Sannhet består

Eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

En aften med eldste D. Todd Christofferson

Tale til medarbeidere i Kirkens skoleverk • 26. januar 2018 • Salt Lake tabernakel

Jeg takker min himmelske Fader for privilegiet å være her i kveld. Jeg er takknemlig for eldste Kim B. Clark og bror Chad H. Webb. Jeg har dyp beundring for alle som er nevnt i kveld, eller er oppført i programmet. Jeg verdsetter høyt Kirkens skoleverk, Seminar og Institutt. Jeg har stor beundring for alle som utfører tjeneste – lederne, de frivillige, alle som bidrar. Jeg tror at den tjenesten dere yter er høyst viktig og verdifull for Kirkens medlemmer, spesielt til hver oppvoksende generasjon, og jeg er takknemlig for dere.

Jeg vil gjerne tale til dere i kveld om sannhet. Kirkens skoleverk er innviet til å undervise og innprente sannhet, spesielt de mest fremtredende og grunnleggende sannhetene som er fundamentet for evig liv. Det har alltid vært viktig – ikke bare å undervise, men å forsvare sannhet, og i vår tid synes det behovet å øke.

Vi husker alle samtalen da Jesus ble bragt for Pilatus og erklærte at han var kommet til verden for å “vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst,” sa Jesus.¹ Pilatus, hørtes ganske kynisk ut da han svarte: “Hva er sannhet?”² Det var tydeligvis et retorisk spørsmål. Kanskje trodde han ikke at sannhet finnes, eller kanskje han etter et liv med politikk og intriger tvilte på at han noensinne ville komme frem til sannheten. Ikke desto mindre er spørsmålet hans godt, et vi bør overveie.

I hans storslagne forbønn ved det siste måltid, bevitnet Herren at Faderens ord er sannhet.³ Han erklærte at Den hellige ånds vitnesbyrd er sant, og at “sannheten består evindelig og alltid.”⁴ Både Faderen og Sønnen erklæres å være “full av nåde og sannhet.”⁵ Ved åpenbaring til profeten Joseph Smith ga Frelseren kanskje den tydeligst mulige definisjon av sannhet: “Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli.”⁶

Mens definisjonen er klar og enkel, er implikasjonen at uten gudommelig hjelp kan ikke det dødelige menneskes forståelse av sannheten være veldig omfattende. BYU emeritus, professor Chauncey C. Riddle, forklarte det slik:

“Intet dødelig vesen kan ha mer enn et fnugg av sannheten om ting som de er, og var og skal bli. Og fordi vi forstår når ting forholder seg til hverandre, kan vi som dødelige mennesker ikke fullt ut forstå det fnugget [av sannhet] fordi fnugget får sin fulle betydning først når det ses i forhold til alt annet, – og fortiden av, [nåtiden] og fremtiden av alt annet.

Sannhet er således noe som bare forstås fullstendig av gudene, de som er allvitende og som ser og kjenner det som er fortid, nåtid og fremtid.”⁷

Og så sier professor Riddle:

“For å redde menneskeheten fra dens begrensede evne til å skjelne sannhet, har vår Fader gitt oss vår Frelser Jesus Kristus, og Den hellige ånd. Vår Frelser gir til alle menn og kvinner født inn i denne verden Kristi lys, som hjelper oss å skjelne godt fra ondt… Dersom en person mottar og elsker Kristi lys, og lærer å gjøre det til en vane å bruke det til å skjelne godt fra ondt, vil han eller hun være rede til å motta Den hellige ånds vitne… En person med [Den hellige ånds gave] har retten til stadig å være ledsaget av Den hellige ånd. Enhver som stadig er ledsaget på denne måten, har tilgang til all sannhet. ‘Og ved Den Hellige Ånds kraft kan dere vite sannheten i alle ting [Moroni 10:5].’”⁸

Frelseren bekreftet dette i et utsagn ved det siste måltid: “Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten.”⁹ Til Joseph Smith, sa han videre: “Den som holder [mine] bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”¹⁰

Det første vi da bør forstå om sannhet, er at kunnskap om sannhet i betydelig grad krever guddommelig hjelp, enten ved Kristi lys eller ved hjelp av Den hellige ånd. Gitt våre begrensede jordiske evner og begrensede ressurser, dersom vi er uten hjelp av åpenbaring, kan vi ganske enkelt ikke vite mye om ting som de var, er og vil bli og hvorledes en ting forholder seg til hvordan alt annet var, er eller skal bli.

Ikke desto mindre rådet Herren profeten Joseph Smith til å “studere og lære, og bli kjent med alle gode bøker og med språk, tungemål og folk.”¹¹ Og han utvider dette rådet til oss alle: “søk visdoms ord [eller vi kunne si “sannhet”] fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og også ved tro.”¹² Og dette sier han at vi bør gjøre “flittig.”¹³ Vi må gjøre vårt beste, og vårt beste omfatter å utøve tro – å aktivt be, søke og banke på for at sannheten og lyset som kommer fra Gud kan åpnes for oss.¹⁴ Dette er “dyp læring,” som eldste Kim Clark har beskrevet det i kveld.

Jeg tror at det meste av sannheten, kanskje all sannhet, som vi er i stand til å oppdage, kommer ved guddommelig hjelp, enten vi erkjenner det eller ikke. Da han skrev om Kristi lys påpekte president Boyd K. Packer:

“Kristi ånd kan opplyse oppfinnere, vitenskapsmenn, kunstmalere, billedhuggere, komponister, kunstnere, arkitekter, forfattere så de kan produsere store, ja, inspirerte verk til hele menneskehetens velsignelse og nytte.

Denne Ånd kan inspirere bonden på åkeren og fiskeren i båten. Den kan inspirere læreren i klasserommet og misjonæren som presenterer sin leksjon. Den kan inspirere eleven som lytter. Og av enorm betydning – den kan inspirere ektemann og hustru, far og mor.”¹⁵

Vi, av alle mennesker, skulle være ydmyke og realistiske nok til å erkjenne at ikke bare kommer frelse ved nåde “etter at vi har gjort alt vi kan,” men vår forståelse av sannhet kommer på samme måte ved nåde “etter at vi har gjort alt vi kan.”¹⁶ “For Herrens ord er sannhet, og det som er sannhet er lys, og det som er lys er Ånd, ja, Jesu Kristi Ånd.”¹⁷

Jeg vender meg nå til Frelserens erklæring: “Sannheten består evindelig og alltid.”¹⁸ I kapittel 93 i Lære og pakter, sier Herren: “All sannhet er uavhengig i den sfære hvor Gud har satt den, til å handle for seg selv, således også med all intelligens, hvis ikke er det ingen eksistens.”¹⁹ Jeg forstår dette som at all sannhet, innbefattetsannheten som styrer vår nåværende sfære, eksisterer uavhengig og adskilt. Den er upåvirket av hva jeg foretrekker eller hva du mener. Den er uavhengig av ethvert forsøk på å kontrollere eller fordandre den. Den kan ikke påvirkes av lobbyvirksomhet eller på noen annen måte. Den er en uforanderlig realitet.

Frelseren sa at uten denne uforanderlige sannhet og realitet, “er det ingen eksistens.”²⁰ Jeg tror dette var det Lehi hadde i tankene da han underviste:

“Og hvis dere sier at det ikke er noen lov [lov brukes her som et synonym for sannhet, sannhet som er ‘uavhengig i den sfære hvor Gud har satt den’], sier dere også at det ikke er noen synd [synd som er ulydighet mot loven]. Hvis dere sier at det ikke er noen synd, sier dere også at det ikke finnes noen rettferdighet [rettferdighet som er lydighet mot loven]. Og hvis det ikke finnes noen rettferdighet, finnes det ingen lykke [lykke som er en følge av rettferdighet]. Og hvis det ikke finnes noen rettferdighet og heller ingen lykke, finnes det ingen straff og heller ingen elendighet [straff og elendighet som er følgen av synd]. Og hvis disse ting ikke er til, finnes det ingen Gud. Og hvis det ikke finnes noen Gud, er hverken vi eller jorden til, for ikke noe kunne ha blitt skapt hverken til å virke eller til å bli påvirket, derfor måtte alle ting ha forsvunnet.”²¹

Ved dette vet vi således at sannhet eksisterer, at den representerer en fast og uforanderlig realitet, at uten hjelp er den mengde sannhet som dødelige mennesker kan skjelne, relativt liten – at vi er avhengige av guddommelig hjelp for å kjenne “sannheten i alle ting,”²² og at vi og Gud er avhengig av sannhet for å handle og skape, “hvis ikke er det ingen eksistens.”²³ Andre steder lærer vi at sannhet ikke er i innbyrdes konflikt med sannhet, men at all sannhet virkelig kan sammenfattes i ett stort hele.

Hvor befinner vi oss så i dagens verden når vi søker å undervise og bekrefte sannhet, spesielt åndelig sannhet?

I en stor del av verden er relativistisk tankegang en fremherskende filosofi. Med relativisme mener jeg det synet at etiske og moralske sannheter er relative, at de er avhengige av de holdninger og følelser hos dem som har dem, og at ingen kan bedømme gyldigheten av en annens “sannhet”. Du hører for tiden mye snakk om “min sannhet” og “hans sannhet” eller “hennes sannhet.” Denne tankegangen beskrives av spaltisten David Brooks da han anmeldte boken Lost in Transition av Notre Dame-sosiologen Christian Smith med flere. Brooks skriver:

“Standardholdningen som de fleste av [Smiths intervjuobjekter] stadig kom tilbake til, er at moralske valg kun handler om individuell smak. ‘Det er personlig,’ sa ofte respondentene. ‘Det er opp til den enkelte. Det kan ikke jeg uttale meg om.’

Etter å ha forkastet blind aktelse for autoriteter, har mange av de unge gått til den andre ytterlighet, og sier: ‘Jeg ville gjort det jeg tror ville gjøre meg lykkelig, eller det jeg følte for. Det er bare det jeg føler som kan avgjøre hva jeg skal gjøre.’”

Mange var raske til å snakke om sine følelser om moral, men nølende med å koble disse følelsene til videre tanker om et felles moralsk rammeverk eller forpliktelse. Som en sa: ‘Jeg mener, jeg antar at hva som avgjør om noe er riktig, er hva jeg føler for det. Men forskjellige mennesker føler forskjellig, så jeg kan ikke snakke for andre med hensyn til hva som er riktig og galt.’”²⁴

Jeg tror at dere alle kan være enige i at den moralske relativismens filosofi har hatt stor fremgang i vår tid. “Å ikke dømme” har blitt en norm for samtale og oppførsel som nesten ikke kan utfordres. Men i realiteten dømmer vi alle om riktig og galt og ikke bare for oss selv, men for menneskene og samfunnet omkring oss. Lover og lovsystemer, selv politiske systemer er legemliggjørelsen av moralske verdier og det som oppfattes som sannheter. I et pluralistisk samfunn kan vi debattere hvilke verdier som skal nedfelles i lover og bestemmelser og hva som er riktig, galt, eller sant, men til syvende og sist er det noens synspunkt eller en gruppes synspunkt om sannhet som blir fremherskende, og alle blir bundet av det.

Moralsk relativisme vil ikke fungere om det skal være orden og rettferdighet i samfunnet. Kan mord være galt for de de fleste, men rett for noen? Har en tyv krav på å beholde det han stjeler og kan han fortsette å stjele fordi han tror at tyveri er riktig for ham, spesielt fordi han vokste opp i dårlige kår? Eller når det gjelder noe som er veldig aktuelt i dagens nyheter: Har en mann rett til å trakassere en kvinne seksuelt fordi han synes det er oppløftende og i tråd med hans personlige følelse av riktig og galt.

“Vel,” sier en kanskje, “du snakker om ting som vanligvis oppfattes som galt. Det er noen selveksisterende verdier i menneskelig eksistens som ligger til grunn for lover mot mord, voldtekt, og tyveri og andre handlinger som skader mennesker eller som forstyrrer deres rettmessige søken etter lykke. Dette er absolutt nødvendige og universelle menneskerettigheter som bestrider enhver persons rett til det motsatte. Det er bare utenfor disse anerkjente menneskerettigheter at moralsk relativisme gjelder, der hver person kan definere for seg selv hva som er rett eller galt.” Men dette resonnementet poengterer at det faktisk finnes absolutte moralske krav, enten du kaller dem menneskerettigheter eller noe annet. Det er ihvertfall noen sannheter og moralske begreper som eksisterer uavhengig av personlig innfall eller preferanse. Den eneste virkelige debatten er hvilke de er og hvor vidt de favner. Det vi omtaler som moralsk relativisme er faktisk en vedvarende debatt om toleranse: Hvilke handlinger og forskjeller bør tolereres i samfunnet og i mellommenneskelige forhold?

Vårt kall, og det er stadig mer påtrengende i dette miljøet, er å undervise sannheten av moralske begreper: Hva de er og hvor vidt de favner. Vi verdsetter sannhet om ethvert emne fra hvilken som helst kilde, men evig sannhet, spesielt hva angår livets hensikt og betydning, må vi få fra Gud. Moralske relativister ser vanligvis ingen rolle eller relevans for Gud i denne diskusjonen, og tviler vanligvis på at han i det hele tatt eksisterer. Det ville være ganske ubeleilig for dem at han eksisterer, og enda mer om han taler til menneskene. Man kan bare tenke på sannhet som relativ dersom Gud ikke er der.

Pew Research (amerikansk forskningssenter) rapporterte nylig at for første gang sier et flertall amerikanerne (56 prosent) at det ikke er nødvendig å ha religiøs tro for å være et godt menneske. “‘Gud er ikke en forutsetning for gode verdier og moral,’ sa Greg Smith, Pews nestleder for forskning, i et innlegg om resultatene.”²⁵

Jeg sikker på at vi kan være enige om at personer som er ateister eller som ikke har en bestemt religiøs tro, kan være, og oftest er, gode og rettskafne mennesker. Men vi er ikke enige om at dette skjer uten Gud. Som tidligere nevnt, enten man liker det eller ikke, tror det eller ikke, eller er klar over det eller ikke, er han eller hun påvirket av Kristi lys og er derfor i besittelse av en sunn fornuft om riktig og galt som vi noen ganger kaller samvittighet. Frelseren sa: “Jeg er det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden.”²⁶ Vi leser også: “Og Ånden gir lys til hvert menneske som kommer til verden, og Ånden opplyser hvert menneske i verden som lytter til Åndens røst.”²⁷

President Boyd K. Packer, i tidligere siterte artikkel, har sagt:

Enhver mann og kvinne og ethvert barn fra enhver nasjon, tro eller hudfarge – hver eneste en, uansett hvor de bor eller hva de tror eller hva de gjør – har i seg Kristi uforgjengelige lys. I så henseende er alle mennesker likt skapt. Kristi lys, som finnes i alle, er et vitnesbyrd om at Gud ikke gjør forskjell på folk (se L&p 1:35). Han behandler alle likt ved å gi begavelsen Kristi lys til alle.”²⁸

Kristi lys som finnes i alle dødelige, er hva Lehi henviste til da han uttalte: “Og menneskene er tilstrekkelig undervist til å kjenne godt fra ondt… og fordi de er forløst fra fallet, er de blitt fri for evig, kjenner godt fra ondt, for å handle på egenhånd og ikke bli påvirket.”²⁹ Mormon oppfordret: “Søk flittig i Kristi lys, så dere kan kjenne godt fra ondt, og hvis dere griper alt som er godt, og ikke fordømmer det, skal dere visselig bli Kristi barn.”³⁰

Moralsk relativisme gjør stor skade siden den medfører å redusere samvittigheten. Om den erkjennes og følges vil samvittigheten lede til enda større lys og sannhet. Men å ignorere eller undertrykke samvittigheten leder selvsagt en person vekk fra lys og sannhet og inn i fornektelse, feiltagelse og anger. Å late som om det ikke finnes en uforanderlig, objektiv sannhet er ikke annet enn et forsøk på å unnslippe ansvar og å stå til regnskap. Dette er ikke en oppskrift på lykke.

For tyve år siden skrev J. Budziszewski, en professor i statsforvaltning og filosofi ved University of Texas, Austin, et interessant stykke i det katolske tidsskriftet First Things med tittelen “The Revenge of Conscience. ”[Samvittighetens hevn] Han omtalte samvittigheten som en del av naturlovene, “en lov skrevet i hjertet til hvert menneske.” Vi ville selvsagt beskrive det som Kristi lys. Uansett er hans observasjoner om forsøkene på å kvele samvittigheten innsiktsfulle.

Han skrev at “vår kunnskap om kjerneprinsipper [slik som de som er en del av De ti bud] er uutslettelige. Disse er lovene som vi ikke kan ikke kjenne.”³¹ Moralsk relativisme fornekter at disse kjerneprinsippene finnes, eller hvis de finnes, fornekter at de er riktige for alle. Moralsk realisme hevder at vi egentlig ikke kjenner sannheten, men at vi oppriktig søker den og gjør så godt vi kan, som når vi prøver å se i en natt av tåke. Budziszewski sier: “Vi vet likevel bedre; vi gjør ikke vårt beste… I det store og hele kjenner vi riktig fra galt, men ønsker at vi ikke gjorde det. Vi bare innbiller oss at vi søker sannhet – så vi kan gjøre det som er galt, godta det som er galt eller undertrykke vår anger for å ha gjort det som er galt tidligere… Vår tilbakegang skyldes ikke uvitenhet om moral, men undertrykkelse av moral. Vi er ikke uskolerte, men i ‘fornektelse.’ Vi mangler ikke kunnskap om moral; vi undertrykker den.”³²

Det Alma beskrev for sin sønn Corianton som “samvittighetsnag”³³ er virkelig, og som Budziszewski påpeker, at forsøk på å undertrykke samvittigheten eller lindre angeren, uten omvendelse, vil til slutt feile. Vi ser det i mennesker som later som om det de vet er galt, ikke er galt. De kan med vilje gjenta en synd igjen og igjen i et forsøk på å overdøve samvittighetens stemme. Noen vil kanskje søke vedvarende distraksjon ved å fordype seg i sosiale medier, videospill eller konstant musikk i ørene for å unngå ethvert stille øyeblikk da samvittigheten kunne tale. Vi ser det i bortforklaringer som synes å være uten ende, både i antall og i oppfinnsomhet. Budziszewski siterer denne: “Jeg sier til meg selv at sex [utenfor ekteskapet] er ok fordi jeg skal gifte meg med min partner, fordi jeg vil at min partner skal gifte seg med meg, eller fordi jeg må finne ut om vi kunne være lykkelig gift, …[eller] ‘vi trenger ingen løfter fordi vi er forelsket.’ Det som menes er selvsagt, at de som [ønsker eller] trenger løfter [tilsynelatende] har mindre ren kjærlighet.”³⁴

Utover å late som, avlede og bortforklare, kan personer prøve å få andre til å delta i den gale handlingen for å rettferdiggjøre seg selv. De “synder ikke i hemmelighet – de rekrutterer.”³⁵ Vi kan si at Satan er en mester i å rekruttere, “for han forsøker å gjøre alle mennesker ulykkelige likesom han selv er.”³⁶ Det som bekymrer mest er de som insisterer på at “samfunnet må omformes slik at det ikke lenger er under stor fordømmelse. Slik blir det til at de forandrer lovene, infiltrerer skolene, og oppretter et invaderende byråkrati av velferdstjenester ”³⁷ Jesaja advarte med rette: “Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!”³⁸

Det er slik, konkluderer Budziszewski, våre anstrengelser for å undertrykke samvittighetens sterke krefter og bortforklare skyld, som sender samfunnet stadig dypere ned i den moralske avgrunn.³⁹ Jeg vil tilføye at det også forklarer det sinne, som i økende grad får utløp i ethvert forsøk på samtale som impliserer samfunnsnormer.

Til Nikodemus sa Jesus:

“Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.”⁴⁰

Forsøk på å undertrykke samvittigheten er ikke bare forgjeves, men dersom folk forsto ting i sitt sanne lys, ville ingen noensinne prøve det. Jeg nevnte innledningsvis det Lehi underviste om å prøve å unnslippe straff og elendighet ved å fornekte syndens realitet – “hvis dere sier at det ikke er noen lov, sier dere også at det ikke er noen synd.”⁴¹ Dersom vi kunne utslette loven, eller sannhet, slik de som bekjemper samvittigheten prøver, da kunne vi faktisk bli kvitt skyld, straff og elendighet. Men husk, som Lehi advarte om, uten loven vil det heller ikke være noe positivt med vår eksistens. Vi ville utslette muligheten for rettferdighet og lykke. Vi ville utslette skapelse og eksistens. Det er innlysende at tanken om å utslette sannhet er tåpelig, men det finnes en måte å fjerne elendighet på og samtidig bevare muligheten for lykke. Det kalles Kristi evangeliums lære – tro på Kristus, omvendelse og dåp, både av vann og av Ånden.⁴²

Vi må hjelpe våre elever, med Frelserens ord, å “gjøre sannheten,”⁴³ – å helhjertet ta imot Kristi lys som er i dem og ønske velkommen ytterligere lys og sannhet som kommer gjennom Den hellige ånd. Det holder ikke å motstå, bortforklare og late som. Bare omvendelse og lydighet mot sannhet kan gi den “ekthet” som mange streber etter. Bare omvendelse og lydighet mot sannhet kan bevare og utvide vår lykke og frihet.

Tidlig i min karriére så jeg på nært hold de tragiske fruktene av å ignorere samvittigheten. Jeg var advokatsekretær for tingrettsdommer John J. Sirica i Washington D.C. Den nasjonale skandalen kjent som Watergate startet like før jeg begynte i stillingen, og rettsforhandlingene om Watergate la beslag på dommer Siricas tid, og derfor min tid i nesten hele de påfølgende to og et halvt årene. Uten å gjenta detaljene, vil jeg ganske enkelt si at i 1972 prøvde folk fra president Richard Nixons kampanje for gjenvalg, komiteen for gjenvalg av presidenten, ved hjelp av innbrudd og avlytting å stjele informasjon fra Demokratenes nasjonale komité. Det ble foretatt arrestasjoner og umiddelbart gjort forsøk på å skjule enhver forbindelse til disse ulovlige aktiviteter fra president Nixons kampanje eller til enhver ansatt i Det hvite hus. Denne tilsløringen utgjorde en kriminell hindring av politiarbeid og vokste til også å omfatte president Nixon.

Det virket for meg som det var mange steder i de to påfølgende årene før Nixon trakk seg hvor han med en våken samvittighet, kunne ha stoppet det hele og sagt: “Dette er ikke riktig, vi fortsetter ikke med dette, la konsekvensene komme,” og han kunne kanskje ha overlevd den politiske forlegenhet og uunngåelige kritikk og fullført perioden. Men han sa aldri stopp. I stedet sank han selv dypere ned i tilsløringskonspirasjonen. Lavmålet var for meg da dommer Sirica og jeg lyttet til et opptak av en samtale som fant sted 21. mars 1973, mellom presidenten og juridisk rådgiver i Det hvite hus, John Dean.

Dean hadde ledet dekkhistorien i Det hvite hus, og han følte at den begynte å rakne. Nå var han kommet for å be Nixon om veiledning. I denne samtalen ga Dean en oversikt over hva som var gjort de foregående månedene, innbefattet å ordne med overføring av penger til familiene til dem som hadde erklært seg skyldig i Watergate-innbruddet. Pengene ble gitt for å kjøpe deres taushet om personer høyre opp i komiteen for gjenvalget av presidenten som hadde planlagt og gitt ordre om innbruddet, men som nå truet med å snakke fordi pengene til deres familier ikke ble betalt, eller fordi beløpet var mindre enn de følte de var blitt forespeilet.

Dommer Sirica og jeg ble sjokkert da vi hørte Nixon rolig spørre: “Hvor mye penger dreier det seg om?” Utfra Deans stemmeleie virket han overrasket over svaret, og det syntes som han tar et tall ut av luften når han sier: “En million dollar.” Nixon svarte at det ikke ville være et problem å skaffe det beløpet, men han var bekymret for hvordan pengene kunne fordeles uten å bli sporet. Dommeren og jeg kunne ikke tro – ville ikke tro – det vi hørte, og han sendte meg en lapp der han foreslo at vi spolte tilbake og lyttet på nytt. Vi lyttet ferdig til samtalen og så, uten å si noe særlig mer, la vi vekk lydbåndet og gikk tidlig hjem. Selv nå, minnes jeg følelsen av skuffelse og bedrøvelse. Dette var noen måneder før Nixons avgang, men vi visste da at presidenten ville bli stilt for riksrett om han ikke selv valgte å gå av.

Jeg undret den gang og også siden på hvorfor Nixon tillot at denne skandalen vokste og ble så betent. Jeg er fremdeles overrasket over at hans samvittighet over tid ble så nummen at selv forsøket på å presse penger av USAs president fra innbruddstyvene fra Watergate ikke gjorde ham oppbrakt. Den livsvisdom jeg tok med meg fra denne erfaringen, var at håpet om å unngå muligheten for en lignende katastrofe i mitt eget liv lå i å aldri gjøre et unntak – men alltid og uten unntak følge samvittighetens røst. Å sette ens integritet på pause, selv for tilsynelatende små handlinger i tilsynelatende små saker, plasserer deg i fare for å til slutt å helt miste samvittighetens velsignelse og beskyttelse. Jeg er sikker på at noen har “sluppet unna med det”, i den betydning at de har handlet uærlig eller ulovlig i forretningslivet, yrkeslivet eller i politikken og aldri har blitt stilt til ansvar (i det minste i dette livet). Men en svak samvittighet og særlig en nummen samvittighet, åpner døren for “Watergates”, store eller små, kollektive eller private – katastrofer som kan såre og ødelegge både skyldige og uskyldige.

Johannes gjengir Frelserens kraftige løfte “til de judeerne som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.”⁴⁴ Å kjenne og følge sannheten gjør oss med stor sikkerhet fri – først fra uvitenhetens og syndens fangenskap,⁴⁵ og deretter fri til å søke etter ethvert gode helt til vi mottar Faderens rike og alt han kan gi.⁴⁶ Når vi vet at Jesus selv er “veien, sannheten og livet,”⁴⁷ er kanskje den mest betydningsfulle meningen med at sannheten gjør oss fri, at ved hans nåde, frigjør han oss fra død og helvete.⁴⁸

Herren sa: “Lys og sannhet avviser den onde [gjør slutt på syndens trelldom]… [Men] den onde kommer og tar bort lys og sannhet fra menneskenes barn gjennom ulydighet og på grunn av deres fedres tradisjoner.”⁴⁹

Vi har i Mormons bok et mektig eksempel på at den onde tar bort lys og sannhet gjennom falske tradisjoner og ulydighet. Omkring halvannet århundre før Kristi komme, ble det lamanittiske folk beskrevet som at de “visste ikke noe om Herren”.⁵⁰ Det var ikke før Mosiahs sønner foretok sin bemerkelsesverdige misjon at flesteparten av lamanittene fikk høre frelsesplanen og lærte sannheten.⁵¹

Kong Lamoni ble overveldet av glede, gleden over å komme ut av de falske tradisjoners mørke inn i sannhetens strålende lys. Og “vantroens mørke slør var blitt fjernet fra hans sinn, og lyset som opplyste hans sinn – som var Guds herlighets lys, som var hans godhets vidunderlige lys – ja, dette lys hadde fylt hans sjel med så stor glede at mørkets sky var blitt drevet bort og det evige livs lys var tent i hans sjel. Ja, han visste at dette hadde overvunnet [Lamonis] naturlige legeme, og at han var ført bort i Gud.”⁵²

Det finnes egentlig bare to alternativer. Ett er å søke sannhet ved å gi akt på Kristi ord – “Den som holder hans bud, mottar sannhet og lys inntil han blir forherliget i sannhet og kjenner alle ting.”⁵³ Det andre er å bli fanget inn av motstanderen og prøve det umulige – å finne lykke i hans illusjoner. Vi kan ikke lykkes i dette livet, eller i neste liv ved å ignorere sannhetens realitet, men noen, ganske mange mennesker forsøker det faktisk – det ser bare så mye lettere ut enn å omvende seg. Men bare omvendelse og lydighet mot Guds sannhet frigjør oss fra en fantasiverden som er dømt til å mislykkes, “og fallet [vil bli] stort.”⁵⁴

De kjernesannheter, de sentrale realitetene i vår eksistens, som vi må undervise igjen og igjen med ren overbevisning og med Guds kraft, er som følger:⁵⁵

Gud, vår himmelske Fader, lever, den eneste sanne og levende Gud.
Jesus Kristus er Guds enbårne Sønn.
Jesus Kristus kom til jorden for å forløse sitt folk, han led og døde for å sone for deres synder.
Han sto opp fra de døde og tilveiebragte oppstandelsen.
Alle vil stå for Ham på den siste dag, på dommens dag, for å bli dømt etter sine gjerninger.

Må vi elske og etterlever disse sannheter. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at de er sannhet. Må vi aktivt og med entusiasme søke, undervise og leve ved sannheten. Dette er min bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.