Kom nærmere Gud

Av eldste Terence M. Vinson

i De sytti

Vår Frelser ønsker at vi virkelig skal elske ham, slik at vi ønsker å innrette vår vilje etter hans.

Vårt seks år gamle barnebarn, Oli, som kjærlig kaller meg “Poppy”, skulle hente noe i bilen. Faren hans sto inne i huset, og uten at Oli visste det, låste han opp bildøren med fjernkontrollen idet Oli nærmet seg, for så å låse den igjen da han var ferdig. Oli løp så inn med et stort smil!

Hele familien spurte ham: “Hvordan fikk du bildøren til å låse seg opp for deg, og så låse seg igjen?” Han bare smilte.

Vår datter, hans mor, sa: “Kanskje det er som når Poppy gjør det – kanskje du har magiske evner som ham!”

Da det skjedde en gang til noen minutter senere, var hans svar på ytterligere spørsmål om hans nyvunne evner: “Det er fantastisk! Jeg tror det er fordi Poppy er glad i meg og er en av mine beste venner, og han tar vare på meg!”

Jeg har blitt velsignet med kunnskap om virkelig mirakuløse ting som har skjedd i livet til trofaste hellige over hele Afrika, Papua Ny-Guinea, Australia, New Zealand og på øyene i Stillehavet. Jeg er enig med Oli – jeg tror det er fordi disse trofaste menneskene føler det samme for vår himmelske Fader og Frelseren som Oli føler for meg. De elsker Gud som en nær venn, og han tar seg av dem.

Medlemmer av denne kirken har krav på, og mange mottar, et åndelig vitnesbyrd, og de inngår hellige pakter om å følge Herren. Men til tross for dette, er det noen som beveger seg mot ham, mens andre ikke gjør det. I hvilken kategori er du?

Gud skulle være sentrum av vårt univers – bokstavelig talt vårt fokuspunkt. Er han det? Eller er han noen ganger langt fra våre tanker og vårt hjertes hensikter? (se Mosiah 5:13). Legg merke til at det ikke bare er vårt hjertes tanker som er viktige, men våre “hensikter”. Hvordan gjenspeiler vår adferd og handlinger våre hensikter?

Da vår sønn Ben var 16 og holdt tale på stavskonferansen, stilte han spørsmålet: “Hva ville dere føle hvis noen lovet dere noe hver uke og aldri holdt løftet?” Han fortsatte: “Tar vi på alvor løftet vi gir når vi tar del i nadverden og slutter en pakt om å holde hans bud og alltid minnes ham?”

Herren gir oss måter å hjelpe oss å huske ham og hans oppholdende kraft. Et av dem er den felles lodd vi alle deler – motgang (se Alma 32:6). Når jeg tenker tilbake på prøvelsene jeg har opplevd, er det klart at de har gitt meg vekst, forståelse og empati. De har trukket meg nærmere min himmelske Fader og hans Sønn med erfaringer og foredling risset inn i mitt hjerte.

Herrens veiledning og undervisning er helt nødvendig. Han hjalp Jareds trofaste bror ved å løse en av de to utfordringene hans da han fortalte ham hvordan han skulle få frisk luft inn i farkostene som trofast var blitt bygget (se Ether 2:20). Men demonstrativt lot ikke Herren bare midlertidig utfordringen med å skaffe lys forbli uløst, men han gjorde det klart at han, Herren, ville tillate de tuktelser og prøvelser som gjorde det nødvendig å løse den utfordringen. Det var han som ville sende ut vindene, regnet og flommene (se Ether 2:23–24).

Hvorfor ville han gjøre det? Og hvorfor advarer han noen av oss og ber oss fjerne oss fra en farekilde når han ganske enkelt kunne ha hindret faren i å oppstå? President Wilford Woodruff fortalte historien om da han ble åndelig varslet om å flytte vognen som han, hans hustru og barn sov i, bare for å oppdage at en virvelvind kort tid senere rykket opp et stort tre med roten og slapp det akkurat der vognen tidligere hadde stått (se Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff [2004], 47).

I begge disse tilfellene kunne været ha blitt justert for å eliminere farene. Men her er poenget – istedenfor å løse problemet selv, ønsker Herren at vi skal utvikle tro som vil hjelpe oss å stole på ham når vi løser våre problemer. Da kan vi føle hans kjærlighet oftere, sterkere, tydeligere og mer personlig. Vi blir ett med ham, og vi kan bli som ham. Det er hans mål at vi skal bli som ham. Faktisk er det hans herlighet, så vel som hans gjerning (se Moses 1:39).

En ung gutt prøvde å jevne ut det jorddekte området bak huset slik at han kunne leke med bilene sine der. En stor stein var i veien for ham. Gutten dyttet og dro av alle krefter, men uansett hvor hardt han prøvde, rikket ikke steinen seg.

Faren hans så på en stund, og kom så til sønnen og sa: “Du må bruke alle krefter for å flytte en så stor stein.”

Gutten svarte: “Jeg har brukt alle krefter!”

Faren korrigerte ham: “Nei, det har du ikke. Du har ikke fått min hjelp ennå!”

Så bøyde de seg ned sammen og flyttet steinen lett.

Far til min venn Vaiba Roma, Papua Ny-Guineas første stavspresident, ble også lært at han kunne vende seg til sin Fader i himmelen i vanskelige stunder. Han og de andre landsbyboerne kunne bare overleve ved hjelp av avlingene de dyrket. En dag startet han en brann for å rydde sin del av landsbyens jordbruksland for planting. Det hadde imidlertid vært en lang varmeperiode før brannen, og vegetasjonen var veldig tørr. Brannen hans ble derfor lik den president Monson selv beskrev på forrige generalkonferanse (se “Lydighet gir velsignelser,” Liahona, mai 2013, 89–90). Den begynte å spre seg til gressletter og busker, og som sønnen hans sa det, ble det “et stort monster av en brann”. Han fryktet for de andre landsbyboerne og mulig tap av deres avlinger. Hvis de ble ødelagt, ville han måte stå til ansvar for landsbyen. Ute av stand til å slukke brannen, kom han til å tenke på Herren.

Jeg siterer nå fra hans sønn, min venn: “Han knelte i buskene på bakketoppen og begynte å be til vår himmelske Fader om å stoppe brannen. Plutselig kom det en stor, svart sky over stedet der han ba, og det regnet voldsomt – men bare der det brant. Da han så seg rundt, var det klar himmel overalt, unntatt der flammene brant. Han kunne ikke tro at Herren ville svare en enkel mann som ham, og han knelte igjen ned og gråt som et barn. Han sa det var en fantastisk følelse” (se Alma 36:3).

Vår Frelser ønsker at vi virkelig skal elske ham, i den grad at vi ønsker å innrette vår vilje etter hans. Da kan vi føle hans kjærlighet og kjenne hans herlighet. Da kan han velsigne oss som han vil. Dette skjedde med Nephi, sønn av Helaman, som nådde det stadiet hvor Herren stolte ubetinget på ham, og derfor kunne velsigne ham med alt han ba om (se Helaman 10:4–5).

I Life of Pi, den skjønnlitterære boken av Yann Martel, uttrykker helten sine følelser for Kristus: “Jeg fikk ham ikke ut av tankene. Det gjør jeg fortsatt ikke. I tre hele dager tenkte jeg på ham. Jo mer han plaget meg, jo mindre kunne jeg glemme ham. Og jo mer jeg lærte om ham, jo mindre ønsket jeg å forlate ham” ([2001], 57).

Det er akkurat det jeg føler for Frelseren. Han er alltid i nærheten, særlig på hellige steder og i vanskelige stunder, og iblant, når jeg minst venter det, føler jeg nesten at han klapper meg på skulderen for å la meg vite at han er glad i meg. Jeg kan gjengjelde den kjærligheten på min egen ufullkomne måte ved å gi ham mitt hjerte (se L&p 64:22, 34).

For bare noen måneder siden satt jeg sammen med eldste Jeffrey R. Holland mens han tildelte misjonærene deres misjon. Da vi skulle dra, ventet han på meg, og mens vi gikk, la han armen rundt skulderen min. Jeg nevnte at han hadde gjort det samme en gang før i Australia. Han sa: “Det er fordi jeg er glad i deg!” Og jeg visste at det var sant.

Jeg tror at hvis vi kunne få det privilegium å gå fysisk sammen med Frelseren, ville vi følt armen hans rundt skulderen på samme måte. I likhet med disiplene på vei til Emmaus, ville vårt hjerte “brenne i oss” (se Lukas 24:32). Dette er budskapet hans: “Kom og se” (Johannes 1:40). Det er noe personlig og innbydende som omfavner oss med hans invitasjon til å gå med hans arm rundt våre skuldre.

Måtte vi alle føle oss like sikre som Enos, som det fremkommer i siste vers i hans korte, men dyptpløyende bok: “Og jeg fryder meg over den dag da min dødelighet skal ikle seg udødelighet og skal stå for ham. Da skal jeg se hans ansikt med velbehag, og han vil si til meg: Kom til meg, du velsignede, det er en plass beredt for deg i min Faders boliger” (Enos 1:27).

På grunn av mangfoldet av opplevelser og den kraft som Ånden har vitnet for meg med, vitner jeg med absolutt sikkerhet om at Gud lever. Jeg føler hans kjærlighet. Det er en fantastisk følelse. Måtte vi gjøre det som trengs for å innrette vår vilje etter hans, og virkelig elske ham. I Jesu Kristi navn. Amen.