Hvordan overleve søndagen som innadvendt
Evangeliet er for alle og våre individuelle egenskaper kan bringe oss sammen.
Som tenåring gruet jeg meg til å gå i kirken.
Jeg hadde tro på at evangeliet var sant, og jeg visste at å gå i kirken var nødvendig for meg for å fortsette å vokse åndelig. Men jeg følte meg ofte utilstrekkelig.
I mitt sinn trodde jeg ikke at jeg kunne leve opp til alles forventninger om hvordan et godt medlem av Kirken skulle være (eller det jeg trodde alles forventninger var). Alle andre syntes å være sprudlende, utadvendte, veltalende og alltid villige til å bære vitnesbyrd eller holde en bønn. Men jeg? Jeg var stillferdig og følte angst i sosiale sammenhenger. Så jeg følte ikke at jeg som medlem av Kirken hadde noe lys som kunne skinne.
Sannheten er at det er mange medlemmer av Kirken som er utadvendte og entusiastiske. Og selv om dette er en god ting, følte jeg lenge at min reserverte og stillferdige personlighet ikke passet inn i “formen”. Men nå vet jeg at dette er svært langt fra sannheten.
Det gikk opp for meg at jeg kunne trives
Da jeg gikk på universitetet, flyttet jeg til en ny leilighet, og min bofelle presenterte meg for sine venner i menigheten. Jeg følte umiddelbart at jeg hørte til sammen med dem på grunn av deres kjærlighet og at de godtok meg. Jeg følte at de oppriktig ønsket å bli kjent med meg. Til min overraskelse følte jeg at en stor del av min sosiale angst forsvant.
Det gikk opp for meg at denne følelsen av tilhørighet ikke kom fra endrede omgivelser, men fra et endret perspektiv. Jeg lærte at jeg ikke må være utadvendt for å være en Jesu Kristi disippel. Det er styrke i å være stillferdig. Det er styrke i å lytte og grunne. Ved å anerkjenne mine sterke sider som en mer innadvendt person og takle mine svakheter relatert til sosial angst, fant jeg en middelvei som hjalp meg å overleve – og til og med trives i evangeliet.
Vi har alle sterke og svake sider
Gud har gitt oss forskjellig personlighet, sterke og svake sider av en grunn. Noen som er mer utadvendte kan ha lettere for å delta i klassen og skape en følelse av enhet i en menighet. Og de som er mer reservert bærer sterke vitnesbyrd gjennom sine handlinger og sin forpliktelse til Jesus Kristus. De kan også være flinke til å rekke ut en hånd til andre stillferdige personer.
Hvis du er innadvendt, skal du vite at det er en viktig plass for deg i Kirken. Både innadvendte og utadvendte personligheter gjenspeiler Frelserens egenskaper som vi kan bruke for å oppbygge hverandre i evangeliet.
Det handler ikke om deg
Ett spørsmål som jeg stilte meg selv var hvorfor jeg gikk i kirken i det hele tatt. Jeg gikk for å ta del i nadverden, for å lære mer om Jesus Kristus og å være verdig til å komme inn i tempelet. Men Skriftene forteller oss også at “legemet [Kirken] trenger ethvert lem for at alle kan bli oppbygget sammen” (Lære og pakter 84:110; se også Efeserbrevet 4:12).
Selv om møtene i kirken gir næring til vårt eget vitnesbyrd, forsto jeg at kirken ikke bare handler om meg. Vi minnes Frelseren individuelt når vi tar nadverden, men vi blir oppbygget sammen når vi deler denne ordinansen som en forsamling.
Jeg var for opptatt av hva andre syns om meg og ikke nok opptatt av det prinsippet som skulle veilede oss i alle våre tanker og handlinger: Kjærlighet. Profeten Mormon skrev: “Jeg frykter ikke for hva menneskene kan gjøre, for fullkommen kjærlighet jager bort all frykt” (Moroni 8:16).
Denne “fullkomne kjærligheten” kommer fra Gud. Hvis vi åpner oss for å føle denne kjærligheten, vil vi føle mindre frykt når vi kommer til kort og hva folk syns om oss, og vi vil bli mindre opptatt av våre egne problemer og mer villig til å være vennlig mot andre som føler at de ikke hører til.
Gjør ting én etter én
Vår plikt til å elske hverandre og til å dele evangeliet betyr at vi trenger å skape gode relasjoner til andre.
Vi kan unngå å bli overveldet ved å fokusere på mer meningsfylte samhandlinger med én eller to personer om gangen. Selv om Jesus Kristus underviste og helbredet og betjente tusenvis under sitt jordiske virke, fulgte han et mønster med å yte tjeneste til folket én etter én (se 3 Nephi 11:15; 17:21).
Jeg forsto at jeg ikke måtte være bestevenn med alle eller være den mest populære personen i menigheten. Det som er viktigst er ikke mengden sosial samhandling, men kvaliteten på mine relasjoner. Istedenfor å bekymre seg om alle på en gang, fokuserer jeg bare på å snakke med en person hver uke i kirken.
Kirken er fortsatt en utfordring noen ganger, men når jeg forsiktig har presset meg selv til å gå utenfor komfortsone og overvinne min sosiale angst, har jeg følt Frelserens kjærlighet til meg og til alle hans barn. Jeg begynner å finne min plass. Jeg vet at jeg har mottatt nåde gjennom Jesu Kristi forsoning for å arbeide henimot å overvinne mine svakheter, og til å bruke min styrke til å bygge opp Guds rike.