Bare digitalt
Vi er bedre sammen
Vi vil se tydeligere når vi innser at vårt perspektiv er begrenset uten andres perspektiver.
Jeg sluttet meg til Kirken alene i det sentrale California i USA da jeg var tenåring, og i de mer enn 20 årene siden har jeg alltid vært enten den eneste svarte i menigheten eller en av svært få. Jeg har hatt noen vanskelige opplevelser med hensyn til min rase, selv i kirken. Heldigvis har jeg et vitnesbyrd om at Gud er glad i meg og at det er plass til oss alle i hans rike.
Det er vanskelig å være annerledes
Ideelt sett kan kirken være et tilfluktssted for oss når vi strever og trenger støtte og fellesskap fra mennesker som deler våre verdinormer. Denne følelsen av trygghet og støtte kan imidlertid bli borte hvis du føler deg utestengt på grunn av dine forskjeller. Det kan være vanskelig å være annerledes, og det er vanskelig å beskrive hvordan det er for en som ikke har opplevd det.
Selv om Kirkens ledere har oppfordret “alle mennesker til å gi avkall på holdninger og handlinger som skyldes fordommer mot enhver gruppe eller enkeltperson”1, er det noen som ennå ikke har lært å gjøre det. Jeg så det som ung enslig voksen da jeg begynte å lure på om det var derfor ingen av guttene var interessert i å gå ut med meg, og om jeg noen gang ville få anledning til å gifte meg i tempelet på grunn av det. Jeg ser det nå når noen i kirken kommer med en feilaktig kommentar om rase som får meg til å føle meg utpekt, som om min verdighet blir vurdert foran alle andre. Og hvis ingen sier ifra for å rette opp denne falske læren, blir jeg overlatt til å gjøre det selv.
Det er ubehagelig å bli stirret på, at folk tar på håret mitt uten tillatelse, eller at jeg blir ignorert. Og når jeg prøver å snakke om disse tingene, gjør det veldig vondt når jeg blir fortalt av folk jeg er glad i og stoler på, at jeg bare finner på ting, er for følsom eller oppfører meg som et offer.
Hvorfor forteller jeg og andre om disse smertefulle opplevelsene? Det er fordi jeg ønsker å være en del av menighetsfamilien. Det er fordi jeg ser hvor mye jeg kunne ha bidratt med hvis jeg fikk muligheten. Men jeg føler at jeg er på sidelinjen av kirkelivet – ikke helt beskyttet i det tilfluktsstedet vi alle trenger. Det er fordi vi med mer gjensidig forståelse kan bli så mye bedre sammen.
Mangfold kan styrke oss
“Gud [gjør ikke] forskjell på folk” (Apostlenes gjerninger 10:34). Han elsker alle sine barn (se Johannes 3:16) og ønsker å trekke oss alle til seg (se 2 Nephi 26:24).
President Russell M. Nelson har minnet oss på at “Gud elsker ikke én rase mer enn en annen.”2
Våre forskjeller er ikke noe vi bare må overse. De er en viktig del av Guds plan. Paulus sa:
“Nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville …
Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke” (se 1 Korinterbrev 12:17–21).
Vi er alle et resultat av utallige valg og erfaringer som har formet vårt spesielle verdensbilde, og skjønnhet og styrke kan oppnås ved hjelp av våre forskjeller.
Vårt mangfold gjør oss bedre, ikke bare fordi vi alle har forskjellige sterke sider, men fordi vi må samarbeide i enhet for å bli velsignet ved disse sterke sidene. Faktisk hjelper våre forskjeller oss å lære og vokse når vi beveger oss fremover sammen og forbereder oss til at Kristus skal komme igjen.
Hvor skal vi begynne?
Når vi samarbeider om å finne større enhet, vil det ikke alltid være lett. Det krever at vi er ydmyke nok til å anerkjenne forskjellige perspektiver, lære av dem som er annerledes enn oss og forandre oss hvis vi finner ut at vi har tatt feil.
Vi kan gjøre dette ved å utvide vår vennekrets og ved å søke ytterligere perspektiver fra pålitelige ressurser. Vi må høre dem vi ser på som annerledes enn oss, og anerkjenne deres erfaringer som gyldige. For å forstå hverandre må vi lytte til hverandre. I et essay for Kirken sa Darius Gray: “Hvis vårt ærlige fokus var å la dem fortelle om sitt liv, sin historie, sin familie, sitt håp og sine smerter, ville vi ikke bare få større forståelse, men denne praksisen ville strekke seg langt i retning av å helbrede sårene som forårsakes av rasisme.”3
Jeg ønsker å gi folk en mulighet til å bli kjent med meg, så jeg prøver å være åpen og ærlig og vennlig mot alle jeg møter. Jeg prøver å innlede vennskap ved å invitere folk til lunsj og innlede samtaler. Jeg prøver å skape trygge rom for ærlighet, sårbarhet og kjærlighet, og å ta meg tid til andre mennesker slik jeg håper de vil ta seg tid til meg. Jeg prøver å være den vennen jeg ønsker å ha – noe som innbefatter å prøve å forstå erfaringer andre har hatt som jeg ikke deler.
Jeg har følt meg sett og inkludert ved enkle gode gjerninger og ved at noen gir av seg selv. Jeg føler meg inkludert når noen gjør en innsats for å ha en ekte samtale med meg, ta seg tid til meg eller invitere meg til å tilbringe tid sammen med dem. Det føles så godt når noen viser at de ønsker å være sammen med deg.
Vi kan være mer
Eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum har sagt: “Enhet og mangfold er ikke motsetninger. Vi kan oppnå større enhet når vi fremmer en atmosfære av inkludering og respekt for mangfold.”4
Når vi velger å ta oss tid til å forstå hverandres livserfaringer – også når det ikke er lett for oss å gjøre det – og velger å samarbeide om å bruke det vi har fått til å tjene Herren og hverandre, er vi så mye mer enn summen av våre deler.