“Kirkens historie”, 1. mars 1842 (Wentworth-brevet)

I fjortenårsalderen begynte jeg å tenke over betydningen av å forberede seg til et liv etter dette. Jeg stilte forskjellige spørsmål angående frelsesplanen, og fant ut at det hersket stor uenighet i religiøse spørsmål. Hvis jeg gikk til ett samfunn, henviste de meg til én plan, mens et annet samfunn henviste meg til en annen, og alle henviste til sin egen trosbekjennelse som summum bonum (den høyeste grad) av fullkommenhet. Da jeg tenkte at ikke alle kunne ha rett og at Gud ikke kunne være opphav til så stor forvirring, bestemte jeg meg for å undersøke saken grundigere, for jeg trodde at hvis Gud hadde en kirke, ville den ikke være splittet i forskjellige grupper, og heller ikke ville han gi et samfunn anvisning på én form for gudsdyrkelse og hvordan de skulle forrette noen ordinanser, samtidig som han underviste et annet samfunn i stikk motsatte prinsipper. I tro på Guds ord hadde jeg tillit til den forsikring Jakob gir når han sier: “Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.”

Jeg trakk meg tilbake til et avsondret sted i et skogholt, og begynte der å påkalle Herren i bønn. Mens jeg henga meg til inderlig bønn til Gud, ble mitt sinn ledet bort fra de ting jeg var omgitt av, og jeg ble innhyllet i et himmelsk syn hvor jeg så to strålende personer som var nøyaktig lik hverandre i form og trekk, og de var omgitt av et strålende klart lys som overgikk solens glans ved høylys dag. De fortalte meg at alle religiøse samfunn trodde på feilaktige læresetninger, og at ingen av dem var anerkjent av Gud som hans kirke og rike. Og jeg ble uttrykkelig befalt å “ikke slutte meg til noen av dem”, samtidig som jeg mottok et løfte om at jeg på et senere tidspunkt ville bli gjort kjent med evangeliet i dets fylde.