1 Og nå skjedde det at i det sekstende år etter Kristi komme mottok landets guvernør, Lachoneus, et brev fra denne røverbandens leder og høvding, og dette er ordene som sto skrevet:

2 Lachoneus, landets edleste og øverste guvernør, se, jeg skriver dette brevet til deg og gir deg overmåte stor ros på grunn av din standhaftighet og også ditt folks standhaftighet når det gjelder å verne om det dere anser for å være deres rett og frihet. Ja, dere holder godt stand, som om dere ble støttet av en guds hånd i å forsvare deres frihet og deres eiendom og deres land – eller det dere kaller så.

3 Og det gjør meg ondt, edleste Lachoneus, at dere er så tåpelige og selvgode at dere tror dere kan stå dere mot så mange tapre menn som er under min kommando, og som i denne stund står under våpen og venter med stor lengsel på ordren: Gå mot nephittene og utrydd dem!

4 Og jeg kjenner deres uovervinnelige ånd, for jeg har prøvd dem på slagmarken og kjenner det evige hat de har til dere på grunn av all den urett som dere har begått mot dem. Derfor, hvis de skulle angripe dere, vil dere bli fullstendig utryddet.

5 Derfor har jeg skrevet dette brevet og forseglet det med min egen hånd, for jeg har tanke for deres velferd fordi dere holder fast ved det dere tror er riktig, og ved deres edle ånd på slagmarken.

6 Derfor skriver jeg til deg og sier at det er bedre at dere overlater deres byer, deres landområder og deres eiendommer til mitt folk enn at de skulle hjemsøke dere med sverdet og at ødeleggelse skulle komme over dere.

7 Eller med andre ord, overgi dere til oss og forén dere med oss og bli kjent med våre hemmelige gjerninger, og bli våre brødre så dere kan bli lik oss – ikke våre slaver, men våre brødre og medeiere av alt vi har.

8 Og se, jeg sverger for deg med en ed at hvis dere vil gjøre dette, skal dere ikke bli drept. Men hvis dere ikke vil gjøre dette, sverger jeg for dere med en ed at jeg neste måned vil befale mine hærstyrker å angripe dere, og de skal ikke holde sin hånd tilbake og skal ikke spare dere, men skal drepe dere og skal la sverdet falle på dere helt til dere er utryddet.

9 Og se, jeg er Giddianhi, og jeg er høvdingen over dette Gadiantons hemmelige forbund. Jeg vet at dette forbund og dets gjerninger er gode, og de er av gammel opprinnelse og er blitt overlevert ned til oss.

10 Og jeg skriver dette brevet til deg, Lachoneus, og jeg håper at dere vil overlate deres landområder og deres eiendommer uten blodsutgytelse, så dette mitt folk – som har vendt seg bort fra dere fordi dere var onde og fratok dem retten til å regjere – kan få tilbake sine rettigheter og få regjere igjen, og hvis dere ikke gjør dette, vil jeg hevne deres urett. Jeg er Giddianhi.

11 Og nå skjedde det at da Lachoneus mottok dette brevet, ble han overmåte forbauset fordi Giddianhi var så frekk at han forlangte å komme i besittelse av nephittenes land og også truet folket med å hevne den urett de hadde lidd – de som ikke hadde lidd noen annen urett enn den de selv hadde påført seg ved å gå over til disse ugudelige og avskyelige røvere.

12 Nå se, denne Lachoneus som var guvernør, var en rettferdig mann og lot seg ikke skremme av en røvers krav og trusler. Derfor enset han ikke røverhøvdingen Giddianhis brev, men lot sitt folk anrope Herren for å være sterke når røverne kom for å angripe dem.

13 Ja, han sendte ut en kunngjøring til hele folket om at de skulle samle sine kvinner og sine barn, sitt storfe og sitt småfe og alt de eide – unntatt sine jordeiendommer – på ett sted.

14 Og han sørget for at det ble bygget festningsverker omkring dem, og de skulle være overmåte solide. Og han lot hærstyrker – både av nephittene og lamanittene, eller av alle dem som ble regnet som nephitter – bli satt ut som vaktposter omkring for å passe på dem og beskytte dem mot røverne dag og natt.

15 Ja, han sa til dem: Så sant Herren lever, hvis dere ikke omvender dere fra alle deres synder og anroper Herren, vil dere på ingen måte bli befridd fra disse Gadianton-røveres hender.

16 Og så store og vidunderlige var Lachoneus’ ord og profetier at hele folket ble grepet av frykt, og de anstrengte seg til det ytterste for å gjøre ifølge Lachoneus’ ord.

17 Og det skjedde at Lachoneus utnevnte hærførere over alle nephittenes hærstyrker til å befale over dem når røverne kom ned og ut av villmarken for å angripe dem.

18 Den øverste av alle hærførerne, og øverstkommanderende for alle nephittenes hærstyrker, ble utnevnt, og hans navn var Gidgiddoni.

19 Nå var skikken blant alle nephittene (unntatt i deres ugudelighets dager) at den som ble utnevnt til deres hærfører, var en som hadde åpenbaringens og også profetiens ånd. Derfor var denne Gidgiddoni en stor profet blant dem, og det var den øverste dommer også.

20 Og folket sa til Gidgiddoni: Be til Herren og la oss dra opp i fjellene og ut i villmarken så vi kan overfalle røverne og drepe dem i deres egne landområder.

21 Men Gidgiddoni sa til dem: Måtte Herren forby det, for hvis vi skulle gå opp mot dem, vil Herren overlate oss i deres hender. Derfor vil vi forberede oss midt i våre egne landområder, og vi vil samle alle våre hærstyrker, og vi vil ikke gå mot dem, men vi vil vente til de kommer mot oss. Derfor, så sant Herren lever, hvis vi gjør dette, vil han overgi dem i våre hender.

22 Og det skjedde i det syttende år, mot slutten av året, at kunngjøringen fra Lachoneus hadde blitt sendt ut over hele landet, og de hadde tatt sine hester og sine stridsvogner og sitt kveg og alt sitt storfe og sitt småfe og sitt korn og alt de eide, og marsjerte frem i tusener og i titusener til de alle kom frem til det sted som var blitt utpekt – hvor de skulle samle seg for å forsvare seg mot sine fiender.

23 Og det land som var utpekt, var landet Zarahemla og det landområde som lå mellom landet Zarahemla og landet Overflod, ja, frem til grensen som skilte landet Overflod fra landet Ødemark.

24 Og det var mange tusen mennesker som ble kalt nephitter, som samlet seg i dette landområdet. Nå lot Lachoneus dem samle seg syd i landet på grunn av den store forbannelse som var over landet i nord.

25 Og de befestet seg mot sine fiender, og de bodde i ett landområde og i én gruppe, og de hadde så stor frykt for de ord som Lachoneus hadde uttalt, at de omvendte seg fra alle sine synder, og de oppsendte sine bønner til Herren sin Gud og ba ham om å befri dem når deres fiender kom ned for å kjempe mot dem.

26 Og de var overmåte sørgmodige på grunn av sine fiender, og Gidgiddoni lot dem lage alle slags krigsvåpen, og de skulle være sterke, med rustning og med skjold, og med små skjold ifølge hans instruksjoner.