Bra nok for tempelet?
Artikkelforfatteren bor i Saint Michael på Barbados.
Jeg følte at jeg ikke var verdig til å komme inn i tempelet, men Ånden fortalte meg noe annet.
I hele mitt liv har jeg hørt hvor viktig det er at vi reiser til tempelet. Jeg husker at vi sang sanger i Primær som “Jeg ser vår Herres tempel” og “I all evighet”, som minnet meg på hvor hellig tempelet er og at vi må være verdige for å komme inn i det. Jeg hadde lært at det var stedet der vår himmelske Fader dveler, og at det var svært viktig å komme seg innenfor disse hellige veggene.
Foreldrene mine hadde vært innenfor nettopp disse veggene, men de var forhindret fra å reise til tempelet så ofte som de ønsket. Første gangen de var i tempelet sammen, var ett år etter at de ble gift. Det var vanskelig fordi selv om de visste at de ikke hadde råd til å reise, visste de at de heller ikke hadde råd til å la være. I hjemmet vårt ble det alltid lagt vekt på å reise til tempelet så snart vi fikk muligheten, og å ha som mål å gifte oss i tempelet. Foreldrene mine viste meg også hvor viktige og hellige paktene de hadde inngått var. De lærte meg at de mottok mange velsignelser ved å holde sine pakter, og som følge av deres eksempel bestemte jeg meg for at det var noe jeg også ønsket. I årenes løp minnet jeg meg selv om å “alltid ha templet som [mitt] mål”,1 selv om det nærmeste tempelet lå langt unna.
Her på Barbados er vi ikke så privilegert at vi har et tempel så nær at vi kan gå eller ta buss dit. For at vi skal kunne komme til et tempel, må vi reise mange mil hjemmefra med fly. Jeg tror det er derfor så mange medlemmer verdsetter tempelbesøkene så høyt.
Endelig fikk jeg mulighet til å reise til tempelet for aller første gang, men av én eller annen grunn følte jeg meg urolig. Den første tanken som strømmet gjennom hodet mitt, var at selv om jeg gjorde så godt jeg kunne, så var det ikke bra nok, jeg var ikke verdig nok. Dette gjorde meg svært bekymret. Jeg gjorde absolutt så godt jeg kunne, så hvorfor følte jeg meg så motløs når det gjaldt å reise til tempelet?
Jeg besluttet at når det gjaldt en så stor avgjørelse som denne, måtte jeg søke svar hos min himmelske Fader. Ønsket han at jeg skulle reise til tempelet, eller var jeg faktisk ikke bra nok?
De følgende to ukene besto av morgener som ble til kvelder på kne, og mye faste. Jeg gjorde alt jeg kunne for at Ånden skulle være nær meg, og selv om jeg mange kvelder reiste meg fra knærne etter inderlig bønn og fremdeles var noe usikker, var jeg sikker på at min himmelske Fader ville svare. Jeg måtte bare være tålmodig.
Neste søndag da jeg satt på faste- og vitnesbyrdsmøtet, var Ånden veldig sterk. Jeg holdt øynene lukket mens nadverden ble delt ut, og det var da jeg mottok svaret. Det var som om min himmelske Fader sa til meg: “Zariah, om det er av meg, hvordan kan det da være galt?”
Da disse ordene kom til meg, fikk jeg tårer i øynene, og jeg fikk en overveldende følelse av glede. Jeg visste at min himmelske Fader hadde hørt hver eneste bønn jeg hadde uttalt. Han visste nøyaktig hvor utilstrekkelig jeg følte meg, men han minnet meg også på at Frelseren, gjennom sin forsoning, kan hjelpe oss med å forbedre oss hver eneste dag. Alle følelser av utilstrekkelighet ble borte i det korte øyeblikket.
Da jeg kom hjem den ettermiddagen, delte jeg svaret jeg hadde fått med familien, om at jeg måtte reise til Herrens hus for å inngå de spesielle, hellige paktene vi trenger for å oppnå evig liv.
Under intervjuene jeg hadde med både grens- og misjonspresidenten, følte jeg enda bedre for avgjørelsen jeg hadde tatt. I begge tilfeller fortsatte min himmelske Fader å forsikre meg om at jeg hadde tatt riktig avgjørelse, at jeg var verdig, at jeg var bra nok.
Den følelsen fulgte med meg hele veien til tempelområdet. Da jeg for første gang satte foten innenfor de hellige salene, føltes det som om min himmelske Fader la sine armer om meg og sa: “Velkommen hjem.” Det var antagelig en av de mest fantastiske følelser som finnes, og en som jeg aldri vil glemme.
Jeg er så takknemlig til foreldrene mine og deres gode eksempel, for at de underviste meg om hvor viktig det er å reise til tempelet, og hjalp meg med å forberede meg til å komme til dette hellige stedet. Men mest av alt er jeg takknemlig for min himmelske Fader som har åpnet muligheten for at himmelen kan berøre jorden. Som gjorde det mulig for oss å inngå hellige ordinanser, ikke bare for oss selv, men også for de slektninger som ikke har fått anledning til å gjøre det for seg selv.
Tempelet er virkelig et bevis på vår himmelske Faders kjærlighet til oss. Ofte er vi selv vår verste kritiker. Det kan skje at vi føler oss ufullkomne eller motløse, men vi må huske at vi ikke er nødt til å være perfekte for å være verdig. Hvis vi føler oss motløse i vår utilstrekkelighet, og tror at vi ikke er bra nok, skulle vi huske Frelserens offer og vende oss til ham for å få hjelp. Jesu Kristi forsoning gjør det mulig for enhver å reise til tempelet. Ved hjelp av Ånden kan vi få vite at vi er “nok”. Vi er ikke fullkomne, og vår himmelske Fader vet det, men det aller viktigste er å gjøre så godt vi kan for å være verdige og å strebe etter å gjøre det hver dag. Tempelet er det viktigste stedet man kan være, og jeg er glad for at jeg klarte å komme dit.