Eldste Robert D. Hales: Et hederlig liv
“Å, om jeg hadde en engels røst og basun så jeg kunne si til hele menneskeheten at [Jesus Kristus] er oppstanden og at han lever, at han er Guds Sønn, Faderens enbårne, den lovede Messias, vår Forløser og Frelser, at han kom til denne verden for å undervise evangeliet ved sitt eksempel. Hans guddommelige misjon er beregnet på deg og meg så vi skal komme til ham, og han lede oss inn til evig liv.”1
Forside: Foto: Stuart Johnson, Deseret News
Da eldste Robert D. Hales var jagerpilot i det amerikanske Luftforsvaret på 1950-tallet, tok medlemmene av skvadronen hans et motto for å bli inspirert i sine plikter.
“Vår enhets motto – som sto å lese på siden av flyene – var: ‘Vend tilbake med ære’”, sa eldste Hales til prestedømsbærere i 1990, mens han var presiderende biskop. “Dette motto var en stadig påminnelse til oss om at vi var fast bestemt på å vende tilbake til basen med ære først etter at vi hadde gjort alt vi kunne for å utføre alle aspekter ved vårt oppdrag.”2
Eldste Hales, som talte ofte om å vende tilbake med ære, mente at alle vår himmelske Faders barn kunne få hjelp på sin evige vei ved å anvende dette mottoet i sitt liv. Fordi hver dag av vårt liv er et oppdrag, sa han: “Vi må huske hvem vi er og vårt evige mål om å ‘vende tilbake med ære’, sammen med vår familie, til vår himmelske Faders nærhet.”3
I sine plikter som ektemann og far, bedriftsleder og generalautoritet i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i mer enn 40 år husket eldste Hales hvem han var og handlet deretter. Og ved sin trofasthet, lydighet, flid og tjeneste var han et eksempel på skvadronens motto gjennom hele sitt jordiske liv.
En sammensveiset familie
Robert Dean Hales ble født i New York City, USA 24. august 1932 som det tredje av tre barn som ble født til J. Rulon Hales og Vera Marie Holbrook Hales. Robert vokste opp på Long Island, ikke langt unna, i et evangeliesentrert hjem. Foreldrene hans virket i en rekke kall i Kirken, blant annet som stavsmisjonærer, og hver søndag reiste familien 32 km for å gå i Queens menighet.
“Vi var en sammensveiset familie”, fortalte eldste Hales. Han kalte sitt barndomshjem “et vakkert sted å vokse opp” og sin familie “en kilde til styrke”.4
De gode eksemplene hans foreldre satte, ble minner som veiledet hans liv.5 “De holdt seg til evangeliet, leste i Skriftene og bar vitnesbyrd om Gud Faderen og Sønnen Jesus Kristus”, sa eldste Hales. “De bar også vitnesbyrd om profeten Joseph Smith.”6
I ung alder lærte han at “løsningen når det gjelder å styrke vår familie, er å la Den hellige ånd slippe inn i vårt hjem”.7
Hans mor, som virket i Hjelpeforeningen i mer enn 30 år, underviste Robert om kjærlighet og tjeneste når hun tok ham med seg for å hjelpe de fattige og trengende.8 Hans far, som var kunstner av yrke, ga Robert varige lærdommer om prestedømmet og gjenopprettelsen. En gang tok han Robert med til elven Susquehanna, hvor Joseph Smith og Oliver Cowdery mottok Det aronske prestedømme av døperen Johannes. En annen gang tok han Robert med til Den hellige lund.
“Vi ba sammen i lunden og ga uttrykk for vårt ønske om å være sanne og trofaste mot det prestedømme vi hadde”, fortalte han. “Far malte senere et bilde av stedet der vi hadde bedt, og ga meg det som en påminnelse om løftene vi hadde gitt den dagen. Det henger nå på mitt kontor og tjener hver dag som en påminnelse om min hellige opplevelse og løfter jeg ga sammen med min jordiske far, så vel som min himmelske Fader.”9
Robert var baseballspiller da han var ung, og spilte senere på videregående skole og på universitetet, og i 2007 kastet han det seremonielle første kastet på en kamp på profesjonelt nivå.
Foto: Sonja Eddings Brown
Som ung mann elsket Robert å spille baseball, og spilte til slutt for University of Utah. På bussen hjem etter sin første bortekamp med skolens lag ble niendeklassingen forferdet over noen av sine lagkameraters oppførsel og språkbruk. For å styrke Robert, tegnet hans far et bilde av en ridder til ham.
“Mens han tegnet og leste fra Skriftene, lærte jeg hvordan man er en trofast prestedømsbærer som beskytter og forsvarer Guds rike. Apostelen Paulus’ ord var min rettesnor” (se Efeserne 6:13–17).
Idet han reflekterte over denne lærdommen mange år senere, sa eldste Hales: “Hvis vi er trofaste i prestedømmet, vil denne rustningen bli gitt oss som en gave fra Gud. Vi trenger denne rustningen!”10
Eldste Hales lærte en annen viktig egenskap av sin fars eksempel.
“Fars kjærlige omsorg for min mor, min søster og sine egne søstre lærte meg respekt for kvinner”, sa han. Etter at eldste Hales’ mor ble rammet av et slag, ble farens “kjærlige omsorg for sin kjære ledsager” de siste to årene av hennes liv et eksempel han aldri glemte. “Han sa til meg at det var en liten pris å betale for den kjærlige hengivenhet som min mor hadde vist ham i over femti år.”11
Hans viktigste ressurs
Mens han var hjemme fra universitetet i 1952, møtte Robert en ung kvinne ved navn Mary Crandall, hvis familie nylig hadde flyttet til New York fra California. De to likte hverandre umiddelbart.
“Etter at jeg møtte henne, gikk jeg aldri ut med noen andre”, fortalte eldste Hales.12
Da sommeren var slutt, dro begge tilbake til Utah for å studere videre. Robert gikk på University of Utah, mens Mary gikk på Brigham Young University, men de lot ikke avstanden holde dem fra hverandre. Kort tid etter at skoleåret var over, ble de viet i Salt Lake tempel 10. juni 1953. De neste fem årene ble de velsignet med to sønner, Stephen og David.
Etter at Robert ble uteksaminert i 1954 med en grad i kommunikasjon og bedriftsledelse, begynte han i operativ tjeneste som jagerpilot i Luftforsvaret. Da han avsluttet sin tjeneste nesten fire år senere, flyttet han og familien fra Florida til Massachusetts for å ta en mastergrad i bedriftsledelse. Mens han anstrengte seg til det ytterste ved Harvard Business School, ble han kalt som eldstenes quorumspresident. Det var den eneste gangen i hans liv at han lurte på om han skulle ta imot et kall i Kirken.
“Det finnes en mulighet for at jeg vil mislykkes med min utdannelse hvis jeg blir eldstenes quorumspresident”, sa han til Mary.
Marys svar kom til å hjelpe ham resten av livet: “Bob, jeg vil heller ha en aktiv prestedømsbærer enn en mann som har en mastergrad fra Harvard.” Så la hun armene rundt ham og tilføyde: “Vi skal klare begge deler.”13
Og det gjorde de.
Dagen etter delte Mary av en del av den uferdige kjelleren i leiligheten deres slik at Robert kunne ha et sted å studere uten å bli forstyrret.
“Jeg la alt i Herrens hender da jeg tok beslutningen” om å ta imot kallet, sa eldste Hales 30 år senere. “Denne beslutningen var mye vanskeligere å ta enn da jeg mange år senere tok imot kallet til å virke som assistent for De tolv og forlot min karriere i næringslivet.”14
Mange år senere, da familien hans hadde god økonomi, hadde eldste Hales tenkt å kjøpe en dyr kåpe til Mary. Da han spurte henne hva hun syntes om hans planlagte kjøp, spurte hun: “Kjøper du den for min eller din skyld?”
Eldste Hales kalte spørsmålet hennes “en uforglemmelig lærepenge”. Han sa: “Med andre ord spurte hun: ‘Er hensikten med denne gaven å vise at du er glad i meg eller å vise meg at du er en god forsørger eller å bevise noe for verden?’ Jeg grunnet på spørsmålet og innså at jeg tenkte mindre på henne og familien og mer på meg selv.”15
Eldste Hales sa at hans hustru var hans viktigste ressurs.16 “Jeg ikke ville være den jeg er uten henne”, sa han. “Jeg er inderlig glad i henne. Hun har Åndens gaver. Vi studerer Skriftene sammen, og mange av prinsippene jeg underviser, har kommet fordi vi har hatt felles studium og bønn. Det er derfor jeg er den jeg er.”17
Eldste Hales tilskrev mye av det han og Mary oppnådde i livet, til deres samarbeidsforhold. “Vi har alltid vært et team, og vil alltid være det. Jeg tror det å lytte til min hustru, i tillegg til å lytte til Den hellige ånd, har vært den viktigste innflytelsen i mitt liv.”18
“Du vil få mange misjoner”
Etter at Robert var ferdig med sin MBA i 1960, kom yrkesmulighetene på løpende bånd. De neste 15 år var han en toppleder for en rekke fremtredende foretak i USA. Hans fremgangsrike karriere i næringslivet førte ham og familien til mange amerikanske byer samt til England, Tyskland og Spania. Disse flyttingene medførte lederkall i Kirken, som Robert tok imot med glede.
Han virket i grenspresidentskaper i Spania og Tyskland og i Georgia og Massachusetts i USA. Han var biskop i Frankfurt, Tyskland og i Massachusetts og Illinois, USA. Han virket som høyrådsmedlem i London, England og Boston, Massachusetts, hvor han også virket i stavspresidentskapet. I Minnesota og Louisiana, USA virket han som regionalrepresentant.
Mens han deltok på et bedriftsstyremøte i 1975, fikk Robert en lapp om at president Marion G. Romney (1897-1988), som da var annenrådgiver i Det første presidentskap, var på telefonen. Da Robert tok telefonen, kalte president Romney ham som misjonspresident. Robert tok imot kallet, men før han fikk tatt fatt på sine plikter som president for England London misjon senere det året, fikk han nok en telefon fra Salt Lake City, denne gangen fra president Spencer W. Kimball (1895-1985).
“Har du noe imot at vi ber deg om å virke i mer enn tre år?” spurte president Kimball. Da Robert sa at han ikke hadde noe imot det, kalte president Kimball ham som assistent for De tolv apostlers quorum.
“President Kimball sa han visste at jeg var skuffet fordi jeg ønsket å reise ut som misjonspresident”, sa eldste Hales. Men president Kimball forsikret ham: “Ikke tenk på det. Du vil få mange misjoner.”19
Et år senere ble eldste Hales kalt til De syttis første quorum. I dette embedet ble han tre år senere igjen kalt til å virke som president for England London misjon og deretter som områdetilsynsfører for Europa. Han samarbeidet da med eldste Thomas S. Monson om å grunnfeste evangeliet i land som hadde vært stengt for Kirken, og om å forberede byggingen av et tempel i Øst-Tyskland.20
“En av de store gledene i min tjeneste i Kirken kom i løpet av de første tre årene som generalautoritet, da jeg hjalp til med å planlegge 27 områdekonferanser”, sa eldste Hales. “Jeg elsket å reise sammen med medlemmer av Det første presidentskap, apostlene, generalautoritetene og andre ledere, og å bli kjent med dem og deres hustruer. Det var fantastisk å se profeter, seere og åpenbarere bære vitnesbyrd om evangeliets sannhet for de hellige i land etter land.”21
I 1985 ble eldste Hales kalt som Kirkens presiderende biskop. Hans yrkeserfaring, hans respektfulle ledelse og forhandlingsstil, og hans kjærlighet til mennesker gjorde ham godt egnet til kallet.
Presiderende biskop Hales bidro til gjøre forberedelser for et tempel i Øst-Tyskland. Han og Mary Hales (i midten) sammen med (fra venstre til høyre) arkitekt Emil Fetzer, Elisa Wirthlin, eldste Joseph B. Wirthlin, Frances Monson og eldste Thomas S. Monson under tempelinnvielsen i 1985.
President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, virket sammen med eldste Hales i Det presiderende biskopsråd. Han kalte eldste Hales en klok, beskjeden og lojal forretningsmann som tok hensyn til andre og visste hvordan han skulle få ting gjort. “Han tok disse egenskapene med seg til lederskapet i Det presiderende biskopsråd”, sa president Eyring.22
“Det finnes ikke svik i ham”, sa hans hustru, Mary. “Han har et rent hjerte og ønsker bare å gjøre det rette.”23
Blant læresetningene som eldste Hales understreket som presiderende biskop, var velferdsprinsipper. “Du løfter meg, og jeg løfter deg, og sammen skal vi stige opp,” sa han ofte, idet han siterte et av sine yndlingsordspråk.24
Han ba om at de hellige “må forstå at vi har makt til og ansvar for å hjelpe dem som er i nød, som betjenende engler for Herren Jesus Kristus, at vi vil bli elsket fordi vi elsker, bli trøstet fordi vi har medfølelse, og bli tilgitt fordi vi har vist evne til å tilgi”.25
Undervisning og vitnesbyrd
Da eldste Hales ble oppholdt til De tolv apostlers quorum ni år senere, 2. april 1994, følte han det som en tung bør.
“Jeg er nå 61, og er som en gutt igjen”, sa han i sin første generalkonferansetale som apostel. “Det finnes menn som sitter på denne forhøyningen, som har vært apostler og i Det første presidentskap i halvparten av min levetid.”
Han sa at det å være en Jesu Kristi apostel var en prosess – “en prosess med omvendelse og ydmykhet for se innover slik vi har blitt bedt om, og be om tilgivelse og styrke til å være den jeg skulle være”. Han ba de hellige om å be for ham, slik at han kunne “utvikle den åndelige styrken som er nødvendig for at min røst og mitt vitnesbyrd om Herren Jesus Kristus skal trenge inn i hjertet til dem som vil høre”.26
I mer enn 20 år har eldste Hales’ apostoliske vitnesbyrd om Frelseren og hans vitnesbyrd om det gjengitte evangelium trengt inn i de siste-dagers-helliges hjerter over hele verden. Hans taler har omfattet temaer som familie og tro, prøvelser og vitnesbyrd, kjærlighet og langmodighet, tjeneste og lydighet, integritet og handlefrihet.
Da han underviste om klok bruk av handlefriheten, fortalte eldste Hales en historie om en venn som tjenestegjorde sammen med ham i Luftforsvaret.
“Under min opplæring for å bli jagerpilot… øvde [jeg]… på å beslutte når jeg skulle skyte meg ut av et fly om brannvarslingslampen ble tent og jeg begynte å spinne ukontrollert”, fortalte han. “Jeg husker en kjær venn som ikke gjorde disse forberedelsene. Han klarte alltid å lure seg unna simulatortreningen og spilte golf eller badet i stedet. Han lærte aldri nødprosedyrene! Noen måneder senere oppsto det brann i flyet hans, og det spant mot bakken i flammer. Da han så brannvarslingslampen, visste hans yngre ledsager, som hadde trent opp en refleks, når han skulle skyte seg ut, og fallskjermen førte ham i sikkerhet. Men min venn, som ikke hadde forberedt seg til å ta denne beslutningen, ble i flyet og døde i nedstyrtningen.”
Å vite hvordan vi skal handle og når vi skal handle når vi står overfor et viktig valg, kan få evige konsekvenser, tilføyde eldste Hales.27
“Jeg vokste opp i New York og var én av bare to eller tre medlemmer av Kirken på en videregående skole med noen tusen elever. Jeg var nylig på et 50-års jubileum, og mine tidligere klassekamerater husket hvordan jeg hadde etterlevd mine normer og min tro. Da forsto jeg at én overtredelse av Visdomsordet eller av moralnormene ville ha betydd at jeg aldri kunne si: ‘Dette er det jeg tror’ og bli trodd av mine venner.
Vi kan dele evangeliet med andre bare i den utstrekning vi etterlever det.”28
I de siste årene av eldste Hales’ tjenestegjerning oppfordret han de hellige til å leve verdig til “Den hellige ånds bemerkelsesverdige gave”.29 Han oppfordret også Kirkens medlemmer til å forbedre sitt disippelskap ved å bli bedre kristne, ha kristent mot og stå sterkt på hellige steder.
“Dette er Kristi kall til alle kristne i dag: ‘Fø mine lam!… Fø mine får’ – del mitt evangelium med både unge og gamle, og løft, velsign, trøst, oppmuntre og bygg dem opp, spesielt de som tenker og tror annerledes enn vi gjør”, sa han.30
Foto: Jeffrey D. Allred, Deseret News
Med hensyn til dem som “ønsker… at vi skal komme ned fra høyden og delta i en teologisk kappestrid i gjørmen”, rådet eldste Hales de siste-dagers-hellige til å svare med sitt vitnesbyrd og å stå sammen med Frelseren.
“Vi formidler hans kjærlighet, som er den eneste kraft som kan underkue den onde og gi våre anklagere svar uten å anklage dem til gjengjeld. Det er ikke svakhet. Det er kristent mot.”31
Akkurat slik Frelseren ble “foraktet og forlatt av mennesker” (Jesaja 53:3; Mosiah 14:3), kan også siste-dagers-hellige oppleve misforståelser, kritikk og falske beskyldninger. “Det er vårt hellige privilegium å stå sammen med ham!” sa eldste Hales.32
Vi må vente på Herren
Da eldste Hales talte om å vente på Herren, var han godt kjent med emnet. Hjerteproblemer, store kirurgiske inngrep og fornyede helseproblemer som hindret ham i å tale under generalkonferansen i april 2011, var en stor fysisk påkjenning, men ga ham åndelig innsikt.
Etter ha kommet seg etter tre store kirurgiske inngrep i 2000, fortalte han siste-dagers-hellige: “De siste to årene har jeg ventet at Herren skulle undervise meg i jordelivets leksjoner i perioder med fysiske smerter, mentale kvaler og overveielse. Jeg lærte at konstante, intense smerter er en stor lutrende kraft som gjør oss hengivne og ydmyke og fører oss nærmere Guds ånd.”33
Vi trenger ikke å møte utfordringer alene, fordi vi kan appellere til “vår endelige pleier”, sa eldste Hales.34 “Av og til, når Herren ville det, ble jeg trøstet med besøk av himmelske hærskarer som ga meg trøst og evig forsikring mens jeg led.”35
Selv om vi kanskje ikke vet når eller hvordan våre bønner vil bli besvart, vitnet eldste Hales og sa at svar vil komme på Herrens egen måte og i henhold til hans tidsplan. “Noen svar må vi kanskje vente på til livet etter dette… La oss ikke gi opp Herren. Hans velsignelser er evige, ikke midlertidige.”36
Jeg har hatt det privilegium å arbeide blant de beste brødre som finnes på denne jord.” Ordene som ble uttalt da han ble avløst som presiderende biskop, viste seg også å stemme som apostel.
Foto gjengitt med tillatelse fra Deseret News arkiv
Foto: Stuart Johnson, Deseret News
En trofast disippel
Som presiderende biskop bar eldste Hales et vitnesbyrd som minnet om Alma den yngres. Han erklærte: “Å, om jeg hadde en engels røst og basun så jeg kunne si til hele menneskeheten at [Jesus Kristus] er oppstanden og at han lever, at han er Guds Sønn, Faderens enbårne, den lovede Messias, vår Forløser og Frelser, og at han kom til denne verden for å undervise evangeliet ved sitt eksempel. Hans guddommelige misjon er beregnet på deg og meg så vi kan komme til ham, og han vil lede oss inn til evig liv.”37
I sin første generalkonferansetale etter at han ble kalt til De tolv apostlers quorum, siterte han Mormon og gjorde denne oldtidsprofetens vitnesbyrd til sitt eget: “Se, jeg er en disippel av Jesus Kristus, Guds Sønn. Jeg er blitt kalt av ham til å forkynne hans ord blant hans folk, så de kan ha evig liv” (3 Nephi 5:13).38
I 40 år som generalautoritet forkynte eldste Robert D. Hales frimodig og kraftfullt Frelserens ord gjennom sine taler og sitt eksemplariske liv. Han husket også sine egne råd i sitt personlige, yrkesaktive og kirkelige liv: “Ved trofast lydighet og å holde ut til enden kan vi en dag vende tilbake til vår himmelske Faders og hans Sønn Jesu Kristi nærhet med ære.”39
For siste-dagers-hellige som deler hans tro på Frelseren, er ikke eldste Hales borte. Han har snarere vendt hjem – og han har gjort det med ære.