Veiledning på reisen
En aften med en generalautoritet
Onsdag 5. februar 2020
Vi er svært takknemlige for å være sammen med dere i kveld. Jill og jeg var i fire år på et tjenesteoppdrag blant de herlige menneskene i Europa, og vi ble veldig overrasket og glade da president Nelson ba oss komme tilbake til Kirkens skoleverk. Å ha nær kontakt med dere som legger ned så stor innsats og mye hjertegodhet for å hjelpe unge mennesker å lære og etterleve Jesu Kristi evangelium føles som å komme hjem.
Etter å ha observert uventede vendinger på vår egen og andres reise gjennom livet, har jeg tenkt på reisen mot evig liv som vi befinner oss på. De blant oss som godtar Jesus Kristus og hans forsoning, har ganske like livsmønstre. Vi utøver tro på Frelseren og følger ham til tross for utfordringer. Vi omvender oss fra våre synder, mottar nødvendige ordinanser og holder ut til enden. Men detaljene i hvert liv er svært forskjellige, og utfordringene vi møter varierer fra person til person.
Tenk på Lehis families reise til det lovede land. Deres enestående reise kan bringe frem litt innsikt om vår egen reise. De visste at de var på vei til et lovet land, men de visste ikke alt om hverken målet eller nøyaktig hvilken rute de skulle følge for å komme dit. De sto overfor betydelige utfordringer underveis. Selv Nephi, som ikke knurret, forklarer at de “hadde lidd mye og gjennomgått mange vanskeligheter – ja, så mange at vi ikke kan skrive om dem alle.”1
De fikk veiledning underveis. Faktisk fikk Lehi vite om natten at “han neste dag skulle fortsette sin reise i villmarken”.2 Ved teltdøren neste morgen fant han Liahona, som ga guddommelig rettledning på reisen deres. Men det å ha Liahona endret ikke de geografiske forholdene mellom dem og deres lovede land. Det fikk ikke Den arabiske halvøy til å krympe, like lite som havene de måtte krysse. De måtte likefullt bevege seg fremover i møte med utfordringene som deres episke reise innebar. Men Liahona veiledet dem “til de mest fruktbare deler av villmarken”,3 og hvis de ikke var dovne, hjalp den dem til å reise korteste vei.4
Laman og Lemuel knurret på grunn av vanskelighetene de opplevde på reisen. Noen av vanskelighetene stelte de i stand på egenhånd. Allikevel, selv når de fulgte rettledning og reiste slik de skulle, opplevde de fremdeles måltider med rått kjøtt og dager med stekende ørkensol. I likhet med Laman og Lemuels erfaring, tror folk noen ganger at de ikke vil møte utfordringer, at hvis de gjør alt som er riktig, vil alt være lett. Slik er det bare ikke. Det betyr at vi kan bli styrket og veiledet, men ikke at vi ikke vil støte på utfordringer.
Selv om de reiste som en gruppe, var de også på hver sin individuelle reise. Til tross for at reisen førte dem til samme fysiske sted, var det stor forskjell på deres individuelle, evige bane, som ble bestemt av deres personlige valg og handlinger underveis.
Vi har alle en individuell og individuelt anlagt reise gjennom dette liv, men vi deler også deler av denne reisen med andre. Vi er for eksempel på en reise sammen i våre anstrengelser i Seminar og Institutt og i Kirkens skoleverk. Vi har et mål – vi vet generelt hvor vi er på vei, men vi kjenner ikke alle hindringene eller hver detalj på veien for å komme dit.
Hver av oss velger hvordan vi vil reise med gruppen. Vi kan knurre. Vi kan fryde oss. Vi kan være takknemlige selv midt oppe i utfordringer. For noen kan endringer i Kirkens retningslinjer eller fremgangsmåter være en utfordring. Jeg var veldig glad for å se hvordan S & I responderer på de inspirerte endringene som vektlegger hjemme-sentrert og Kirke-støttet læring av evangeliet.
Vi kommer til å støte på, og støter på utfordringer. Ved å følge Herrens veiledning kan vi overvinne og lære av disse utfordringene. Profeten Joseph Smith sa: “Det var helt tydelig at Herren ga oss kraft i forhold til det arbeid som skulle gjøres, styrke ifølge utfordringene vi hadde og nåde og hjelp i forhold til det vi trengte.”5
Vi mottar veiledning som hjelp til å ta den aller korteste veien og reise gjennom de mer fruktbare delene av villmarken på reisen. Vi får veiledning fra profeter. Jeg vet at vi blir ledet av profeter, seere og åpenbarere. Hvilken velsignelse! Vi ledes av Kirkens skolestyre, og vi har også bror Webb, hans lag og andre inspirerte ledere. I tillegg er hver enkelt av oss berettiget til personlig veiledning når vi står overfor konkrete saker i våre individuelle oppdrag.
Både Kirkens skolestyre og styrets utøvende komité møtes månedlig. På disse møtene mottar vi rettledning og råd. Vi blir også velsignet med en årlig “Aften med en generalautoritet”, og i årenes løp har vi fått svært nyttig og fokusert veiledning for å hjelpe oss på vår reise – som organisasjon og hver for oss.
Jeg ber om at vi må være åpne for veiledning og rettledning fra Herren. Jeg vet at han lever og vil hjelpe og veilede oss.
I Jesu Kristi navn. Amen.