“Ingeniøren Elise”, Vennen, juni 2024, 30–31.
Ingeniøren Elise
Kanskje jeg ikke er smart nok, tenkte Elise.
Denne historien fant sted i Kenya.
“Elise, våkne”, sa mamma.
Elise stønnet og snudde seg rundt. Hun ville fortsette å sove!
Hun klemte øynene sammen litt til. Så tenkte hun på vennene sine på skolen og det hun ville lære der. Til slutt krøp hun ut av sengen for å holde bønn.
“Kjære himmelske Fader”, ba hun, “takk for en ny dag. Hjelp meg å komme meg til skolen i tide. Hjelp meg å lære og være snill mot andre. I Jesu Kristi navn. Amen.”
Klokken var 04.00 om morgenen, og det var fortsatt mørkt ute. Elises skole var langt unna. Det var derfor hun måtte stå opp så tidlig. Men hun visste at det var viktig å lære. Dessuten måtte hun gå på skolen hvis hun skulle bli ingeniør en dag!
Før hun dro, tok Elise bokvesken sin og litt chapati til frokost. Hun spiste ferdig flatbrødene mens hun ventet på bussen.
Da bussen kom, tittet solen over bygningene i det fjerne. Elise gikk om bord og fant plassen sin. Hun så ut av vinduet og tenkte på å bli ingeniør. En dag skulle hun bygge maskiner for å hjelpe mennesker.
Da hun gikk av bussen, hadde Elise fremdeles noen kvartaler igjen å gå for å komme til skolen. Hun sjekket tiden og begynte å løpe. Hun kunne ikke komme for sent!
“Velkommen, klasse”, sa tante Claudia. “Tante” var det de kalte læreren sin. “I dag skal vi lære om brøk.”
Elise rettet seg opp på stolen sin. Hun elsket matematikk!
Men da tante Claudia skrev ligningen på tavlen, ble Elise forvirret. Hun så i matteboken og på notatene sine. Tallene ga ingen mening.
“Vennligst gjør leksen på side 42 til i morgen”, sa tante Claudia. “Dere kan bruke resten av timen til å arbeide med den.”
Elise skrev ned den første oppgaven. Hun begynte å løse den, men så fikk hun det ikke til mer. Hun sukket. Kanskje venninnen Jessie kunne hjelpe.
“Jessie”, hvisket Elise. “Kan du hjelpe meg å gjøre den første oppgaven?”
Jessie ristet på hodet. “Jeg prøver å gjøre leksen før timen er over.”
Elise rynket pannen. Hun snudde seg mot vennen Miguel. “Vet du hvordan du skal løse den første?” spurte hun.
Men Miguel var også for opptatt. “Beklager”, sa han, og fortsatte å arbeide.
Elise følte seg kvalm. Hun var vanligvis så flink i matte!
Da Elise kom hjem, var det mørkt igjen. Hun var sliten. Og hun måtte fortsatt gjøre leksene sine.
Elise startet på oppgaven igjen. Men hun klarte fortsatt ikke å løse den. Tallene gjorde det slik at hun fikk vondt i hodet! Kanskje hun ikke kunne bli ingeniør likevel.
Akkurat da satte Elises storesøster Emma seg ved siden av henne. “Går det bra med deg?” spurte hun.
Elise stønnet. “Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse disse oppgavene! Alle andre i klassen gjør det. Jeg er ikke flink nok.”
Emma lo. “Du er flink!” sa hun. “Når noe er vanskelig, betyr det ikke at du ikke er flink. Det betyr bare at du trenger å øve mer. Her, vis meg hva du jobber med. Jeg kan lære deg det.”
Elise viste henne ligningen, og Emma begynte å skrive tallene. Etter noen minutter begynte alt å gi mening. Elise tok blyanten fra Emmas hånd og avsluttet oppgaven.
“Du klarte det!” sa Emma. “Fortsett å øve! Hvis du ikke får det til igjen, kan jeg hjelpe deg.”
Elise følte seg varm innvendig da hun begynte å jobbe med den neste oppgaven. Vår himmelske Fader hadde besvart morgenbønnen hennes og hjulpet henne å lære! Hun var takknemlig for at han hadde gitt henne en tålmodig eldre søster for å forklare oppgavene for henne. Med vår himmelske Faders hjelp og litt hardt arbeid, kunne hun virkelig bli ingeniør en dag!
Illustrasjon: Simini Blocker