Vi har grunn til å glede oss

Da min svigerfar gikk bort, samlet familien seg for å ta imot andre som kom for å vise sin respekt. I løpet av kvelden da jeg snakket med familie og venner, la jeg ofte merke til vårt 10-år gamle barnebarn, Porter, som sto i nærheten av min svigermor – hans oldemor. Noen ganger sto han bak henne og passet på henne. En gang så jeg at de sto arm i arm. Jeg så ham stryke hendene hennes, gi henne små klemmer og stå ved siden av henne.

I flere dager etter denne opplevelsen, fikk jeg ikke dette bildet ut av hodet. Jeg ble tilskyndet til å sende Porter en melding for å fortelle ham hva jeg hadde sett. Jeg sendte e-post til ham og fortalte ham hva jeg hadde sett og følt. Jeg minnet Porter på den pakt han hadde inngått da han ble døpt, og siterte Almas ord i Mosiah kapittel 18:

“Og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,

ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden… så dere kan få evig liv.

…Hvis dette er deres hjertes ønske, hva har dere så imot å bli døpt i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud, så han kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad?”¹

Jeg forklarte for Porter at Alma forkynte at de som ønsker å bli døpt, må være villige til å tjene Herren ved å tjene andre – hele livet! Jeg sa: “Jeg vet ikke om du visste det, men måten du viste kjærlighet og omsorg for oldemor på, var å holde din pakt. Vi holder våre pakter hver dag når vi er vennlige, viser kjærlighet og tar vare på hverandre. Jeg vil bare du skal vite at jeg er stolt av deg fordi du holder din pakt! Når du holder pakten du inngikk da du ble døpt, vil du være beredt til å bli ordinert til prest. Denne ytterligere pakten vil gi deg flere muligheter til å velsigne og tjene andre, og hjelpe deg å forberede deg for de pakter du vil inngå i templet. Takk for at du er et så godt eksempel for meg! Takk for at du viser meg hva det vil si å holde mine pakter!”

Porter svarte: “Bestemor, takk for meldingen. Hver gang jeg klemte oldemor, visste jeg ikke at det var å holde pakten min, men jeg følte meg varm i hjertet, og det føltes veldig godt. Jeg vet at det var Den hellige ånd i mitt hjerte.”

Jeg ble også varm i hjertet da jeg skjønte at Porter hadde forbundet det å holde sine pakter, med løftet om at “hans Ånd alltid kan være hos [oss]”² – et løfte som muliggjøres ved å motta Den hellige ånds gave.

Søstre, når jeg har besøkt dere over hele verden, har jeg sett at mange av dere er som Porter. Dere står i stillhet som vitner for Gud, sørger med dem som sørger, og trøster dem som trenger trøst, uten å innse at dere holder deres pakter – de pakter dere inngikk i dåpens vann og i templet. Når dere viser kjærlighet, våker over og tjener andre på små og enkle måter, deltar dere aktivt i arbeidet med å frelse sjeler, Guds arbeid for “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv”.³

Som “døtre i [Herrens] rike”,⁴ har vi inngått hellige pakter. Vi går på det Nephi kalte den “snevre og smale sti som fører til evig liv”.⁵ Vi er alle på forskjellige steder på veien. Men vi kan samarbeide og hjelpe hverandre å “streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker”.⁶

Jeanne er Unge kvinners veileder. For noen måneder siden fikk hun vite om en kommende aktivitet for ungdom i menigheten – en fottur til et sted som heter Malan’s Peak. Hun gledet seg fordi hun nylig hadde satt seg som mål å ta den turen.

Da hun kom til begynnelsen av stien, kom hennes gode venn Ashley bort til henne. Hun tok Jeannes arm, tilbød seg å gå sammen med henne og sa: “Jeg går sammen med deg.” Ashley, som var 16 år gammel da, hadde noen fysiske utfordringer som gjorde det vanskelig for henne å klatre særlig fort. Så hun og Jeanne gikk sakte og la merke til vår himmelske Faders skaperverk: klippene på fjelltoppen ovenfor dem og blomstene rundt dem. Jeanne sa senere: “Det tok ikke lang tid å glemme mitt mål om å nå toppen, for det ble snart et annet slags eventyr – hvor hensikten var å se alt det vakre langs stien, som jeg i mange tilfeller ville ha gått glipp av om jeg bare hadde gått for å nå målet som var Malan’s Peak.”

Jeanne og Ashley fortsatte å gå langt bak resten av gruppen, da de fikk selskap av Emma, en annen ung kvinne som hadde bestemt seg for å vente og gå sammen med dem. Emma gjorde turen enda mer fornøyelig. Hun lærte dem en sang og ga dem ekstra støtte og oppmuntring. Jeanne fortalte: “Vi satt og hvilte, vi sang, vi snakket sammen, og vi lo. Jeg ble kjent med Ashley og Emma på en måte som jeg ellers ikke kunne ha blitt. Det handlet ikke om fjellet den kvelden – det handlet om mye, mye mer. Det handlet om å hjelpe hverandre videre, ett skritt av gangen.”

Da Jeanne, Ashley og Emma gikk og sang og hvilte og lo sammen, tenkte de sannsynligvis ikke: “Nå holder vi paktene våre.” Men de holdt sine pakter. De betjente hverandre med kjærlighet, medfølelse og engasjement. De styrket hverandres tro da de oppmuntret og hjalp hverandre.

Eldste Russell M. Nelson har sagt: “Når vi innser at vi er paktens barn, vet vi hvem vi er og hva Gud forventer av oss. Hans lov er skrevet i vårt hjerte.”⁷

Maria Kuzina er en Guds datter i pakten som vet hvem hun er og hva Gud forventer av henne. Da hun tok imot meg i sitt hjem i Omsk i Russland, trodde jeg at jeg var der for å hjelpe henne, men jeg skjønte snart at jeg var der for å lære av henne. Som konvertitt til Kirken følger Maria rettledningen i Lukas 22: “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.”⁸ Hun har tro på vår levende profet, president Thomas S. Monsons ord:

“Nå er tiden inne for medlemmer og misjonærer til å komme sammen, til å samarbeide, til å arbeide i Herrens vingård for å bringe sjeler til ham…

…Når vi handler i tro, vil Herren vise oss hvordan vi kan styrke hans kirke i menighetene og grenene der vi bor. Han vil være med oss, og vil bli en aktiv medarbeider i vårt misjonærarbeid.

…Utøv deres tro… når dere ydmykt overveier hvilke av deres familiemedlemmer, venner, naboer og bekjente dere vil invitere hjem til dere for å møte misjonærene, slik at de kan få høre gjenopprettelsens budskap.”⁹

Maria følger dette rådet ved å våke over og hjelpe søstrene hun er besøkende lærerinne for, men hun gjør også mer. Hun har mange venner som er mindre aktive, eller som ennå ikke har hørt budskapet om Jesu Kristi gjengitte evangelium. Hver dag utøver hun sin tro og ber om å få vite hvem som trenger hennes hjelp, og så følger hun tilskyndelsene hun mottar. Hun ringer for å uttrykke sin kjærlighet og fortelle sine venner: “Vi trenger deg.” Hun har familiens hjemmeaften i leiligheten sin hver uke, og inviterer naboer, medlemmer og misjonærer – og hun gir dem mat. Hun inviterer dem til å komme til kirken, ser etter dem og sitter sammen med dem når de kommer.

Maria forstår eldste Jeffrey R. Hollands påminnelse nylig om at “en invitasjon som kommer av vår kjærlighet til andre og til vår Herre Jesus Kristus… aldri vil bli oppfattet som støtende eller fordømmende”.¹⁰ Hun har en liste over personer som sier de har blitt fornærmet, og hun fortsetter å betjene dem. Fordi de vet at hun er glad i dem, kan hun si: “Ikke vær fornærmet. Det er tullete!”

Maria er en paktslojal Jesu Kristi disippel. Selv om hun ikke har en prestedømsbærer i sitt hjem, føler hun Guds kraft hver dag som oppfyllelse av sine tempelpakter, idet hun strever fremad på veien, holder ut til enden og hjelper andre å delta i arbeidet med å frelse sjeler underveis.

Kunne dere se dere selv i arbeidet med å frelse sjeler da jeg fortalte om disse erfaringene? Ta dere tid til å tenke på en annen datter av Gud som trenger oppmuntring til å komme tilbake på paktens vei, eller som trenger litt hjelp til å holde seg på veien. Spør deres Fader i himmelen angående henne. Hun er hans datter. Han kjenner henne ved navn. Han kjenner også dere, og han vil fortelle dere hva hun trenger. Vær tålmodig, og fortsett i tro og bønn for henne, og følg tilskyndelsene dere mottar. Når dere følger disse tilskyndelsene, vil Ånden bekrefte at offeret er akseptabelt for Herren.

“Søster Eliza R. Snow takket for søstrenes innsats for å styrke hverandre… Hun fortalte dem at selv om Kirken ikke førte en opptegnelse over ethvert bidrag de gjorde for å hjelpe de trengende, førte Herren en fullkommen opptegnelse over deres frelsende arbeid:

‘…President Joseph Smith sa at denne forening ble organisert for å frelse sjeler. Hva gjør [vi] for å vinne tilbake de villfarne? For å varme hjertet til de medlemmer som har blitt kalde i evangeliet? En annen bok blir ført om deres tro, deres gode gjerninger og deres ord. En annen opptegnelse blir ført. Ingenting blir glemt.’”¹¹

I Mormons bok snakker Ammon om den store grunn vi har til å glede oss. Han sier: “Og nå spør jeg: Hvilke store velsignelser har [Gud] gitt oss? Kan dere si det?”

I sin begeistring venter ikke Ammon på svar. Han sier: “Se, jeg svarer for dere… Dette er den velsignelse som er gitt oss, at vi har fått være redskaper i Guds hånd til å utføre dette store verk.”¹²

Vi er paktens døtre i Herrens rike, og vi har muligheten til å være redskaper i hans hender. Når vi deltar i arbeidet med å frelse sjeler på små og enkle måter hver dag – våker over, styrker og underviser hverandre – vil vi kunne slutte oss til Ammon, som erklærte:

“Se, min glede er fullkommen, ja, mitt hjerte er fylt av glede, og jeg vil fryde meg i min Gud.

Ja, jeg vet at jeg ikke er noe. Hva min egen styrke angår, er jeg svak. Derfor vil jeg ikke rose meg selv, men jeg vil rose meg i min Gud, for i hans styrke kan jeg gjøre alle ting.”¹³

Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.