Sommeren 1832 – Historie

Da jeg var omkring tolv år gammel, ble jeg alvorlig opptatt av de ytterst viktige tingene som angikk min udødelige sjels velferd, noe som ledet meg til å granske Skriftene – i den tro, som jeg var blitt undervist, at de inneholdt Guds ord og fordypet meg derfor i dem. Min nære bekjentskap med de forskjellige trossamfunnene fikk meg til å undre meg umåtelig, for jeg oppdaget at de ikke prydet sin trosutøvelse med gudelig vandel og tale som var i overensstemmelse med det jeg fant i de hellige Skrifter. Dette bedrøvet min sjel.

Derfor, fra alderen tolv til femten år, grunnet jeg på mange ting i mitt hjerte angående menneskehetens situasjon, stridighetene og splittelsene, ugudeligheten og avskyeligheten og mørket som gjennomsyret menneskenes sinn. Mitt sinn ble overmåte bedrøvet, for jeg ble dømt av mine synder, og ved å granske Skriftene fant jeg ut at menneskene ikke kom til Herren, men at de hadde falt fra den sanne og levende tro, og det fantes intet samfunn eller trosretning som var bygget på Jesu Kristi evangelium slik det er nedtegnet i Det nye testamente. Jeg sørget over mine egne synder og for verdens synder, for jeg lærte fra Skriftene at Gud var den samme i går, i dag og for evig, at han ikke gjorde forskjell på folk, for han var Gud.

For jeg så opp på solen, jordens strålende lyskilde, og på månen, som rullet majestetisk over himmelen, og også på stjernene som skinte fra sine baner, og på jorden som jeg sto på, og dyrene på marken og fuglene under himmelen og fiskene i vannene, og også på mennesket som vandret majestetisk på jordens overflate i styrke og skjønnhet, hvis kraft og intelligens til å styre de tingene som er så overmåte store og vidunderlige, ja, i hans bilde som skapte dem. Og da jeg overveiet disse ting, utbrøt mitt hjerte: “Vismannen hadde rett da han sa at det er en dåre som sier i sitt hjerte at det ikke er noen Gud.” Mitt hjerte utbrøt: “Alle disse ting vitner om og viser en allmektig og allestedsnærværende makt, en som gir lover og forordninger og fastsetter alle tings grenser, som fyller evigheten, som var og er og vil være fra all evighet til evighet.” Og jeg overveiet alle disse ting og at Han søker dem som tilber ham i ånd og sannhet.

Derfor ropte jeg til Herren om barmhjertighet, for det fantes ingen annen jeg kunne vende meg til for å få barmhjertighet. Og Herren hørte mitt rop i villmarken, og mens jeg påkalte Herren i mitt sekstende år, kom en lysstøtte klarere enn solen ved middagstid ned fra det høye og hvilte på meg. Jeg ble fylt av Guds ånd, og Herren åpnet himlene over meg, og jeg så Herren.

Og han talte til meg og sa: “Joseph, min sønn, dine synder er deg forlatt. Gå din vei, adlyd mine lover og hold mine bud. Se, jeg er herlighetens Herre. Jeg ble korsfestet for verden for at alle som tror på mitt navn, skal få evig liv. Se, verden ligger i synd på det nåværende tidspunkt, og ingen gjør godt, nei, ingen. De har veket bort fra evangeliet og holder ikke mine bud. De holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg. Og min vrede er opptent mot jordens innbyggere, og jeg vil hjemsøke dem i henhold til deres ugudelighet og tilveiebringe det som er blitt uttalt ved profetenes og apostlenes munn. Se og gi akt, jeg kommer hastig, slik det står skrevet om meg, i skyen, ikledd min Faders herlighet.”

Min sjel ble fylt med kjærlighet, og i mange dager kunne jeg fryde meg med stor glede. Herren var med meg, men jeg kunne ikke finne noen som ville tro på det himmelske synet. Jeg grunnet imidlertid på disse tingene i mitt hjerte.