Primær-manerer
«Vær rolige og kjenn at jeg er Gud» (L&p 101:16).
Natanael holdt godt fast i mammas hånd idet de gikk inn i Primær-rommet. I dag var det Natanaels andre uke i Solstråle-klassen. Han var urolig i magen, og for hvert skritt gikk han litt saktere.
Forrige uke hadde Primær vært litt forvirrende. Under sangstunden hadde Mia stadig reist seg og snurret rundt. Natanael var lei av å sitte, så han reiste seg også. Men da hadde læreren bedt ham om å sette seg igjen. Under samlingsstunden var det noen eldre barn som snakket og lo. Noen ganger var det for mye bråk til å kunne høre hva søster Miranda, Primærs president, sa. Da hans venn Cara begynte å gråte, følte Natanael også for å gråte.
Idet han nærmet seg forreste rad, ville ikke Natanael slippe mammas hånd. Han var bekymret for at Primær ville bli forvirrende denne uken også. Så fikk han øye på læreren sin.
«Hei, Natanael,» sa søster Tejada. «Så godt å se deg.» Søster Tejada klappet på stolen ved siden av seg.
Natanael likte lærerens vennlige smil. Han slapp mammas hånd og satte seg ved siden av søster Tejada.
«Jeg kommer og henter deg etter klassen,» sa mamma. «Husk å være ærbødig.»
Natanael var ikke sikker på om han visste hvordan.
Etter åpningsbønnen reiste søster Miranda seg. «I dag har vi en spesiell gjest,» sa hun.
Plutselig spratt en dukke opp bak et bord ved siden av søster Miranda. Dukken sprellet, viftet med armene og sa: «Skal vi gå nå? Jeg er tørst!»
Noen av barna fniste.
«Dette er Arlos første gang i Primær,» sa søster Miranda, «og han vet ikke hvordan han skal være ærbødig. Før han kan være ærbødig, må han lære gode Primær-manerer».
Natanael ble overrasket. Når de spiste middag, pleide mor noen ganger å minne ham på å legge servietten på fanget. Det var gode manerer. Og pappa ba alltid alle takke mor for det gode måltidet før de begynte å rydde av bordet. Det var også gode manerer. Men hva var Primær-manerer?
Arlo lente seg tilbake over kanten av bordet. «Hei, alle ser morsomme ut når de er opp-ned!» sa han.
«Gode manerer er regler som viser at vi respekterer andre,» forklarte søster Miranda. «Arlo kan ikke reglene for gode Primær-manerer. Tror dere vi kan lære ham dem?» spurte hun.
Søster Miranda gikk bort til tavlen og tegnet en arm. «Hva bør Arlo gjøre med armene sine?» spurte hun.
«Folde dem!» ropte Mia.
«Det er riktig,» sa søster Miranda.
Arlo rettet seg opp. Han foldet armene og løftet dem over hodet. «Sånn som dette?» spurte han.
Natanael visste at det ikke var riktig.
Søster Miranda spurte om alle i Primær kunne vise Arlo hvordan han skulle folde armene sine.
Natanael foldet raskt armene sine. Arlo foldet også armene sine.
På tavlen, ved siden av tegningen av armen, skrev søster Miranda: «Folde armene våre.»
Mens søster Miranda tegnet flere bilder, lærte barna Arlo reglene for gode Primær-manerer. Natanael var glad for at han kunne de fleste av dem allerede.
Nå sprellet ikke lenger Arlo eller viftet med armene eller ropte høyt. Bena var stille, og armene var foldet. Barna lyttet også stille. Primær virket ikke bråkete og forvirrende lenger. Natanael følte seg rolig og tilfreds. Det ville ikke bli vanskelig å være ærbødig i Primær. Han visste allerede hvordan.
Folde armene.
Gå stille.
Rekke opp hånden når vi skal si noe.
Dempe stemmen.
Høre på læreren vår.
Illustrasjon: Jennifer Tolman
Fotografier gjengitt med tillatelse fra Kahului Hawaii stav
Barna i Kahului menighet i Kahului Hawaii stav arbeidet hardt for å hjelpe til med å ta vare på vår himmelske Faders hus. Under en tjenesteaktivitet rengjorde de stolene de bruker i Primær hver uke.
De eldre Primær-barna skrubbet stolene med vann og bakepulver, mens de yngre Primær-barna tørket stolene. Selv de yngste barna arbeidet med entusiasme og glade ansikter. Etterpå følte alle godt for å holde vår himmelske Faders hus rent.