2:3

Husk, husk

Henry B. Eyring

Annenrådgiver i Det første presidentskap

“Husk, husk,” tryglet profeter i Mormons bok ofte.¹ Mitt poeng er å oppfordre dere til å finne ut hvordan dere kan gjenkjenne og minnes Guds godhet.

Jeg var takknemlig for korets sending i morges, som dreide seg om Frelseren, og for å se at teksten i en av sangene de sang, “This Is the Christ” [Dette er Kristus], ble skrevet av president James E. Faust. Da jeg satte meg ned ved siden av bror Newell, lente jeg meg mot ham og spurte: “Hvordan står det til med dine barn?” Han sa: “Da president Faust satt i den stolen, spurte han meg alltid om det.” Jeg er ikke overrasket, for president Faust var alltid et fullkomment eksempel på en slik disippel som ble beskrevet i Musikk og det talte ord i dag. I oppveksten følte jeg alltid at jeg ønsket å bli som president Faust. Det kan ennå være tid til det.

Da våre barn var små, begynte jeg å skrive ned noe av det som hendte hver dag. La meg fortelle dere hvordan det begynte. Jeg kom hjem sent fra et oppdrag i Kirken. Det var blitt mørkt. Min svigerfar, som bodde i nærheten av oss, overrasket meg da jeg gikk mot inngangsdøren vår. Han bar noen rør på skulderen og gikk svært fort og var kledd i arbeidstøyet sitt. Jeg visste at han hadde holdt på å bygge et pumpesystem fra en bekk nedenfor oss opp til vår eiendom.

Han smilte, snakket dempet og skyndte seg så forbi meg og inn i mørket for å fortsette arbeidet. Jeg gikk mot huset og tenkte på hva han gjorde for oss, og idet jeg kom til døren, hørte jeg – ikke min egen stemme – men følgende ord i mitt sinn: “Jeg gir deg ikke disse erfaringene for at du skal holde dem for deg selv. Skriv dem ned.”

Jeg gikk inn. Jeg la meg ikke. Selv om jeg var trett, fant jeg frem noe papir og begynte å skrive. Da jeg gjorde det, forsto jeg budskapet jeg hadde hørt. Jeg skulle føre opptegnelser så mine barn en gang i fremtiden kunne lese hvordan jeg hadde sett Guds hånd velsigne familien. Bestefar var ikke nødt til å gjøre det han gjorde for oss. Han kunne fått andre til å gjøre det eller ikke ha gjort det i det hele tatt. Men han hjalp oss, sin familie, slik Jesu Kristi hengivne disipler alltid gjør. Jeg visste at det var sant. Og jeg skrev det ned, slik at mine barn kunne minnes dette en dag de ville trenge det.

Jeg skrev noen linjer hver dag i mange år. Jeg hoppet aldri over en dag, uansett hvor trett jeg var eller hvor tidlig jeg måtte begynne neste dag. Før jeg skrev, pleide jeg å overveie dette spørsmålet: “Har jeg sett Guds hånd utstrakt for å påvirke oss eller våre barn eller vår familie i dag?” Idet jeg fortsatte slik, begynte noe å skje. Når jeg overveiet hva som hadde skjedd den dagen, så jeg ting Gud hadde gjort for en av oss som jeg ikke hadde vært klar over i dagens travelhet. Når dette skjedde, og det skjedde ofte, innså jeg at det å prøve å huske gjorde det mulig for Gud å vise meg hva han hadde gjort.

Mer enn takknemlighet begynte å fylle mitt hjerte. Vitnesbyrdet vokste. Jeg ble stadig sikrere på at vår himmelske Fader hører og besvarer bønner. Jeg følte større takknemlighet for den mildhet og lutring som vår Frelser Jesu Kristi forsoning fører til. Og jeg fikk større tiltro til at Den hellige ånd kan minne oss om alt – også ting vi ikke hadde lagt merke til eller festet oss ved da det hendte.

Årene har gått. Mine gutter er voksne menn. Og nå og da overrasker en av dem meg ved å si: “Far, jeg leste i min kopi av dagboken om da …”, og så forteller han meg om hvordan det å lese om noe som hendte for lenge siden, hadde hjulpet ham å se noe Gud hadde gjort for ham nå.

Mitt poeng er å oppfordre dere til å finne ut hvordan dere kan gjenkjenne og minnes Guds godhet. Det vil styrke vitnesbyrdet. Du fører kanskje ikke dagbok. Du deler kanskje ikke det du skriver med dem du er glad i og betjener. Men du og de vil bli velsignet når du minnes det Herren har gjort. Du minnes sangen vi synger av og til: “Tell da Herrens gaver, nevn dem hver især, og det vil forundre deg hvor rik du er.”²

Det vil ikke være lett å huske. Når vi lever slik vi gjør med et slør over våre øyne, kan vi ikke huske hvordan det var å være hos vår himmelske Fader og hans elskede Sønn, Jesus Kristus, i foruttilværelsen. Vi kan heller ikke med våre fysiske øyne eller med vår forstand alene se Guds hånd i livet. Dette krever at vi har Den hellige ånd. Og det er ikke lett å være verdige til å ha Den hellige ånd med oss i en ugudelig verden.

Å glemme Gud har derfor vært et vedvarende problem blant hans barn siden verdens begynnelse. Tenk på Moses og hans tid, da Gud skaffet manna og på mirakuløse og synlige måter ledet og beskyttet sine barn. Likevel advarte profeten folket som var blitt så velsignet, slik profeter alltid har advart og alltid kommer til å gjøre: “Vokt deg bare og ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager.”³

Og utfordringen forbundet med å huske har alltid vært vanskeligst for dem som er rikt velsignet. De som er trofaste mot Gud, er beskyttet og har fremgang. Det er resultatet av å tjene Gud og holde hans bud. Men sammen med velsignelsene kommer fristelsen til å glemme kilden. Det er lett å begynne å mene at velsignelsene ikke ble gitt av en kjærlig Gud som vi er avhengige av, men ved våre egne krefter. Profetene har gjentatt denne klagen gang på gang:

“Og derfor, således ser vi hvor falske og ustadige menneskenes barns hjerter er. Ja, vi ser at Herren i sin store, grenseløse godhet velsigner og lar det bli vel med dem som setter sin lit til ham.

Ja, og vi ser at i samme stund som han lar det bli vel med sitt folk ved at han forøker deres markers grøde, deres storfe og deres småfe og deres gull og sølv og alle slags kostelige ting av enhver art, sparer deres liv og befrir dem fra deres fienders hender, bløtgjør deres fienders hjerter så de ikke går til krig mot dem, ja, ved at han gjør alle ting som er til sitt folks ve og vel og lykke — i samme stund forherder de sine hjerter og glemmer Herren sin Gud og tråkker Den Hellige under sine føtter, og dette på grunn av deres medgang og deres umåtelig store fremgang.”

Og profeten fortsetter med å si: “Ja, hvor raske er de ikke til å bli oppblåste av stolthet, ja, hvor raske er de ikke til å skryte og begå alle slags synder, og hvor sene er de ikke til å huske Herren sin Gud og låne øre til hans råd, ja, hvor sene er de ikke til å vandre på visdommens stier!”⁴

Fremgang er dessverre ikke den eneste grunnen til at man glemmer Gud. Det kan også være vanskelig å huske ham når livet går oss imot. Når vi strever, som så mange gjør, i knugende fattigdom, eller når våre fiender viser sin makt, eller når sykdom ikke blir helbredet, kan vår sjels fiende sende sitt onde budskap om at det ikke er noen Gud, eller at hvis han er til, bryr han seg ikke om oss. Da kan det være vanskelig for Den hellige ånd å minne oss om velsignelsene Herren har gitt oss gjennom hele livet fra vår spedeste barndom og i vår nød.

Det er et enkelt botemiddel for det fryktelige onde å glemme Gud, hans velsignelser og hans budskap til oss. Jesus Kristus lovet sine disipler det like før han ble korsfestet, oppsto og så ble tatt bort fra dem da han i herlighet fór opp til sin Fader. De var opptatt av å få vite hvordan de skulle holde ut når han ikke lenger var hos dem.

Her er løftet. Det ble oppfylt for dem da. Det kan bli oppfylt for oss alle nå:

“Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere.

Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.”⁵

Nøkkelen til å kunne minnes det som fører til et vitnesbyrd og bevarer det, er å motta Den hellige ånd som ledsager. Det er Den hellige ånd som hjelper oss å se hva Gud har gjort for oss. Det er Den hellige ånd som kan hjelpe dem som tjener å se hva Gud har gjort for dem.

Vår himmelske Fader har gitt oss et enkelt mønster for å motta Den hellige ånd ikke bare én gang, men kontinuerlig i vår urolige hverdag. Mønsteret gjentas i nadverdsbønnen: Vi lover at vi alltid vil minnes Frelseren. Vi lover å påta oss hans navn. Vi lover å holde hans bud. Og vi blir lovet at hvis vi gjør det, vil vi ha hans Ånd hos oss.⁶ Disse løftene går på en fantastisk måte sammen om å styrke vårt vitnesbyrd og med tiden – gjennom forsoningen – forandre vår natur når vi holder vår del av løftet.

Det er Den hellige ånd som vitner om at Jesus Kristus er den elskede Sønn av en himmelsk Fader som elsker oss og ønsker at vi skal få evig liv med ham i familier. Straks vi begynner å få dette vitnesbyrdet, får vi et ønske om å tjene ham og holde hans bud. Når vi fortsetter å gjøre dette, mottar vi Den hellige ånds gaver som styrker oss i vår tjeneste. Vi lærer å se Guds hånd tydeligere, så tydelig at vi med tiden ikke bare minnes ham, men lærer å elske ham og, gjennom kraften i forsoningen, blir ham mer lik.

Man kan spørre: “Hvordan starter denne prosessen hos en som ikke vet noe om Gud, og som hevder at han ikke kan huske noen åndelige erfaringer i det hele tatt?” Alle har hatt åndelige erfaringer som de kanskje ikke har forstått. Ethvert menneske som kommer til verden, mottar Kristi ånd. Hvordan denne ånden virker, beskrives i Moronis bok:

“For se, Kristi Ånd er gitt til alle mennesker, så de kan skjelne godt fra ondt. Derfor forteller jeg dere hvordan dere skal dømme, for alt som innbyr til å gjøre godt og tilskynder til å tro på Kristus, kommer ved Kristi kraft og gave. Derfor kan dere ha en fullkommen kunnskap om at det er av Gud.

Men alt som tilskynder menneskene til å gjøre ondt og til ikke å tro på Kristus — og til å fornekte ham og ikke tjene Gud — kan dere med en fullkommen kunnskap vite er av djevelen, og på denne måten arbeider djevelen, for han tilskynder ingen til å gjøre godt, nei, ikke en eneste — heller ikke hans engler eller de som underkaster seg ham…

Derfor bønnfaller jeg dere, brødre, om å søke flittig i Kristi lys, så dere kan kjenne godt fra ondt, og hvis dere griper alt som er godt, og ikke fordømmer det, skal dere visselig bli Kristi barn.”⁷

Så selv før man mottar retten til Den hellige ånds gaver når man blir bekreftet som medlem av Kirken, og også før Den hellige ånd bekrefter sannheten for en før dåpen, har man åndelige erfaringer. Kristi ånd har allerede, fra deres barndom av, oppfordret dem til å gjøre godt og advart dem mot ondskap. De har minner om disse erfaringene selv om de ikke har gjenkjent deres kilde. Disse minnene vil komme tilbake til dem når misjonærer eller vi forkynner Guds ord for dem og de hører det. De vil minnes at de følte glede eller sorg når de får lære evangeliets sannheter. Og dette minnet om Kristi ånd vil mildne deres hjerte slik at Den hellige ånd kan vitne for dem. Dette vil lede dem til å holde budene og ønske å påta seg Frelserens navn. Og når de gjør dette i dåpens vann og de hører ordene “motta Den hellige ånd” som blir uttalt av en av Guds bemyndigede tjenere når de blir bekreftet, vil evnen til alltid å minnes Gud bli styrket.

Jeg vitner for dere om at de gode følelsene dere har hatt mens dere har lyttet til sannheten som har blitt forkynt under konferansen, er fra Den hellige ånd. Frelseren, som lovet at Den hellige ånd skulle komme, er vår himmelske Faders elskede, herliggjorte Sønn.

I kveld og i morgen kveld kan du be og grunne og stille følgende spørsmål: Sendte Gud et budskap som var til meg? Så jeg hans hånd i mitt eller mine barns liv? Jeg vil gjøre det. Og så vil jeg finne ut hvordan jeg kan bevare dette minnet for den dagen da jeg, og de jeg er glad i, vil trenge å minnes hvor høyt Gud elsker oss og hvor meget vi trenger ham. Jeg vitner om at han elsker oss og velsigner oss, mer enn de fleste av oss ennå har forstått. Jeg vet at dette er sant, og det gir meg glede å minnes ham. I Jesu Kristi navn. Amen.