1 Og det skjedde at i slutten av det attende år hadde røvernes hærstyrker forberedt seg til kamp og begynte å komme ned og gjøre utfall fra høydene og fra fjellene og villmarken og sine sterke forsvarsstillinger og sine hemmelige steder, og begynte å ta landområdene i besittelse, både de som lå syd i landet og de som lå nord i landet, og begynte å ta alle landområder i besittelse som hadde blitt forlatt av nephittene, også de byer som var blitt etterlatt øde.

2 Men se, det fantes ingen ville dyr, eller vilt i de landområder som hadde blitt forlatt av nephittene, og det fantes ikke noe vilt til røverne unntatt i villmarken.

3 Og røverne kunne ikke opprettholde livet unntatt i villmarken av mangel på mat, for nephittene hadde etterlatt sine landområder øde og hadde samlet sitt småfe og sitt storfe og alt de eide, og de var samlet i én gruppe.

4 Derfor hadde røverne ingen mulighet til å plyndre og få tak i mat uten å gå til åpen kamp mot nephittene, og nephittene som var samlet i én gruppe og var så tallrike, hadde lagt fødemidler til side og hadde hester og kveg og allslags småfe så de kunne holde seg i live i syv år, og i løpet av denne tiden håpet de å utrydde røverne fra landets overflate. Og slik forløp det attende år.

5 Og det skjedde at i det nittende år fant Giddianhi det nødvendig å gå opp til kamp mot nephittene, for de kunne ikke opprettholde livet unntatt ved å plyndre og røve og myrde.

6 Og de våget ikke å bre seg utover i landet for å dyrke korn av frykt for at nephittene skulle overfalle dem og drepe dem. Derfor ga Giddianhi sine hærstyrker befaling om at de samme år skulle gå opp til kamp mot nephittene.

7 Og det skjedde at de kom opp til kamp, og det var i den sjette måned. Og se, stor og forferdelig var den dagen da de kom opp til kamp. Og de var kledd på røveres vis, og de hadde et lammeskinn om lendene, og de var innsmurt med blod, og hodene deres var raket, og de hadde hjelmer på seg. Og store og fryktelige så Giddianhis hærstyrker ut – på grunn av sin rustning og fordi de var innsmurt med blod.

8 Og det skjedde at da nephittenes hærstyrker så hvordan Giddianhis hærstyrke så ut, falt de alle til jorden og ropte til Herren sin Gud at han måtte spare dem og fri dem ut av deres fienders hender.

9 Og det skjedde at da Giddianhis hærstyrker så dette, begynte de å rope med høy røst av glede, for de trodde at nephittene hadde falt av frykt på grunn av deres hærstyrkers fryktelige utseende.

10 Men i dette ble de skuffet, for nephittene fryktet ikke dem, men de fryktet sin Gud og bønnfalt ham om beskyttelse. Derfor, da Giddianhis hærstyrker gikk løs på dem, var de beredt til å møte dem, ja, i Herrens styrke tok de imot dem.

11 Og slaget begynte i denne sjette måned, og det var stort og forferdelig. Ja, stort og forferdelig var blodbadet, og et så stort blodbad hadde ikke funnet sted blant hele Lehis folk siden Lehi forlot Jerusalem.

12 Og til tross for de trusler og eder som Giddianhi hadde fremsatt, slo nephittene dem så de trakk seg tilbake fra dem.

13 Og det skjedde at Gidgiddoni befalte at hans hærstyrker skulle forfølge dem til grensen mot villmarken, og at de ikke skulle spare noen som falt i deres hender underveis. Og derfor forfulgte de dem og slo dem ihjel like til grensen mot villmarken, og til de hadde utført Gidgiddonis befaling.

14 Og det skjedde at Giddianhi, som hadde stått og kjempet tappert, ble forfulgt da han flyktet, og da han var utmattet etter sin lange kamp, ble han innhentet og drept. Og slik endte røveren Giddianhi sitt liv.

15 Og det skjedde at nephittenes hærstyrker vendte tilbake til det sted der de hadde forskanset seg. Og det skjedde at det nittende år gikk, og røverne kom ikke tilbake for å kjempe, heller ikke kom de tilbake i det tyvende år.

16 Og i det en og tyvende år kom de ikke opp til kamp, men de kom opp fra alle kanter for å beleire Nephis folk, for de antok at hvis de kunne avskjære Nephis folk fra deres landområder og stenge dem inne på alle kanter, og hvis de kunne avskjære dem fra alle deres privilegier utenfor, kunne de tvinge dem til å overgi seg slik de ønsket.

17 Nå hadde de utnevnt en annen leder hvis navn var Zemnarihah. Derfor var det Zemnarihah som lot denne beleiringen finne sted.

18 Men se, dette var en fordel for nephittene, for det var umulig for røverne å beleire dem så lenge at det hadde noen virkning på nephittene på grunn av det store forråd av fødemidler som de hadde lagt til side,

19 og på grunn av knapphet på fødemidler blant røverne, for se, de hadde ikke annet å leve av enn kjøtt som de skaffet seg i villmarken.

20 Og det skjedde at det ble sparsomt med vilt i villmarken, så røverne var nær ved å omkomme av sult.

21 Og nephittene gjorde stadig utfall, både dag og natt, og overfalt deres hærstyrker og drepte dem i tusenvis, ja, i ti-tusentall.

22 Og derfor ønsket Zemnarihahs folk å oppgi sin plan på grunn av den store ødeleggelse som kom over dem både natt og dag.

23 Og det skjedde at Zemnarihah befalte sitt folk at de skulle heve beleiringen og marsjere til de mest avsidesliggende deler av landet i nord.

24 Men Gidgiddoni forsto hva de hadde i sinne og visste at de var svake fordi de manglet mat og fordi det hadde vært et stort blodbad iblant dem, derfor sendte han ut sine hærstyrker om natten og stengte veien for deres tilbaketog og stilte sine styrker i veien for deres tilbaketog.

25 Og dette gjorde de om natten, og de marsjerte forbi røverne, så da røverne neste dag begynte sin marsj, ble både deres fortropp og deres baktropp stanset av nephittenes hærstyrker.

26 Og røverne som var i syd ble også avskåret fra sine tilfluktssteder, og alle disse ting ble gjort på Gidgiddonis befaling.

27 Og det var mange tusen som lot seg ta til fange av nephittene, og de øvrige ble drept.

28 Og deres leder, Zemnarihah, ble tatt og hengt i et tre, ja, i toppen av det, til han var død. Og da han hadde hengt til han var død, felte de treet og ropte med høy røst:

29 Måtte Herren bevare sitt folk når de er rettferdige og hellige av hjertet, så de kan felle til jorden alle som forsøker å slå dem ihjel ved makt og hemmelige forbund, likesom denne mannen er felt til jorden.

30 Og de frydet seg, ropte med én stemme igjen og sa: Måtte Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud beskytte dette folk når de er rettferdige, så lenge de påkaller sin Guds navn og ber om beskyttelse.

31 Og det skjedde at de alle som én brøt ut i sang og priste sin Gud for det store som han hadde gjort for dem ved å forhindre at de falt i sine fienders hender.

32 Ja, de ropte: Hosianna til den aller høyeste Gud, og de ropte: Velsignet være Den Allmektige Herre Guds navn, Den Aller Høyeste Gud.

33 Og deres hjerter var så fylt av glede at de felte mange tårer på grunn av Guds store godhet i å befri dem fra deres fienders hender. Og de visste det var på grunn av sin omvendelse og sin ydmykhet at de hadde blitt befridd fra en evig fortapelse.