Bare digitalt: Unge voksne
Jeg fant mitt vitnesbyrd om tempelkledningen
Å ta på seg tempelkledningen for første gang føltes som den manglende biten i et puslespill jeg prøvde å gjøre ferdig.
Illustrasjon: David Green
Et og et halvt år før jeg dro til Washington D.C. tempel for å motta min egen begavelse, hadde jeg aldri hørt om Mormons bok eller Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men da jeg møtte misjonærene og begynte å lære om Kirken, kunne jeg ikke annet enn å føle at evangeliet var sant.
Jeg ble døpt halvveis i mitt siste år på videregående skole, mens jeg forberedte meg til å studere ved Georgetown University. Kort tid etter at jeg ble døpt, spurte noen medlemmer i min hjemmemenighet og til og med misjonærene som virket i området, om jeg hadde tenkt på å reise på misjon. Jeg svarte alltid med et ettertrykkelig nei. Hvordan kunne jeg undervise folk om en religion og livsstil som jeg nettopp hadde begynt å etterleve selv?
Jeg fikk min patriarkalske velsignelse noen uker før jeg flyttet til Georgetown, og denne opplevelsen ga meg utvidet perspektiv på min fremtid. Før jeg ble medlem av Kirken, følte jeg at livet mitt alltid syntes å gå som planlagt, og plutselig ble dette mønsteret dramatisk forstyrret. Innholdet i min patriarkalske velsignelse gjenspeilet ikke hvordan jeg alltid hadde forestilt meg livet mitt. En av de mest umiddelbare sannhetene jeg fikk, var det ubestridelige rådet om at jeg skulle reise på misjon.
Snart vurderte jeg, selv om jeg var motvillig, å forberede misjonspapirene mine.
Jeg forsto at det var vanlig for medlemmer å motta sin tempelbegavelse før de dro på misjonsmarken, så jeg begynte å forberede meg til dette. Jeg visste at en av endringene som ville finne sted i livet mitt, ville være å forplikte meg til å bruke tempelkledningen. Jeg hadde ikke tenkt så mye på tempelkledningen før jeg begynte å forberede meg til tempelet, så jeg hadde ingen forutinntatte oppfatninger om å bruke dem.
Etter å ha flyttet til universitetet, samarbeidet jeg med biskopen og deltok på Institutt hver uke. Institutt-læreren min var snill og tilbød skreddersydd forberedelse til tempelet i flere uker frem til begavelsesdatoen min. Dette var en mild barmhjertighet, med tanke på at jeg var borte fra min hjemmemenighet og ikke hadde noen familie i Kirken til å veilede meg. Til slutt fikk jeg mitt misjonskall til Paraguay, og jeg var klar til å dra til tempelet for første gang.
Reise til tempelet
Å gå inn i tempelet føltes som å komme hjem. Til og med å ta på seg tempelkledningen for første gang føltes som den manglende biten på et puslespill jeg prøvde å løse. Jeg forsto at min pakt om å bruke tempelkledningen var et viktig skritt i min åndelige fremgang, og selv om denne avgjørelsen er hellig og personlig, gjorde jeg den med glede fordi jeg visste at kunnskapen jeg ville tilegne meg om min guddommelighet som en Guds datter, var mer enn noe verden kunne tilby meg.
Etter at jeg mottok min begavelse, var ikke den største tilpasningen det jeg følte da jeg hadde på meg tempelkledning, men i den nye garderoben jeg måtte opprette etterpå. Jeg fjernet mange klær i skapet mitt som ikke ville dekke klærne mine.
Imidlertid føltes det riktig å gjøre disse endringene i livet mitt. Fordi jeg tok meg tid til å forberede meg til tempelet, var tilpasningen av garderoben min en lykkelig og enkel opplevelse. Og da jeg anstrengte meg for å lære mer, styrket jeg mitt vitnesbyrd om at å forplikte meg til å bruke tempelkledningen er mer enn bare en tilpasning av garderoben – det er et symbol på min hengivenhet til min Frelser Jesus Kristus og mitt valg om å følge ham. Det er også en gave – en håndgripelig påminnelse om mine tempelpakter, og kraften, beskyttelsen og velsignelsene som er tilgjengelige for meg gjennom Frelserens sonoffer.
Min eneste forventning om å dra til tempelet den dagen jeg fikk min begavelse, var å føle Guds kjærlighet til meg. Jeg følte den i tempelet i rikere grad enn noensinne, og jeg var fast bestemt på å holde paktene mine og bruke tempelkledningen min fordi jeg ønsket at denne følelsen aldri skulle forsvinne.
Arbeide med flid for å holde mine pakter
I de mest ensomme og tvetydige tider i mitt liv, har mitt vitnesbyrd om enkle, klippefaste prinsipper i evangeliet tilskyndet meg til alltid og bevisst å bruke tempeltøyet mitt, mens jeg arbeidet med flid for å holde paktene jeg inngikk i tempelet.
Jeg finner stor trøst i disse ordene fra president Russell M. Nelson:
“Når noen form for omveltninger oppstår i ditt liv, er det tryggeste stedet å være åndelig, å leve inne i dine tempelpakter!
Vær så snill å tro meg når jeg sier at når din åndelige grunnvoll er solid bygget på Jesus Kristus, har du ingen grunn til å frykte. Hvis du er tro mot dine pakter som du har inngått i tempelet, vil du bli styrket ved hans kraft. Så, når åndelige jordskjelv oppstår, vil du være i stand til å stå sterkt fordi din åndelige grunnvoll er solid og urokkelig.”1
Livet mitt har ikke blitt enklere siden jeg ble medlem av Kirken. Faktisk fant de største prøvelsene i mitt liv sted etter min dåp. Jeg vet imidlertid at min kunnskap om det gjengitte evangelium og styrken fra paktene jeg inngikk i tempelet, har gjort disse utfordringene utholdelige, og utfallet ville ha vært drastisk annerledes uten min tro på Jesus Kristus.
Det er utfordrende å leve bevisst som en Kristi disippel, når verden synes å være på kant med normene jeg anstrenger meg for å overholde. Men som president Nelson sa, er den beste tilflukt for meg å leve innenfor mine tempelpakter, herunder å bruke min tempelkledning slik jeg lovet. Og når jeg fortsetter å gjøre dette og holder meg på paktens sti, vet jeg at jeg vil oppleve glede.