“Del Guds kjærlighet med andre”, Vennen, mai 2024, 32–33.
Del Guds kjærlighet med andre
Thais visste ikke hva hun skulle si eller gjøre, men hun ønsket å hjelpe.
Denne historien fant sted i Bolivia.
Det var en varm morgen. Thais og venninnen Claudia snakket og lo mens de gikk over fotballbanen. De var nettopp ferdige med gymtimen, og nå skulle de ha matte.
De yngre barna hadde friminutt. Thais så på dem som spille.
Så la hun merke til en liten jente som satt alene på trappen. Da de gikk nærmere, så Thais at hun gråt.
Thais vinket til Claudia om å komme bort til den vesle jenta.
Claudia rynket pannen og ristet på hodet og sa nei. “Vi vil komme for sent.”
Før Thais kunne si noe, gikk Claudia sin vei.
Thais så på den vesle jenta. Hun var omtrent fem år gammel. Hun hadde gjemt hodet mellom knærne og dekket hodet med hendene.
Thais satte seg ved siden av henne. Jenta flyttet seg litt bort.
“Går det bra med deg?” spurte Thais lavt.
Jenta svarte ikke. Thais var ikke sikker på hva hun skulle si eller gjøre.
“Kan jeg hjelpe deg med noe? spurte hun så.
Jenta trakk på skuldrene.
“Jeg heter Thais. Hva heter du?”
Endelig så jenta opp på Thais. “Nicol.”
“Hvorfor gråter du da, Nicol?”
“Alle erter meg for at jeg er lubben,” hikstet hun.
Thais tørket Nicols ansikt. “Jeg er lei meg for at de sa det. Det spiller ingen rolle hva folk synes.”
“De sier at jeg ikke er pen.”
“Vel, jeg tror de tar feil!” sa Thais med et smil. “Du er veldig pen og også veldig spesiell. Visste du det?”
Thais tenkte på en av favorittsangene sine fra Primær. Hun visste hva hun skulle si nå.
“Du er et Guds barn,” sa Thais og tok jentas hender.
Thais snakket litt med Nicol. Hun forklarte hvor viktig Nicol var for vår himmelske Fader, familien hennes og mange andre som elsket henne så mye. Litt etter litt begynte Nicol å smile.
Etter noen minutter reiste Nicol seg og ga Thais en stor klem. “Tusen takk!” sa hun.
Thais så den nye vennen hennes løpe bort med et stort smil. Det føltes godt å hjelpe Nicol å føle seg bedre og vite hvor høyt Gud elsket henne.
Så hoppet Thais også opp på føttene. Det er best jeg løper som Nicol, ellers kommer jeg for sent til matte! tenke hun, og smilte mens hun skyndte seg til klassen.
Illustrasjoner: Flavio Remontti