1 Og se, det skjedde at alt folket i landet hørte disse uttalelser og bar vitnesbyrd om det. Og etter disse uttalelser var det stillhet i landet i mange timer.

2 For så stor var folkets forbauselse at de sluttet å klage og jamre seg over tapet av sine slektninger som hadde blitt drept. Derfor var det stillhet i hele landet i mange timer.

3 Og det skjedde at det igjen kom en røst til folket, og hele folket hørte og vitnet om den, og den sa:

4 Dere folk i disse store byer som har falt, som er etterkommere av Jakob, ja, som er av Israels hus, hvor ofte har jeg ikke samlet dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger, og har gitt dere føde.

5 Og videre, hvor ofte ville jeg ikke ha samlet dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger, ja, du folk av Israels hus som har falt, ja, du folk av Israels hus, dere som bor i Jerusalem så vel som dere som har falt, ja, hvor ofte ville jeg ikke ha samlet dere som en høne samler sine kyllinger, og dere ville ikke.

6 O du Israels hus som jeg har spart, hvor ofte vil jeg ikke samle dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger hvis dere vil omvende dere og vende tilbake til meg av hele deres hjerte.

7 Men hvis ikke, O Israels hus, skal deres bosteder legges øde til den tid kommer da pakten med deres fedre skal oppfylles.

8 Og nå skjedde det at etter at folket hadde hørt disse ord, se, da begynte de å gråte og jamre seg igjen over tapet av sine slektninger og venner.

9 Og det skjedde at slik forløp de tre dagene. Og det var om morgenen, og mørket vek bort fra landets overflate, og jorden sluttet å skjelve, og klippene sluttet å revne og de fryktelige drønn stilnet av, og all larm og støy forsvant.

10 Og jorden lukket seg igjen så den ble fast, og sorgen og gråten og jammeren fra de mennesker som hadde overlevd, opphørte. Og deres sorg ble vendt til glede, og deres klager til lovprisning og takksigelse til Herren Jesus Kristus, deres Forløser.

11 Og så langt hadde Skriftene gått i oppfyllelse slik de var blitt uttalt av profetene.

12 Og det var den mest rettferdige del av folket som ble reddet, og det var de som tok imot profetene og ikke stenet dem, og det var de som ikke hadde utgytt de helliges blod, som ble spart,

13 og de ble spart og ble ikke senket og begravet i jorden. Og de ble ikke druknet i havets dyp, og de ble ikke brent ved ild, heller ikke falt noe over dem og knuste dem til døde. Og de ble ikke ført bort med hvirvelvinden, heller ikke ble de overmannet av røkskyen og den mørke tåken.

14 Og nå, forstå det enhver som leser. Den som har Skriftene, gransk dem og se om ikke all denne død og ødeleggelse ved ild og ved røk og ved uvær og ved hvirvelvinder og ved at jorden åpner seg for å ta imot dem – om ikke alle disse ting er oppfyllelsen av mange av de hellige profeters profetier.

15 Se, jeg sier dere at mange har vitnet om at disse ting skulle skje ved Kristi komme, og de ble drept fordi de vitnet om disse ting.

16 Ja, profeten Zenos vitnet om disse ting, og Zenock talte også om disse ting, for de vitnet særlig om oss som er levningen av deres ætt.

17 Se, vår far Jakob vitnet også om en levning av Josefs ætt. Og se, er ikke vi en levning av Josefs ætt? Og disse ting som vitner om oss, er ikke de skrevet på de messingplatene som vår far Lehi tok med seg ut av Jerusalem?

18 Og det skjedde i slutten av det fire og tredevte år, se, jeg vil vise dere at de av Nephis folk som ble spart, og også de som hadde blitt kalt lamanitter som hadde blitt spart, ble meget begunstiget, og store velsignelser ble utøst over deres hoder, ja, i en slik grad at Kristus like etter at han fór opp til himmelen, virkelig åpenbarte seg for dem.

19 Han viste dem sitt legeme og betjente dem, og en beretning om hans virke skal bli gitt senere. Derfor avslutter jeg mine uttalelser for denne gang.