Prinsipper for omsorgstjeneste

Kan jeg hjelpe noen å forandre seg?

Ja. Men din rolle kan være en annen enn du trodde.

Liahona, August 2019

Bilde

Christ with the woman at the well

Living Water [Levende vann], av Simon Dewey

Vi er skapt med evnen til å forandre oss. Å vokse mot vårt guddommelige potensial er hensikten med vår erfaring i jordelivet. Et av våre høyeste mål for omsorgstjeneste er å hjelpe andre å komme til Kristus og gjøre de forandringer som er nødvendig for å vende tilbake til hans nærhet. Men på grunn av deres handlefrihet har vi en begrenset rolle med hensyn til å hjelpe dem å bli mer lik Kristus.

Her er syv kraftfulle lærdommer fra Frelseren om hvordan vi kan hjelpe andre i deres anstrengelser for å forandre seg og bli mer lik ham.

Vær ikke redd for å oppfordre til forandring

Bilde
Christ with the woman taken in adultery

The Woman Taken in Adultery [Kvinnen som ble grepet i hor], av Harry Anderson

Frelseren var ikke redd for å oppfordre andre til å legge av gamle vaner og ta imot hans læresetninger. Han oppfordret Peter og Jakob til å forlate sitt arbeid og bli “menneskefiskere” (Markus 1:17). Han ga kvinnen som ble grepet i hor, følgende oppfordring: “Gå bort, og synd ikke mer” (Johannes 8:11). Han oppfordret den rike unge mannen til å gi avkall på sin tilknytning til verdslige ting og følge ham (se Markus 10:17–22). Også vi kan være både frimodige og kjærlige når vi oppfordrer andre til å gjøre endringer og følge Frelseren.
Husk at det er opp til dem å forandre seg

Den slags forandring som Frelseren oppfordrer til, kan ikke fremtvinges. Frelseren underviste og oppfordret, men han tvang ikke. Den rike unge mannen “gikk … bedrøvet bort” (Matteus 19:22). I Kapernaum valgte mange av disiplene hans å “trekke seg tilbake”, og han spurte De tolv om de også ville gå bort (se Johannes 6:66–67). Noen av døperen Johannes’ tilhengere valgte å følge Frelseren. Andre gjorde det ikke (se Johannes 1:35–37; 10:40–42). Vi kan oppfordre andre til å bli mer lik ham, men vi kan ikke ta beslutningen om å forandre seg for dem. Og hvis de ennå ikke har valgt å forandre seg, skulle vi ikke gi opp – og vi skulle heller ikke føle at vi har mislyktes.
Be for andres evne til å forandre seg

Bilde
Christ praying

Detalj fra I Have Prayed for Thee [Jeg har bedt for deg], av Del Parson

I sin forbønn ba Jesus Gud om at disiplene hans måtte bli beskyttet mot ondskap, bli mer lik ham og Faderen og bli fylt med Guds kjærlighet (se Johannes 17:11, 21–23, 26). Og siden han visste at Peter ville trenge styrke i sine anstrengelser for å vokse i sin rolle, ba Frelseren for ham (se Lukas 22:32). Våre bønner for andre kan være utslagsgivende (se Jakobs brev 5:16).
Lær dem å stole på hans kraft

Det er bare med Frelserens hjelp at vi virkelig kan forandre oss og vokse i retning av det guddommelige potensialet vi alle har. Han er “veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved [ham]” (Johannes 14:6.) Det er hans kraft som kan “la det svake bli til styrke” (Ether 12:27). Det var tro på hans forsoningskraft som gjorde det mulig for Alma den yngre å forandre seg (se Alma 36:16–23). Vi kan lære andre å stole på Frelseren, slik at de også kan ha hans foredlende kraft i sitt liv.
Behandle dem slik de kan bli

Kjærlighet og anerkjennelse kan være effektive virkemidler til forandring. Kvinnen ved brønnen bodde sammen med en mann hun ikke var gift med. Jesu disipler “undret seg over at han talte med en kvinne” (Johannes 4:27), men Jesus brydde seg mer om hva hun kunne bli. Han underviste henne og ga henne anledning til å forandre seg, og det gjorde hun. (Se Johannes 4:4–42.)

Når vi behandler andre slik de har vært istedenfor slik de kan bli, kan vi holde dem tilbake. I stedet kan vi tilgi og glemme tidligere feiltrinn. Vi kan tro at andre kan forandre seg. Vi kan overse svakheter og påpeke de positive egenskapene som de kanskje ikke er i stand til å se i seg selv. “Vi har et ansvar for å se enkeltpersoner ikke som de er, men heller som de kan bli.”¹
La dem gå i sitt eget tempo

Forandring tar tid. Vi må alle “[fortsette] i tålmodighet inntil [vi] blir fullkommengjort” (Lære og pakter 67:13). Jesus var tålmodig med andre og fortsatte til og med å undervise dem som motarbeidet ham, ved å vitne om den rollen som hans Fader hadde gitt ham og besvare deres spørsmål (se Matteus 12:1–13; Johannes 7:28–29). Vi kan være tålmodige med andre og oppmuntre dem til å være tålmodige med seg selv.
Ikke gi opp hvis de faller tilbake til gamle vaner

Bilde
Christ with Peter

Detalj fra Lovest Thou Me More Than These? [Elsker du meg mer enn disse?], av David Lindsley

Etter at Kristus døde, vendte til og med Peter og noen av de andre apostlene tilbake til det de var vant til (se Johannes 21:3). Kristus minnet Peter på at han måtte “fø [hans] får” (se Johannes 21:15–17), og Peter vendte tilbake til tjenestegjerningen. Det kan være altfor lett å gå tilbake til tidligere vaner. Vi kan fortsette å støtte med mild oppmuntring og inspirerte oppfordringer til å fortsette å følge Frelseren og streve etter å bli mer lik ham.

Gi andre anledning til å vokse

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forteller denne historien om å gi andre anledning til å vokse: “Jeg fikk en gang høre om en ung mann som i mange år hadde vært til spott og spe på skolen sin. Han hadde noen ulemper, og det var lett for andre å erte ham. Senere i livet flyttet han bort. Til slutt vervet han seg i Hæren og lyktes der med å skaffe seg en utdannelse og i stor grad komme bort fra sin fortid. Fremfor alt oppdaget han, slik mange i Forsvaret gjør, Kirkens skjønnhet og storhet, og ble aktiv og lykkelig i Kirken.

Så, etter mange år, vendte han tilbake til byen hvor han hadde bodd som ungdom. De fleste i hans generasjon hadde flyttet, men ikke alle. Det viste seg at da han kom tilbake, ganske så fremgangsrik og ganske så født på ny, var fremdeles den gamle tenkemåten der og ventet på at han skulle komme tilbake. For innbyggerne i hjembyen hans var han fremdeles den samme gamle …

Litt etter litt ble denne mannens Paulus-lignende innsats for å legge fortiden bak seg og gripe den pris Gud hadde lagt foran ham, gradvis svekket til han til slutt døde omtrent som han hadde levd i sin ungdom … Så trist at han igjen skulle bli omgitt av … dem som syntes fortiden hans var mer interessant enn fremtiden hans. De klarte å rive fra ham det som Kristus hadde gitt ham. Han døde trist, selv om det i stor grad ikke var hans egen feil …

La folk omvende seg. La folk vokse. Tro at folk kan forandre og forbedre seg.”²