Ingen andre guder

Av eldste Dallin H. Oaks

i De tolv apostlers quorum

Tjener vi prioriteringer eller guder fremfor den Gud vi bekjenner oss å tilbe?

De ti bud er grunnleggende for den kristne og jødiske tro. De ble gitt av Gud til Israels barn gjennom profeten Moses, og de første to av disse budene handler om vår tilbedelse og våre prioriteringer. I det første befalte Herren: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 Mosebok 20:3). Århundrer senere, da Jesus ble spurt: “Hvilket bud er det største i loven?” svarte han: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” (Matteus 22:36–37).

Det andre av de ti bud utdyper rettledningen om ikke å ha andre guder, og utpeker hva som skulle være høyeste prioritet i vårt liv som hans barn. “Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er” i himmelen eller på jorden (2 Mosebok 20:4). Budet tilføyer så: “Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem” (2 Mosebok 20:5). Dette forbyr ikke bare fysiske avguder, men uttrykker en grunnleggende prioritering for all tid. Jehova forklarer: “For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud… som gjør miskunn… mot dem som elsker meg og holder mine bud” (2 Mosebok 20:5–6). Betydningen av ordet nidkjær er avslørende. Den hebraiske opprinnelsen betyr “har ømme og dype følelser” (2 Mosebok 20:5, fotnote b). Derfor støter vi Gud når vi “tjener” andre guder – når vi har andre førsteprioriteringer.¹

I.

Hvilke andre prioriteringer blir “tjent” fremfor Gud av mennesker – til og med religiøse mennesker – i vår tid? Overvei disse mulighetene, som alle er vanlige i vår verden:

Kulturelle og familietradisjoner
Politisk korrekthet
Karriereambisjoner
Materielle eiendeler
Fritidsaktiviteter
Makt, innflytelse og prestisje

Hvis ingen av disse eksemplene synes å gjelde for noen av oss, kan vi trolig foreslå andre som gjør det. Prinsippet er viktigere enn de enkelte eksempler. Prinsippet er ikke om vi har andre prioriteringer. Spørsmålet som stilles av det andre budet, er: “Hva er vår høyeste prioritet?” Tjener vi prioriteringer eller guder fremfor den Gud vi bekjenner oss å tilbe? Har vi glemt å følge Frelseren, som forkynte at hvis vi elsker ham, vil vi holde hans bud? (se Johannes 14:15). I så fall har våre prioriteringer blitt snudd på hodet av den åndelige apati og de ustyrlige lyster som er så vanlig i vår tid.

II.

For siste-dagers-hellige er Guds bud basert på og uadskillelige fra Guds plan for sine barn – den store frelsesplan. Denne planen, som noen ganger kalles “lykkens store plan” (Alma 42:8), forklarer vår opprinnelse og fremtid som Guds barn – hvor vi kom fra, hvorfor vi er her og hvor vi skal hen. Frelsesplanen forklarer hensikten med skapelsen og jordlivets betingelser, herunder Guds bud, behovet for en Frelser og den viktige rollen som jordiske og evige familier spiller. Hvis vi siste-dagers-hellige, som har fått denne kunnskapen, ikke setter våre prioriteringer i samsvar med denne planen, står vi i fare for å tjene andre guder.

Kunnskap om Guds plan for sine barn gir siste-dagers-hellige et unikt perspektiv på ekteskap og familie. Vi er med rette kjent som en familie-sentrert kirke. Vår teologi begynner med himmelske foreldre, og vårt høyeste mål er å oppnå fylden av evig opphøyelse. Vi vet at dette bare er mulig i et familieforhold. Vi vet at ekteskap mellom en mann og en kvinne er nødvendig for gjennomføringen av Guds plan. Bare dette ekteskapet vil gi den godkjente rammen for jordisk fødsel og for å forberede familiemedlemmer for evig liv. Vi ser på ekteskap og fødsel og omsorg for barn som en del av Guds plan, og en hellig plikt for dem som har fått anledning til å gjøre det. Vi tror at våre barn og våre etterkommere er de største skatter på jorden og i himmelen.

III.

På grunn av det vi forstår om familiens potensielt evige rolle, sørger vi over sterkt fallende antall fødsler og ekteskap i mange vestlige land hvis historiske kultur er kristen og jødisk. Pålitelige kilder rapporterer følgende:

USA har nå den laveste fødselsraten i historien,² og i mange EU-land og andre utviklede land ligger fødselsraten under nivået som er nødvendig for å opprettholde befolkningen.³ Dette truer kulturers og også nasjoners overlevelse.
I Amerika falt andelen unge voksne i alderen 18–29 som er gift, fra 59 prosent i 1960 til 20 prosent i 2010.⁴ Gjennomsnittsalderen for første ekteskap er nå på historiens høyeste nivå: 26 for kvinner og nesten 29 for menn.⁵
I mange land og kulturer (1) er den tradisjonelle familien med en gift mor og far og barn i ferd med å bli unntaket snarere enn regelen, (2) jakten på en karriere istedenfor ekteskap og det å få barn, er et stadig vanligere valg blant mange unge kvinner, og (3) fedres rolle og antatte nødvendighet svekkes.

Midt i disse urovekkende trendene, er vi også bevisst på at Guds plan gjelder for alle hans barn og at Gud elsker alle sine barn, overalt.⁶ Det første kapitlet i Mormons bok erklærer at Guds “makt og godhet og barmhjertighet er over alle jordens innbyggere” (1 Nephi 1:14). Et senere kapittel erklærer at “han har gitt [sin frelse] vederlagsfritt til alle mennesker”, og at “alle mennesker har dette privilegium, den ene såvel som den andre, og ingen forbys den” (2 Nephi 26:27–28). Med andre ord lærer Skriftene oss at vi er ansvarlige for å være medfølende og nestekjærlige mot alle mennesker (se 1 Tessalonikerbrev 3:12; 1 Johannes 3:17; L&p 121:45).

IV.

Vi har også respekt for alle menneskers religiøse oppfatninger, til og med de stadig flere som ikke tror på Gud. Vi vet at ved den gudgitte evnen til å velge, vil mange ha andre oppfatninger enn oss, men vi håper at andre vil ha like stor respekt for vår religiøse tro og forstå at vår tro driver oss til andre valg og annen adferd enn deres. For eksempel tror vi at Gud, som en viktig del av sin frelsesplan, har fastsatt den evige norm at seksuell omgang bare bør finne sted mellom en mann og en kvinne som er gift.

Evnen til å skape jordisk liv er den mest opphøyde evne Gud har gitt sine barn. Bruken av den ble tillatt ved Guds første bud til Adam og Eva (se 1 Mosebok 1:28), men andre viktige bud ble gitt for å forby misbruk av den (se 2 Mosebok 20:14; 1 Tessalonikerbrev 4:3). Den vekt vi legger på kyskhetsloven, forklares av vår forståelse av hensikten med vår formeringsevne i oppfyllelsen av Guds plan. Utenfor ekteskapets bånd mellom en mann og en kvinne er all bruk av vår formeringsevne i den ene eller den andre grad, syndig og i strid med Guds plan for sine barns opphøyelse.

Den betydning vi tillegger kyskhetsloven, forklarer vårt engasjement for ekteskapets mønster som oppsto med Adam og Eva, og har fortsatt gjennom tidene som Guds mønster for skaperforholdet mellom hans sønner og døtre og for omsorg for hans barn. Heldigvis er det mange som er tilknyttet andre kirkesamfunn eller organisasjoner, som er enige med oss om ekteskapets natur og betydning, noen på grunnlag av religiøs doktrine og andre på grunnlag av hva de anser som best for samfunnet.

Vår kunnskap om Guds plan for sine barn⁷ forklarer hvorfor vi er fortvilet over at stadig flere barn blir født utenfor ekteskapet – i dag 41 prosent av alle fødsler i USA⁸ – og at antall par som bor sammen uten å være gift, har økt dramatisk det siste halve århundret. For 50 år siden ble bare en liten andel av første ekteskap innledet med samboerskap. Nå innleder samboerskap 60 prosent av alle ekteskap.⁹ Og dette er stadig mer akseptert, spesielt blant tenåringer. En undersøkelse viste nylig at ca 50 prosent av tenåringer sa at det å få barn utenfor ekteskapet var en “givende livsstil”.¹⁰

V.

Det er stort politisk og sosialt press for juridiske og politiske endringer for å etablere adferd som strider mot Guds forordninger om seksualmoral, og strider mot ekteskapets evige natur og hensikten med å føde barn. Dette presset har allerede godkjent ekteskap mellom personer av samme kjønn i endel stater og nasjoner. Det presses også på for å forvirre kjønn eller å homogenisere de forskjellene mellom menn og kvinner som er avgjørende for å gjennomføre Guds store plan for lykke.

Vår forståelse av Guds plan og hans lære gir oss et evig perspektiv som ikke tillater oss å gå god for den slags adferd eller å finne begrunnelse for lovene som tillater den. Og i motsetning til andre organisasjoner som kan endre sine retningslinjer og læresetninger, er våre retningslinjer bestemt av de sannheter Gud har betegnet som uforanderlige.

Vår tolvte trosartikkel fastslår vår tro på å være underlagt sivil myndighet og å “adlyde, hedre og oppholde lovene”. Men menneskets lover kan ikke gjøre moralsk det Gud har erklært umoralsk. Engasjement for vår høyeste prioritet – å elske og tjene Gud – krever at vi ser på hans lov som vår adferdsnorm. For eksempel er vi fortsatt under guddommelig befaling om ikke å drive hor eller utukt, selv om disse handlingene ikke lenger er lovbrudd i statene eller landene vi bor i. Likeledes kan ikke lover som legaliserer såkalt “homofilt ekteskap”, forandre Guds lov om ekteskap eller hans bud og våre normer angående det. Vi er fortsatt under pakt om å elske Gud og holde hans bud, og å avstå fra å tjene andre guder og prioriteringer – selv om de vinner popularitet omkring oss.

Ved denne beslutningen kan vi bli misforstått, og vi kan bli beskyldt for fordommer, lide diskriminering eller måtte tåle inngrep i vår frie religionsutøvelse. I så fall tror jeg vi skal huske vår førsteprioritet – å tjene Gud – og, i likhet med våre pionerforgjengere, dytte våre håndkjerrer fremover med samme heltemot som de viste.

President Thomas S. Monson har lært oss noe om denne omstendigheten. På denne konferansen for 27 år siden erklærte han frimodig: “La oss ha mot til å utfordre det som er populært, og mot til å stå for prinsipper. Mot, ikke kompromisser, gir oss Guds anerkjennelse. Mot blir en levende og tiltrekkende dyd når det ses ikke bare som villighet til å dø tappert, men også en beslutning om å leve anstendig. En moralsk kujon er en som er redd for å gjøre det han tror er rett, fordi andre vil mislike ham eller le. Husk at alle har frykt, men de som møter sin frykt med verdighet, har også mot.”¹¹

Jeg ber om at vi ikke vil la jordelivets midlertidige utfordringer få oss til å glemme de store bud og prioriteringer vi har fått av vår Skaper og vår Frelser. Vi må ikke legge så stor elsk på det som hører verden til og trakte etter menneskers ære (se L&p 121:35), at vi slutter å prøve å oppnå vår evige fremtid. Vi som kjenner Guds plan for hans barn – vi som har inngått pakter om å delta i den – har et klart ansvar. Vi må aldri avvike fra vårt overordnede ønske, som er å oppnå evig liv.¹² Vi må aldri utvanne vår førsteprioritet – å ikke ha andre guder eller tjene noen andre prioriteringer fremfor Gud Faderen og hans Sønn, vår Frelser Jesus Kristus.

Måtte Gud hjelpe oss å forstå denne prioriteringen og bli forstått av andre idet vi streber etter den på en klok og kjærlig måte. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.