Bare digitalt: Unge voksne
Hva som kreves for å motta våre rettferdige ønsker
Da fattigdom rammet min familie, var jeg så usikker på hvordan jeg noensinne ville være i stand til å reise på misjon.
Lenge før jeg ble døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ønsket jeg å tjene Herren. Jeg sa alltid til meg selv at jeg ville vie all min tid til ham uansett hva som skjedde. Å tjene ham gjennom hele mitt liv var min drøm. Å bli medlem av Jesu Kristi Kirke ga meg en enda bedre mulighet til å følge drømmen min.
Jeg ble døpt i desember 2017. Det var den beste dagen i mitt liv. Evangeliet lærte meg hvordan man tenker annerledes, hvordan man inspirerer andre, hvordan jeg kan overvinne min frykt, og hvordan jeg styrker mine talenter og oppdager nye. Etter hvert lærte jeg også om muligheten til å tjene en heltidsmisjon. Umiddelbart visste jeg at det var noe jeg ønsket å gjøre. Dag for dag jobbet jeg for å forberede meg. Jeg leste i Skriftene, deltok på Institutt og foredlet mitt kall. Imidlertid var det et problem i min familie som gjorde meg veldig usikker på fremtiden.
Fattigdom.
Da jeg fylte 18 år ble familien rammet av fattigdom. Vi kunne knapt spise, gå på skole eller til og med betale for transport til kirken. Det eneste vi hadde igjen å holde fast på, var vår tro. Denne situasjonen bremset ned min forberedelsesprosess for å reise på misjon. Jeg uttrykte mine ønsker for min mor, men hun gjentok noe hun ofte hadde sagt til meg: “Bli ferdig med skolen, deretter kan du følge din drømmer.” På grunn av vår økonomiske situasjon hadde jeg ikke noe annet valg. Så jeg jobbet hardt for å bli ferdig med skolen.
Til slutt fullførte jeg skolen og var endelig klar til å tjene Herren. Men fattigdom påvirket oss fremdeles.
Jeg var frustrert.
Jeg tenkte: “Jeg har fullført skolen og jeg har gjort alt jeg kan. Hvorfor er det fortsatt ikke mulig?” Jeg ville ikke vente lenger med å oppfylle min drøm, men til tross for at jeg var motløs, stolte jeg på at ting ville ordne seg etter hvert.
Jeg bestemte meg for å arbeide ekstra hardt for å tjene nok penger til mine misjonsutgifter. Jeg ba hver dag, snakket med misjonærene så mye som mulig og styrket mitt vitnesbyrd ved å studere Kirkens materiell.
Mange av mine slektninger var motstandere av min drøm om å reise på misjon. De fortalte meg at å reise på misjon bare ville gjøre ting verre for meg og familien min. Men jeg holdt på mitt. Jeg visste at jeg ønsket å tjene som misjonær og at min himmelske Fader ville åpne en utvei.
Etter å ha arbeidet en stund for å spare penger, sendte jeg til slutt inn misjonspapirene mine. Da biskopen ringte meg og fortalte at brevet med misjonskallet mitt hadde ankommet, ropte og hoppet jeg av glede! Jeg gikk straks til stavskontoret og fikk brevet. Den kvelden åpnet jeg brevet med misjonskallet, og kunngjorde for familien min at jeg var kalt til å virke i Filippinene Cabanatuan misjon.
Jeg gråt av glede den kvelden. Til tross for alt som hadde hendt, hadde jeg, med tro og hardt arbeide og tillit til Herren, fullført alt jeg trengte å gjøre for å oppfylle min drøm om å reise på misjon. Jeg innså at hvis jeg ikke hadde erfart denne motgangen før min misjon, ville jeg kanskje ikke ha vært fullstendig fysisk, følelsesmessig, åndelig, mentalt eller økonomisk forberedt. Men på grunn av mine omstendigheter var jeg i stand til å vokse på så mange måter.
Jeg vet at vår himmelske Fader har en plan for hver enkelt av oss. Alt du går igjennom gir ikke alltid mening, og du vil kanskje at ting skal skje heller før enn senere, men ha tillit til hans timeplan mer enn din egen. Hvis vi stoler på ham, utøver tro og arbeider hardt, vil han lede oss til våre rettferdige ønsker til den rette tid og hjelpe oss å vokse underveis (se Enos 1:12 og Alma 29:4).