjenoppfinne og justere er virkelig en styrke, ikke en svakhet.
Søster Stevenson: Det er imidlertid her vi påpeker den betydelige fordelen vi deler med å finne vår visjon. Fordi dere har kunnskap om evangeliet, akkurat som pionerene, blir dere velsignet med et evangelieperspektiv. Fordelen dere har er å se deres jordiske reise med et syn som bokstavelig talt er himmelsk.
Eldste Stevenson: Et evig eller evangelieperspektiv gir nyttig klarhet som andre ikke har – selv i timelige spørsmål om utdannelse og yrke. Vi vil gjerne forsøke å vise dette med bilder istedenfor ord.
Se på dette bildet. Hva ser du? Vet du hva dette bildet forestiller?
Gir dette nye perspektivet klarhet? Er dette alt som er å se? Hva synes du? La oss ta en titt på sekvensen når den utspiller seg, så følg nøye med.
Eldste Stevenson: Gjennom denne enkle øvelsen kan du se – bokstavelig talt – utover det som er rett foran deg i øyeblikket. Synet ditt utvider seg jo lenger ut du går.
Et klokt og kjent vers i Salomos ordspråk erklærer: “Uten åpenbaring blir folket tøylesløst.”8
Dette sanne prinsippet ble ytterligere beskrevet i vår tid av president M. Russell Ballard da han sa: “De som oppnår mest i denne verden, er de som har en visjon for livet.”9 Det er så sant!
Vår åndelige visjon som kommer fra vårt evangelieperspektiv, gir innsikt i alle livets prioriteringer. Det lar oss justere disse prioriteringene og holde dem riktig balansert. Det er derfor vi ser en svært tett sammenheng mellom visjon og balanse.
Jeg vil gjerne dele prinsippet om balanse med dere ved å fortelle om en personlig erfaring jeg hadde.
En venn av meg, kjent i sitt yrke, var tilfeldigvis også en dyktig og erfaren helikopterpilot. På en varm høstdag ringte han og fortalte oss at han fløy til Salt Lake City og spurte forretningspartneren min og meg om vi ville bli fløyet til en fjelleiendom på veien dit.
Å komme dit med bil ville ta over to timer. Med helikopter ville det ta oss bare 15 minutter. Så vi bestemte oss for å dra.
Det var en nydelig dag å fly på. Vi kunne se fargene på høstbladene da vi skulle lande. Vi var mindre enn ett minutt fra å lande da halerotoren på helikopteret feilet. Dette sendte helikopteret ned i et ukontrollert spinn. Dette var alvorlige omstendigheter.
Heldigvis for oss var pilotens opplæring i nødlandlingsprosedyrer nesten instinktiv for ham. Han visste at hvis vi landet med nesen først eller på helikopterets buk, ville vi ikke overleve landingen.
Midt i ukontrollert spinning snudde han dyktig helikopteret på siden, og vi styrtet i bakken.
Det lekket drivstoff, og det kom flammer fra motoren. Han klarte å slå av motoren, og vi gikk ut av helikopteret uten at det eksploderte. Gjennom pilotens handlinger og Herrens hånd ble vi velsignet slik at vi overleve helikopterulykken.
Jeg har lært mye om helikoptre siden den dagen. Helikopterulykken var et resultat av en svikt i halerotoren som skapte ubalanse mellom de kritiske elementene som holder et helikopter i luften. Når balanse oppnås blant hovedrotorens hastighet, halerotoren og vinkelen, kan helikopterflyging være spennende. Hvis ikke, er det skremmende! Det kan jeg personlig vitne om.
La oss ta oss tid til å se mer detaljert på disse kritiske elementene.
Det første er hovedrotoren. Omdreininger og bladlengde skaper løft og dreiemoment. Dreiemomentet som hovedrotoren laget, må imidlertid på en eller annen måte kompenseres, ellers vil helikopteret spinne ut av kontroll.
Søster Stevenson: Det er derfor et helikopter har en halerotor. Den skaper motstand mot dreiemomentet som skapes av de overliggende bladene. Hovedrotorens hastighet styres av piloten gjennom en håndkontroll. Halerotorens hastighet styres med pilotens føtter. Konstante justeringer av hastigheten på disse to rotorene er absolutt nødvendig.
Hvis ikke, nok en gang, blir utfallet ikke så godt.
Eldste Stevenson: Så er det styrepinnen. Styrepinnen styrer vinkelen på helikopteret, som igjen styrer helikopterets retning, vendeevne og stabilitet, og arbeider sammen med hovedrotoren og halerotoren. Piloten betjener styrepinnen med sin høyre hånd.
Til slutt bestemmer vekten av nyttelasten og vinkelen på helikopteret hastigheten og kraften som kreves til hovedrotoren og halerotoren.
Søster Stevenson: Når alle disse elementene er synkronisert, er balansen vakker. Hovedrotor, halerotor, styrepinne, vekt og vinkel – det trosser bokstavelig talt tyngdekraften.
Hvordan kan man sammenligne den vakre med allikevel kompliserte helikopterflyvningen med å ha balanse i vårt liv?
Eldste Stevenson: La meg legge frem noen tanker inspirert av et budskap gitt av president Gordon B. Hinckley på en lederskapskonferanse jeg deltok på for mange år siden. Det vil kanskje vise denne forbindelsen.
Han beskrev at “vi har alle et firedelt ansvar. For det første har vi ansvar for våre familier. For det annet har vi ansvar overfor våre arbeidsgivere. For det tredje har vi ansvar for Herrens arbeid. For det fjerde har vi ansvar for oss selv.”10
La oss bruke balanse gjennom kritiske elementers gjensidige avhengighet i et helikopter som en analogi og se på disse fire ansvarsoppgavene på samme måte.
Søster Stevenson: Vi begynner med hjem og familie, kritiske elementer for hver av oss. Det er viktig at dere ikke forsømmer den familien dere tilhører. “Ingenting dere har, er mer dyrebart … Det er familierelasjonen dere vil ta med dere inn i livet etter dette.”11 Mye har blitt gjort de senere år av Kirkens ledere for å understreke betydningen av hjem og familier.
Nyere veiledning med hensyn til den nye balansen mellom undervisning i evangeliet i hjemmet og Kirken og den justerte møteplanen er en stor indikasjon på at hjemmet og familien skulle betraktes som den viktigste rotoren i vårt liv.
President Nelson utfordret oss til å “flittig arbeide for å ombygge [vårt] hjem til et senter for læring i evangeliet.” Når vi gjør det, har han lovet at “dine sabbatsdager over tid virkelig [vil] bli en lyst. Dine barn vil være ivrige etter å lære og etterleve Frelserens læresetninger, og den ondes innflytelse i ditt liv og ditt hjem vil avta. Endringene i din familie vil bli betydelige og vedvarende.”12
Eldste Stevenson: La oss nå overveie ditt arbeid eller yrkesliv – din jobb, eller hvis du er student, utdannelsen du søker, som vil føre til ansettelse og arbeid. Utdannelse styrker naturligvis din ansettelsesevne. Arbeid gjør at du kan ta vare på deg selv, din familie og andre. Arbeid fører til selvhjulpenhet, både timelig og åndelig. I arbeidsmiljøet er du forpliktet overfor arbeidsgiveren din til å være ærlig og lojal, til å frembringe de forventede resultatene som du blir kompensert for. Du strever for å gjøre ditt aller beste i ditt arbeid eller din profesjon.
Som illustrasjon, tenk på arbeid som halerotoren på helikopteret.
Søster Stevenson: For å kunne være den beste for deg selv og din familie, hjelper det å gjøre det best mulig i arbeidet ditt. Begge er nært knyttet sammen, og balanse mellom de to er avgjørende. Stadig flere arbeidsgivere, sosiologer og forretningskonsulenter anerkjenner fordelene med balanse i arbeidslivet.
Eldste Stevenson: Det tredje kritiske elementet i livet er Herren og hans verk. Dette er en av hovedgrunnene til hvorfor vi kom til jorden. Vi er her for å elske, hedre, adlyde og tjene Ham og vår himmelske Faders barn, våre brødre og søstre over hele verden. Herren trenger vår innsats og våre talenter for å bygge opp sitt rike.
“Budsjetter din tid til å ta vare på dine ansvarsoppgaver i kirken.”13 Jeg synes ordet budsjett er ganske lærerikt. Det krever et bevisst valg at vi både skal “ta oss tid” til å tjene Herren og hans kirke og å regulere denne tiden.
Søster Stevenson: Legmann-lederskap og tjeneste er to av de karakteristiske elementene i den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke. Hver og en av dere vil bli bedt om å bidra til riket på forskjellige måter. De kall som kommer til dere og andre i deres familie, kan komme til tider som kanskje ikke synes beleilig. Men “hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet.”14
I tillegg har vår kjære profet, president Nelson, undervist oss om at vår verden er i stadig forandring, og det er også tjeneste i Herrens kirke. Han oppfordret oss til å omfavne “en ny normal”. Han utfordret oss til å “yte omsorgstjeneste til [andre]. Bevar et evig perspektiv. [Og] foredle [våre] kall”.15
Eldste Stevenson: Denne oppfordringen gir hver enkelt av oss en visjon om å gjøre det vi har blitt kalt til å gjøre, men råder oss også til å ha et evig perspektiv, eller med andre ord å balansere det med våre andre presserende ansvarsoppgaver. Jeg ser på tjeneste i Kirken som helikopterets styrepinne, som både stabiliserer og styrer oss.
Søster Stevenson: Det siste elementet for å sikre balanse er en forpliktelse overfor oss selv.
Livet kan være så travelt. Det er viktig at vi av og til roer ned for å lade opp og ta en nærmere titt på våre egne personlige behov, som hvile, mosjon, rekreasjon og personlig åndelig utvikling. Kirkens ledere har nylig gitt verdifulle og praktiske forslag for å hjelpe oss å gjøre dette.
Eldste Stevenson: Ja, det har de, Lesa. Nylig påpekte president Ballard hvor viktig det er å ha litt tid for seg selv. Han sa:
“Selv om teknologi ofte har vært til velsignelse i mitt liv, kan det også være en distraksjon som setter en barrière mellom oss og vår evne til å høre Herrens røst. Jeg forteller mine barnebarn at de skulle sette av tid hver dag til å tenke på sitt liv og grunne på hva Herren ønsker at de skal gjøre …
Jeg kan ikke få kontakt med himmelen i styr og ståk … I stille stunder, og når jeg prøver å være stille, det er da jeg får tilskyndelser.”16
Eldste Jeffrey R. Holland taler om besluttsom bønn. Han sa dette: “Det er en ganske god lærdom om … presserende, besluttsom bønn, å kjempe seg gjennom … fiendens motstand, dagens bekymringer eller distraksjonene i vårt sinn.”17
Søster Stevenson: Søster Jean B. Bingham, Hjelpeforeningens generalpresident, beskrev tre elementer som kan hjelpe oss, og som alle er svært verdifulle.
For det første innbyr hun Ånden gjennom Skriftene. Hun sier: “En av de første tingene jeg gjør om morgenen for å ha Ånden er å lese i Skriftene. Det hjelper meg å ha riktig tankesett slik at jeg kan motta åpenbaring.”
Hennes annet elementet er tilbedelse i tempelet. “En annen vidunderlig måte å høre Frelserens røst tydeligere på, er å dra til tempelet. Noen ganger når jeg sitter i tempelet, får jeg svar på en bønn, eller noe vil komme til mitt sinn mens jeg er rolig nok til å lytte til Ånden.”
For det tredje, sier hun: “Musikk … hjelper meg å høre Frelserens røst. Jeg elsker å høre på salmene, selv om jeg bare hører på instrumentalmusikk uten ordene. Jeg kjenner disse ordene fordi jeg har sunget dem så lenge, så de kommer til mitt sinn.”18
Eldste Stevenson: Det virker som om det å ta seg tid til seg selv ofte er det vanskeligste, men likevel er det svært viktig. Jeg har hørt det beskrevet som å ta pause lenge nok i det travle arbeidet med å sage, til å slipe sagbladet.
Søster Stevenson: Å huske på at vi har ansvar for oss selv og innføre dette steg for steg i vårt liv, vil være en velsignelse. Jeg har oppdaget at når jeg utvikler meg fysisk, følelsesmessig og åndelig, gir det meg ikke bare personlig stor nytte, men det gir meg mulighet til å nære min familie og venner.
Se hvor smidig disse fire fasettene av vårt liv løper hvis de blir utført med visjon og balanse! De går så bra sammen, ikke sant?
Eldste Stevenson: Det gjør de. Selv når vi snakker om balanse i disse forskjellige aspektene av vårt liv, må vi sette dette i riktig perspektiv.
Eldste David A. Bednar oppsummerte dette nylig i et innlegg på sosiale medier: Han sa: “Noen ganger reflekterer vi over alle våre ansvarsoppgaver hjemme, på skolen, på jobben og i kirken, og lurer på hvordan vi kan oppnå balanse blant de mange konkurrerende kravene på vår tid. Istedenfor å drive oss selv til vanvidd og prøve å gjøre alt på samme tid, skulle vi identifisere de få grunnleggende tingene som er våre høyeste prioriteringer. Vi kan deretter anstrenge oss for å gi hver av dem den oppmerksomheten de trenger – én om gangen.”19
Lesa, dette minner meg om en svært minneverdig opplevelse med min far. Jeg var en ung far, nylig kalt som biskop, med en krevende, voksende bedrift. En kveld kom jeg litt for sent til en bursdagsfest i familien. Våre barn og deres søskenbarn var overalt. Men jeg gikk uengasjert inn i huset og gikk og satte meg i hjørnet av rommet og tenkte over dagens bekymringer for bedriften min og for det som skjedde i menigheten.
Far kom bort til meg, og i en uvanlig streng stemme sa han: “Gary, hva er det du gjør?” Da jeg fortalte ham om mine bekymringer med alt det ansvaret jeg hadde i kirken og på jobben, var jeg sikker på at han ville være svært medfølende. Det var han ikke. Han satte seg faktisk ned ved siden av meg og fortalte meg at han var bekymret for meg og at jeg måtte gjøre noen justeringer slik at jeg ikke var så uengasjert når jeg var sammen med familien min. Husker dere dette, Lesa?
Søster Stevenson: Jeg husker det veldig godt.
Eldste Stevenson: Han sa: “Når du er hjemme, gi hjemmet prioritet, ikke kirken og jobben. Når du er på jobb, velg å prioritere jobben, ikke hjemmet og kirken. Når du er i kirken, velg å prioritere den, ikke jobben og hjemmet.”
Dette rådet var utfordrende å innarbeide, og selv nå er jeg langt fra fullkommen, men det har virkelig hjulpet meg. Det tok fra meg byrden og har gitt meg stort utbytte senere i livet. Jeg vil oppfordre hver av dere til å tenke over dette og prøve å gjøre det selv.
Interessant nok er dette nesten nøyaktig det råd eldste Bednar ga i sitt innlegg på sosiale medier som vi refererte til. Han sa: “Det kan høres enkelt ut, men vi skulle ikke bli frustrert og kaste bort krefter og prøve å oppnå en fullkommen likevekt blant alle de viktige tingene vi må gjøre. Når vi ber oppriktig om Guds hjelp til å finne ut hva som betyr mest, vil han veilede og hjelpe oss å fokusere vår innsats dag for dag.”20
Søster Stevenson: Nå har jeg litt dårlige nyheter å dele. Hvis dere følger dette rådet og går fremover med balanse og visjon, vil dere sannsynligvis fortsatt gjøre noen feil. Dere vil komme til å få noen skammer og blåmerker.
Det kan være tider da visjonen deres vil synes tilslørt av at stien er tåkete, eller dere kan miste balansen. Men her er de gode nyhetene: Dere er sønner og døtre av en kjærlig himmelsk Fader.
Skriftene lærer oss “For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts … og sindighets ånd.”21 Og ikke glem dette viktige rådet fra Herren selv: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.”22 Dere har en konstant, guddommelig kilde til styrke i vår kjære Frelser – ja Jesus Kristus.
Eldste Stevenson: Lytt nå til inspirert oppmuntring til hver enkelt av dere her i dag fra president Nelson: Han sa: “Gud visste … at paktens sti ikke ville være lett å finne eller holde seg på. Han sendte sin enbårne Sønn for å sone for oss og for å vise oss veien. Guds kraft som er tilgjengelig for alle som elsker og følger Jesus Kristus, er kraften til å helbrede oss, styrke oss, rense oss fra synd og foredle oss til å gjøre ting vi aldri kunne gjøre på egenhånd.”23
Søster Stevenson: La kunnskapen om hvem dere virkelig er, og hvem som er på deres side, hjelpe dere å leve med en klar visjon og en jevn balanse. Herren “vil gi deg større muligheter, utvide din horisont og gi deg styrke.”24
Eldste Stevenson: Det har vært vidunderlig å være sammen med dere i kveld. Og vi ønsker å avslutte nå ved å uttrykke vår takknemlighet og gi en oppfordring til hver enkelt av dere og bære vårt vitnesbyrd. Jeg oppfordrer deg først til å overveie hvordan ditt evangelieperspektiv forsikrer og bekrefter din identitet som en Guds datter eller sønn.
For det annet, overvei hvordan du tar håndterer ditt firedelte ansvar for hjem og familie, for utdannelse og arbeid, for Kirken og for deg selv.
For det tredje oppfordrer jeg deg til å finne et stille sted og skrive ned noen inntrykk du har fått under denne andakten. Husk, som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har hver og en av dere fått Den hellige ånd som ledsager.
Søster Stevenson: Når du handler etter oppfordringene fra eldste Stevenson, må du ikke glemme pionerene som gikk foran oss – de som vi snakket om som slo seg ned denne dalen, så vel som dem i din respektive familie og hjemland. Deres pionerånd og eksempel på å gjøre vanskelige ting kan gi deg selvtillit til å gjøre vanskelige ting også.
Eldste Stevenson: I likhet med de tidlige siste dagers hellige ser vi utover. Vi ser opp. Og vi ser innover for å finne visjon og balanse i vårt liv.
Søster Stevenson: Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at dere kan oppnå et “fullkomment, klart håp”. 25 At vår himmelske Fader kjenner hver enkelt av oss ved navn og at han elsker dere. Jeg vitner om at Jesus Kristus er Den levende Guds Enbårne Sønn, og jeg gjør det i Jesu Kristi navn. Amen.
Eldste Stevenson: Amen. Takk, Lesa. Jeg bærer mitt vitnesbyrd og vitner også til dere, våre unge, vakre brødre og søstre. Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at vi er barn av kjærlige himmelske foreldre, at vår himmelske Fader elsker dere, og at Faderens lære er at han ønsker at alle hans barn skal vende tilbake til ham.
Denne læren blir gjort mulig av hans Sønn, vår kjærlige Frelser Jesus Kristus. Det er gjennom hans forsoning av vi kan å vende tilbake til vår kjærlige himmelske Faders nærhet. Jeg bærer mitt vitnesbyrd om dette for dere. Jeg bærer mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans hellige rolle som vår Frelser og vår Forløser. Og jeg gjør det i Jesu Kristi navn. Amen.