1. En stakkars sorgbetynget mann
meg ofte møtte på min vei,
og når han ydmyk ba om hjelp,
jeg aldri kunne svare nei.
Hans navn jeg aldri spurte om,
ei heller fra hvilket land hand kom;
men kjærligheten i hans blikk
meg fengslet til ham hvor han gikk.
2. En gang han trett og hungrig kom
mens jeg mitt enkle måltid nøt,
og skjønt han ytret ei et ord,
jeg så hans nød og ga ham brød.
Han brøt og med et kjærlig blikk
meg ga, og englebrød jeg fikk;
for før mens jeg med grådig hu
det spiste, var det manna nu.
3. Jeg dernest ham ved kilden så
hvor da han trett og sliten lå.
Han var så tørstig og så matt
at han ei kunne vannet nå.
Jeg skyndte meg og hjalp ham opp
og lot ham drikke av min kopp;
men derpå fylt han ga meg den,
og aldri tørstet jeg igjen.
4. En mørk og stormfull vinterkveld
hans rop om hjelp seg trengte frem.
Jeg fant ham, den forfrosne sjel,
og glad ham førte til mitt hjem.
Jeg varmet da min kjære gjest
og hadde selv en gledens fest;
for se, mens på min seng han lå,
jeg selv i drømme himlen så.
5. Elendig, plaget og forhatt
på veien jeg ham naken fant.
Han lå der såret og forlatt,
og derfor jeg hans sår forbandt.
Jeg olje i hans sår utgjøt,
og glede i mitt hjerte fløt,
for ved hans ord min sorg forsvant,
og for min sjel nytt liv opprant.
6. I fengsel og til døden dømt
med sorg jeg dernest fant min venn.
Med frykt hans hånd jeg trykket ømt,
og ånden styrke fikk igjen.
Men ennå for å prøve meg
han ba meg om å dø for seg.
Skjønt blodet ildnet heftig til,
min ånd ham svarte: Ja, jeg vil.
7. Men se, den fremmede forsvant,
og Jesus vennlig for meg sto.
Jeg tegnet i hans hender fant,
og ydmyk sank jeg for hans fot.
Hans milde stemme til meg lød:
Du var meg tro i liv og død,
hva du har gjort, er gjort mot meg;
og derfor jeg velsigner deg.