2:3

Jeg vil gi meg selv til ham

Russell T. Osguthorpe

Søndagsskolens generalpresident

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 3.november 2013 • Brigham Young University

Det er et stort privilegium å få være sammen med dere i kveld, mine kjære unge brødre og søstre. Dere skal vite hvilken velsignelse det er for min hustru og meg å være sammen med dere i kveld. Når vi ser på dere, ser vi utallige muligheter. Dere har et enormt potensial. Uansett hvor høye deres forhåpninger er, kan jeg forsikre dere om at de kan bli enda høyere. Dere kan oppnå mer i dette livet enn dere aner. Med Herren på deres side, kan dere oppleve mirakler. Dere kan gjøre ting som dere først trodde var umulig. Dere kan overvinne ethvert problem. Dere kan heve dere over alt som kan trekke dere ned. Dere kan avvise det onde og omfavne alt som er godt. Dere kom til jorden i en hensikt, og med Herrens hjelp vil dere oppfylle denne hensikten.

Jeg håper dere skjønner hvor mange som ber for dere. Det holdes så mange bønner hver dag i denne Kirken for Kirkens ungdom – for de unge voksne. En gang, når dere har en stille stund, vil jeg oppfordre dere til å reflektere over alle bønnene som oppsendes hver dag spesielt for dere, den oppvoksende generasjon. Bønner i templene, bønner av generalautoriteter og ledende funksjonærer i Kirken, bønner av ledere på stavs- og menighetsplan, og bønner av foreldre, andre familiemedlemmer og venner. Jeg hører mange av disse bønnene. De er ektefølt. Jeg håper dere vil reflektere over de krefter som blir hentet fra himmelen på deres vegne.

Og jeg håper dere føler dere elsket, ikke bare av dem som kjenner dere, men av alle som bryr seg om dere, selv om de kanskje aldri har møtt dere. Jeg vet at hvis president Monson var her i dag, ville han gitt uttrykk for sin kjærlighet til dere. Vi har en levende profet som elsker denne Kirkens ungdom.

Min hustru og jeg er så takknemlig til dette koret for at de sang “Jeg vil gi meg selv til ham”. Vi skrev sangen til våre misjonærer mens vi virket i South Dakota Rapid City misjon, men teksten angår oss alle gjennom hele livet. Første vers lyder:

Han ga seg selv for meg, han døde så jeg kunne leve.

Hva kan jeg gjøre for ham? Hva kan jeg egentlig gi?¹

Dette er ord fra en som reflekterer over forsoningens velsignelser, velsignelsene ved å føle kjærlighet fra vår Fader i himmelen og hans Sønn Jesus Kristus. Vi har alle øyeblikk som dette – øyeblikk når vi vet at Herren er oppmerksom på oss.

Jeg oppfordrer dere til å reflektere over de velsignelser som dere føler som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og hvis det er noen blant dere som hører på og som vurderer å slutte seg til Kirken, oppfordrer jeg dere til å reflektere over en velsignelse dere søker. Så ønsker jeg at dere forteller personen som sitter ved siden av dere, om denne velsignelsen. Hvis dere ikke kjenner vedkommende, er det enda bedre – da kan dere bli kjent mens dere snakker sammen. Fortell om så mange velsignelser dere kan de neste par minuttene.

Jeg inviterte nylig en gruppe studenter hjem til meg for å snakke om denne kveldens tema. La oss se hva de sa da jeg ba dem om å uttrykke sine følelser om velsignelser i sitt liv:

Mann 1: Kunnskapen jeg har – kunnskap om frelsesplanen, min himmelske Fader, hvordan han er og hva han ønsker for meg, og kunnskap om hva jeg kan gjøre for å leve i harmoni med det han ønsker for meg. Velsignelser som kommer ved beseglingsmyndighet og templer på jorden – å vite at jeg kan være sammen med familien min for alltid, som familie.

Kvinne 1: Kunnskapen om forsoningen, og dernest muligheten til å få tilgang til den kraft som kommer gjennom forsoningen. Mye av det kommer ved prestedømmets ordinanser og av å føle en svært reell tilknytning til min himmelske Fader gjennom disse ordinansene og paktene som jeg inngår med ham. Å ha kraft i vårt liv, å ha styrke og alt det vi trenger for å komme tilbake til ham.

Kvinne 2: Anledningen til og privilegiet å ha Den hellige ånd med oss til enhver tid, for å veilede våre beslutninger når vi fremlegger vår vilje, og for å gi oss trøst og styrke og kraft til å komme gjennom dette livet og deretter få være sammen med ham for alltid.

Mann 2: Jeg føler at alt dette er prestedømmets velsignelser som er tilgjengelige for både menn og kvinner. Jeg er virkelig takknemlig for prestedømmet som ble gjengitt slik at vi kunne ha alle disse velsignelsene: templet, Den hellige ånd, muligheten til å få tilgang til forsoningen.

Kvinne 3: Jeg er så takknemlig for å vite at jeg kan utvikle meg og at dette livet ikke handler om å være apatisk eller sitte på et gjerde – eller sitte noe sted. Det handler om å reise seg og dra et sted. Og for meg er det svært viktig å vite at utvikling skjer og at det fortsatt kan skje også etter døden.

Mann 3: Mormons bok. Som student bruker jeg så mye tid på å lese ting at jeg må være på vakt – er dette sant? Hvilke antagelser gjør de? Hvordan kan jeg sile alt det de sier? Men jeg føler at jeg bare kan ta av meg skoene, for å si det slik, når jeg leser Mormons bok. For den er bare sann – oversatt ved Guds gave og kraft.

Uten Jesu Kristi gjengitte evangelium ville vi ikke hatt noen av velsignelsene vennene mine nettopp nevnte. Å reflektere over våre velsignelser gir oss styrke til å gå videre i livet, men vi vet alle at det er krevende å gå videre. Dette er jordelivet, og jordelivet er ikke enkelt. De neste to versene av sangen koret sang, lyder:

Når andre vender seg bort, når ingen synes å bry seg,
hvordan kan jeg føle Hans kjærlighet? Hvordan vet jeg at han er der?
… … … … … … … … … … … … … … . .
Når smerte og sorg kommer til dem som spør hvorfor,
hvordan kan jeg gi dem fred? Hvordan kan jeg hjelpe dem å prøve?2

Denne gangen ønsker jeg at dere skriver ned – eller bare gjør et mentalt notat – av utfordringene dere står overfor akkurat nå, bekymringer som iblant holder dere våkne om natten.

Jeg spurte mine venner som kom hjem til meg, hva deres utfordringer var, og dette er det de sa:

Kvinne 2: Mange tanker kommer umiddelbart! En ting jeg tenkte, er at det er lett å knytte din verdi og din identitet til prestasjoner: Jeg har ikke giftet meg ennå, eller jeg har ikke tatt bachelorgrad eller en mastergrad ennå, eller de andre tingene du enten oppnår eller ikke.

Mann 2: Å opprettholde den åndelighet vi hadde mens vi virket på heltid for Herren. Det er noe jeg må velge daglig, hvorvidt jeg vil være i stand til å videreføre de samme vanene som jeg utviklet på misjon, eller ikke.

Mann 1: Noe av det viktigste som førte Ånden inn i vårt liv på misjon, var vår anledning til å tjene og bære vitnesbyrd, og den fortsetter som hjemmelærere og besøkende lærerinner og ved fellesskapsfremmende arbeid – med store muligheter til å gjøre mange meningsfylte ting. Og den samme Ånd kan være med oss når vi hjelper andre.

Mann 3: Å finne den rette balansen mellom det å bli ledet av Ånden og inspirasjon i beslutningene man tar i livet, og å bare ta dem. Det virker bare som om noen får mye veiledning fra Herren. Og noen må bare jobbe med ting og prøve noe før de vet hva som er rett eller ikke.

Kvinne 1: Et overordnet tema, som forsinkede velsignelser og å forstå at de vil komme før eller siden. Bare det å ha den troen og tilliten og underkaste oss vår himmelske Faders vilje.

Kvinne 3: Hvorfor skjer vonde ting med gode mennesker? Eller hvorfor skjer vanskelige ting – virkelig vanskelige ting – med gode mennesker? Det er noe jeg har tenkt mye på. Jeg fikk for eksempel nettopp vite min far har kreft. Og jeg tenkte: “Hvordan kan dette skje med en mann som har utført så mye tjeneste?”

Uansett utfordring vitner jeg om at temaet vi skal drøfte i kveld, kan hjelpe dere å overvinne den.

La oss først reflektere litt over forrige andakt for Kirkens skoleverk. I den apostoliske velsignelsen som eldste Russell M. Nelson uttalte ved den anledningen, sa han: “Jeg velsigner dere… [at Guds] vilje kan utføres av dere og gjennom dere.”³ Overvei kraften i disse ordene. Hvis Guds vilje skal gjøres av oss og gjennom oss, må vår vilje være den samme som Guds. Vi må ønske det han ønsker.

Eldste Neal A. Maxwell sa en gang: “Når dere underkaster dere Guds vilje, gir dere ham det eneste dere faktisk kan gi ham som virkelig er deres eget. Vent ikke for lenge med å finne alteret, eller med å begynne å legge viljens gave på det!”⁴

I kveld vil jeg be dere overveie tre spørsmål sammen med meg: (1) Hva betyr ordet vilje? (2) Hvordan gir vi vår vilje til Gud, og (3) hvordan kan vi vite at vi lykkes?

For det første: Hva betyr ordet vilje? Vi snakker ofte om vilje, eller vi bruker i det minste ordet. Noen ganger kan vi si “viljestyrke”. For eksempel: “Jeg har bare ikke viljestyrke til å motstå den ostekaken.” Så vilje er “tilbøyeligheten til å gjøre noe”,⁵ ønsket som får oss til å handle.

Hvis du ber personer i USA nevne de to viktigste tingene for vår fysiske helse, sier nesten 95 prosent “kosthold og trening” – slik vi skulle tro. Men hvis man spør de samme personene: “Spiser du riktig, og trener du nok?” – Hva tror dere de ville sagt? Mellom 5 og 10 prosent sier at de gjør det. Det er en tydelig avstand mellom å vite noe og å gjøre det. De fleste vet hva de burde gjøre, men få har vilje til å gjøre det.

Et eksempel fra vår misjon viser at når vi får hjelp, kan vi utvikle viljen til å gjøre det vi vet vi bør gjøre.

En av våre assistenter på misjonen vår sa en gang til ledsageren sin: “Jeg har gått opp 15 kg siden jeg kom på misjon. Jeg kan ikke komme hjem slik som dette. Kan du hjelpe meg å gå ned i vekt?” (Han spilte på et basketball-lag, og han ønsket ikke å komme tilbake slik.)

Ledsageren sa ja.

Kort tid senere sto jeg bak disse to misjonærene i en buffet-kø. Misjonæren som ønsket å gå ned i vekt, gikk for å ta seg et kakestykke. Ledsageren hvisket i øret hans: “Det vil du ikke.”

Den sultne misjonæren sa litt satt ut: “Det vil jeg det, så.”

“Nei, det vil du virkelig ikke,” rådet hans ledsager ham.

Misjonæren tok ikke kakestykket.

Denne misjonæren ønsket å gå ned i vekt, men han trengte hjelp til å overvinne sitt ønske om det kakestykket. Husk den linjen i sangen som lyder: “Hvordan kan jeg hjelpe dem å prøve?” Ledsageren hjalp den andre misjonæren å prøve å gjøre det han egentlig ønsket å gjøre, men ikke klarte uten litt hjelp utenfra. Han prøvde å hjelpe denne misjonæren å forstå at hans ønske om å være sunn, kunne overvinne hans ønske om det kakestykket. Han prøvde å hjelpe ham å styrke sin vilje.

Motstanderen vil ha oss til å tro at det ikke finnes noe slikt som vilje – at vi ikke har noe annet valg enn å følge våre egne naturlige impulser – å spise så mange kakestykker vi kan. Noen tror feilaktig at vår vilje er forhåndsbestemt av våre gener, og at vi ikke har den minste kontroll over den.

For å vise hvor avgjørende dette spørsmålet er, presenterer jeg et utdrag fra en fersk nyhetsartikkel. Forfatteren er en respektert professor i biologi. Slik innleder han sitt essay med tittelen “Hvorfor du egentlig ikke har fri vilje”. Denne tittelen gjorde meg nysgjerrig, for som medlem av Kirken vet jeg at vi har vilje.

Han forklarer at de avgjørelser vi tror vi tar, tar vi egentlig ikke i det hele tatt. Med henvisning til valgene vi har gjort til frokost i morges, sier han: “Du føler kanskje at du har gjort valg, men i virkeligheten ble din beslutning… om å spise egg eller pannekaker [i morges] avgjort lenge før du var klar over det – kanskje til og med før du våknet i dag. Og din “vilje” hadde ingenting med den beslutningen å gjøre.⁶

Han sier altså at vi ikke har vilje, ingen kontroll over våre ønsker. Vi er rett og slett avhengig av hva genene våre dikterer. Da jeg leste denne artikkelen, ønsket jeg å fortelle ham om misjonæren vår. Han gjorde faktisk flere valg. Han gikk ned de 15 kiloene. Hans vilje overvant de kroppslige lystene.

Vi lærer av åpenbaring, både fra fordums og nyere tid, at vi har handlefrihet, at vi har vilje, at vi har ønsker, og at disse ønskene kan endre seg. Eldste Russell M. Nelson sa følgende på forrige generalkonferanse: “Vi kan forandre adferd. Til og med våre ønsker kan endre seg. Hvordan? … Permanent forandring… kan bare komme gjennom den helbredende, rensende og styrkende kraft i Jesu Kristi forsoning.”⁷

Da eldste Maxwell sa at vår vilje er det eneste vi egentlig kan gi til Gud, forklarte han at alt annet vi gir, er noe som Gud allerede har gitt oss. Når vi gir tiende eller offergaver, gir vi ganske enkelt tilbake til Gud det han først ga til oss. Alle penger vi tjener i dette livet, for eksempel, kommer til oss på grunn av Guds skaperverk. Hvis vi gir av vår tid, gir vi av det Gud allerede har gitt til oss – våre dager på jorden. Men når vi gir vår vilje til ham, er dette en gave som bare vi kan gi. Når vi gir vår vilje, gir vi oss selv helt og holdent, uten å holde noe igjen.

Her er det vennene mine sa da jeg ba dem om å granske Skriftene og deretter uttrykke sine tanker om betydningen av ordet vilje:

Mann 3: Å være “villige til å bøye [seg] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [dem], likesom et barn bøyer seg for sin far”.⁸ Så det er snakk om å gi etter, underkaste seg og være villig. Så begynte vi å snakke om det, og det førte oss til dette andre skriftstedet i Helaman 3.

Mann 1:Helaman 3:35 – “Ja, så deres hjerter var renset og helliggjort, en helliggjørelse som finner sted fordi de gir seg hen til Gud.”

Kvinne 3: Jeg tror ikke dette skjer på en gang, men det er definitivt en prosess som krever tid og arbeid.

Mann 2: Jeg føler det nesten som om man skyter fart. Når man gjør det riktige valget, er det lettere å gjøre det riktige valget neste gang. Be, studere Skriftene daglig, overveie og skrive dagbok.

Kvinne 2: I Mosiah 5:2 kan vi lese hvordan de beskriver den mektige forandringen i oss og i vårt hjerte, så vi “ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt”.

Kvinne 1: Det er rart, for vi leste de samme skriftstedene, men vi hadde en helt annen samtale. Jeg syntes virkelig det var godt sagt i Helaman 3:35, om å gi oss hen til Gud og hvordan det helliggjør oss. Jeg tror det innebærer mye tillit å gi oss hen til ham og si: “Nei, jeg vil stole på at din plan er fullkommen. Jeg skal gi deg min vilje, og så la deg bruke den til å forme meg slik at jeg kan bli den du trenger at jeg er.”

Mann 2: Vi snakket om striden i himmelen – hvordan vi kjempet for handlefrihet og hvordan vi besluttet å følge Kristus og gjøre det han vil vi skal gjøre. Vi snakket om hvordan dette livet nesten er en kamp mellom viljer: Vil vi bestemme oss for å ønske det Kristus ønsker, å bli som han er, istedenfor bare å si at vi vil gjøre det han ber oss om – vil vi ønske å gjøre dem?

Å gi vår vilje til Herren betyr altså ikke at vi gir opp vår handlefrihet. I virkeligheten er det stikk motsatte tilfellet. Jo mer vi gir vår vilje til Herren, jo mer vokser vår egen evne til å utøve vår handlefrihet. Å vite det Gud vil at vi skal vite, si det han ønsker at vi skal si, gjøre det han ønsker at vi skal gjøre, leder oss alt sammen til å bli det han ønsker at vi skal være. Gud ga oss handlefrihet slik at vi kunne gi oss selv til ham, ikke slik at vi kunne falle for fristelsen.

Når du ser innover og graver dypt, kan du finne de lyster som fører til dine mest verdifulle handlinger. Dere merket sikkert at jeg ikke sa “som fører til handlinger” – for noen av våre handlinger er ikke motivert av våre dypeste, sterkeste ønsker. Noen handlinger skjer uten at vi tenker noe særlig. Noen handlinger synes til og med å være stikk i strid med det vi ønsker aller dypest.

En ung mann kom en gang til meg for å få hjelp med omvendelsesprosessen. Da han beskrev sorgen han følte for det han hadde gjort, sa han: “Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg ikke tro at jeg faktisk gjorde det. Det er som om en annen gjorde det, og ikke jeg.” Dypt i sitt hjerte ønsket han ikke å gjøre det han hadde gjort, men på en eller annen måte overtok det naturlige menneske, og han ga etter for motstanderens fristelser istedenfor Den hellige ånds tilskyndelser, som ville ha hjulpet ham å motstå fristelsen.⁹ Han snakket om vilje. Han ønsket å være god, men det var en del av ham – noen aspekter av hans egen vilje – som han ennå ikke hadde gitt fra seg. Han holdt igjen denne lille delen, og det var det som fikk ham til å gjøre noe han angret på. Men han kom til en prestedømsleder for å rette det opp – for å bli den han egentlig var, en trofast sønn av sin Fader i himmelen. Han kom så han kunne prøve å gi hele sin vilje til Herren, denne gangen uten å holde noe igjen.

Denne unge mannen opplevde en forandring i hjertet. Han hadde ikke “lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt”.¹⁰ Hans ønsker hadde forandret seg, og fordi hans ønsker hadde forandret seg, forandret også hans oppførsel seg. Han la av seg det naturlige menneske og fulgte Den hellige ånds tilskyndelser. En forandring i hjertet er en endring av motiv, ikke bare en endring av handlinger. Vi må gjøre gode ting, men det er minst like viktig at vi gjør dem av riktig grunn.

Denne oversikten hjelper meg å forstå forholdet mellom våre motiver eller ønsker og våre handlinger. Når vi er på paktens og disippelens vei, er våre motiver rene og våre handlinger rettferdige. Vi gjør gode ting fordi vi elsker Herren og hans barn. Men det er også mulig å gjøre en god ting med et urettferdig motiv. Da opptrer vi som hyklerne – vi gjør godt fordi vi ønsker å se bra ut, eller fordi vi ønsker å se bedre ut enn en annen.

Hvis vi gjør en urettferdig handling med et urettferdig motiv, gjør vi, som Skriftene sier, “bevisst opprør mot Gud.”¹¹ De som er i denne ruten, er stolte av de dårlige tingene de gjør. Men når vi egentlig ønsker å være gode, men sklir og faller, gir vi etter for det naturlige mennesket i oss. Når vi befinner oss noe annet sted enn på disippelens vei, må vi trekke veksler på forsoningens kraft ved å omvende oss, og da vil vi igjen være på rett vei.

Denne omvendelsesprosessen er helt klart en prosess for å endre ønsker. Det er en prosess for å gi plass til Ånden. Og når vi gir plass til Ånden, er det ingen plass igjen til synd.

Vår vilje er med andre ord den samlede kraft av våre ønsker eller motiver. Vår vilje ligger bak våre handlinger. Hvordan kan vi styrke vår vilje? Hvordan kan gi vår vilje til Herren? Jeg vil be koret om å synge om igjen refrenget på sangen de sang under åpningen av vår andakt i kveld. Lytt nøye til teksten:

Jeg vil si det han ønsker sagt. Jeg vil gjøre det han ønsker gjort.
Jeg vil være et vitne for verden om Guds elskede Sønn.
Jeg vil gi meg selv til ham – mitt hjerte, min vilje, min sjel.
Jeg vil alltid synge om forløsende kjærlighet, sangen som gjør meg hel.12

Vi kan alle si det han ønsker sagt.

Da jeg var stavspresident, intervjuet jeg en søster som nylig hadde giftet seg. Jeg spurte: “Hvordan går det med ekteskapet?”

Hun svarte: “Det går vel greit, tror jeg. Vi krangler ikke så mye.”

Jeg spurte: “Hva mener du med ikke så mye?”

Hun sa: “Alle ektepar krangler jo.”

Jeg svarte: “Ikke alle ektepar. Min hustru og jeg krangler ikke. Mine foreldre kranglet ikke.”

Så hadde vi en god samtale om hvordan hun og hennes mann kunne snakke med hverandre i kjærlighet istedenfor i frustrasjon eller på en skarp måte.

Vi kan si det Herren vil at vi skal si. Vi kan eliminere skarphet fra våre ord og våre manerer. Vi kan løfte og bygge opp andre istedenfor å rive dem ned.

Jeg ledsaget en gang eldste Jeffrey R. Holland for å reorganisere et stavspresidentskap. Da vi kom inn på hotellet der vi skulle bo, gjenkjente han en resepsjonist og spurte henne: “Hvordan går det med den flotte kjæresten din?”

Hun sa: “Å, vi slo opp for bare noen uker siden.”

Han sa: “Du kommer til å finne en annen, og han vil være enda bedre.”

Hun smilte, og vi gikk videre. Dagen etter så jeg eldste Holland gi komplimenter til medlemmer og ledere, den ene etter den andre. Han gjorde det med letthet og så naturlig at alle vi møtte, følte bedre med seg selv og livet – bare fordi han bygget dem opp.

Vi kan alle gjøre dette. Hvis Frelseren var her, ville han bygget opp alle han møtte, akkurat som han gjorde da han var her på jorden. Vi kan alle si det han ønsker sagt.

Når noen spør meg hvordan det er å tjenestegjøre sammen med generalautoriteter, er det første jeg tenker på den kjærligheten jeg føler når jeg sammen med dem. Man skulle tro at det å stå på talerstolen i Konferansesenteret er ufattelig skremmende fordi Det første presidentskap og De tolvs quorum sitter rett bak deg når du taler. Men på en eller annen måte gir de deg følelsen av at du faktisk kan klare det.

Så snart du er ferdig med å tale, rekker De tolv ut hånden og takker for ditt bidrag til møtet mens du går tilbake til plassen din. Første gang dette skjedde, ble jeg litt satt ut. Jeg hadde ikke forventet at de skulle være så uttrykksfulle, men det er de. De bygger opp alle de møter, akkurat slik Frelseren gjorde. Dette er virkelig president Monsons kjennemerke.

President Monson viser kjærlighet til alle. Etter et av møtene på oktoberkonferansen så president Monson en ung gutt som vinket til ham. Han bøyde seg over rekkverket og ga tegn til at gutten skulle komme nærmere. Og så håndhilste han på ham. Gutten ble forståelig nok svært opprømt.

Ved en annen anledning, etter en forestilling i Konferansesenteret, ble president Monson igjen etter møtet for å håndhilse på så mange ungdommer som mulig. Han gikk opp på scenen og bort til en gruppe unge mennesker med alvorlige funksjonshemninger. Selv om disse ungdommene ikke kunne svare president Monson verbalt, viste smilet om munnen hvor stor pris de satte på hans håndtrykk og hjertelige hilsen.

Hvis vi strekker oss ut til andre, vil vår evne til å strekke oss enda lenger, vokse. Dette er en av de klareste indikatorer på at vi gir vår vilje til Gud.

Vi kan altså si det Herren vil at vi skal si. Vi kan også gjøre det han ønsker gjort. Noen ganger teller handlinger mer enn ord.

Da vi oppdro barn, fikk min hustru en alvorlig infeksjon og måtte legges inn på sykehus. Jeg prøvde å sette mat på bordet og ta vare på våre fem små barn mens hun kom seg. Men jeg trengte ikke arbeide så veldig hardt for å sette mat på bordet. Måltider ble levert på døren, det ene etter det andre – så mange, faktisk, at vi ikke klarte å spise dem alle. Så jeg begynte å legge disse måltidene i fryseren helt til den ble full.

Disse handlingene kan virke små i forhold til enkelte handlinger av barmhjertighetstjeneste, men jeg kan underskrive på at disse måltidene betydde mye. De reddet meg. Min hustru var svak, og jeg ble motløs. Men jeg kunne bare gå til fryseren for å se hva vi hadde til middag den kvelden. For hvert måltid de gode medlemmene i menigheten leverte på døren vår, ga de sin vilje til Gud. De gjorde det han ønsket gjort.

Disse medlemmene hadde rene motiver for å hjelpe en familie i nød, men det er mulig å gjøre en god ting med et uriktig motiv. Som Skriftene lærer oss, blir det gode vi gjør da faktisk regnet som ondt, fordi vårt hjerte ikke var på rett plass.¹³ Vi gjorde den gode gjerningen, men vi gjorde den motvillig. Så ønsker er alt. Vi må ønske det Gud ønsker. Vi må si det han ønsker sagt fordi vi ønsker å si det han ønsker sagt. Vi må gjøre det han ønsker gjort fordi vi ønsker å gjøre det han ønsker gjort. Og vi må være et vitne om Guds elskede Sønn fordi vi ønsker å være et vitne. Da vet vi at vi gir hele vår sjel til ham – ingen liten del av oss ønsker å gjøre noe som strider mot hans vilje.

Å si og gjøre de riktige tingene blir lettere etter hvert som vi gir løfter til Herren.

Pakter spiller en sentral rolle i utviklingen av vilje. Når vi blir døpt, inngår vi pakt om å påta oss Herrens navn – om å gjøre det han vil at vi skal gjøre. Deretter fornyer vi denne pakten hver sabbatsdag. Vi vitner på nytt for vår himmelske Fader om at vi fortsatt er villige til å påta oss Herrens navn og minnes ham og holde hans bud. Hver gang vi verdig tar nadverdsbrødet i vår hånd eller fører begeret med vann til vår munn, gir vi vår vilje til ham. Vi sier: “Jeg vil være et vitne for verden om Guds elskede Sønn.”¹⁴

Når vi blir beseglet i templet til vår evige ledsager, inngår vi igjen pakter som styrker vår vilje. Vi kan føle forsoningens styrkende kraft hver gang vi trer inn i Guds hellige hus. Det er der vi inngår pakt om å vie oss til Herren. Dette er grunnen til at eldste Maxwell sa: “Vent ikke for lenge med å finne alteret [og] begynne å legge viljens gave på det.”¹⁵ Han talte kanskje metaforisk, men jeg tror også han talte tydelig om hvordan vi kan gi vår vilje til Gud ved å inngå og holde pakter med ham.

Så vi gjør alt vi kan for å gi oss selv til ham – vårt hjerte, vår vilje, vår sjel. Jo mer vi følger denne veien, jo mer vil Herren velsigne oss med sin kjærlighet. Og jo mer vi føler hans kjærlighet, jo mer vet vi at vi lykkes med å gi vår vilje til ham.

Jeg håper vi lærer noe i kveld som vil hjelpe oss å oppfylle eldste Nelsons velsignelse – at Guds vilje kan gjøres ved oss og gjennom oss. Da jeg spurte mine venner hva de hadde lært, sa de dette:

Mann 2: Jeg tror jeg ofte har kombinert handlefrihet med å gi min vilje til Gud, og dette har hjulpet meg å se dem som to forskjellige ting. Jeg føler at jeg gjør mange av de riktige tingene, men nå gir det meg lyst til å gå og rense mine motiver, slik at jeg kan bli det han vil at jeg skal bli.

Kvinne 2: Jeg elsker å se sammenhenger. Jeg tenker: Det er dette som skjer i livet mitt, og det er dette jeg har studert, og denne personen sa det. Så jeg har nok sett en masse sammenhenger.

Mann 1: Uansett hva våre utfordringer er, trenger vi bare å gi mer av oss selv til Gud. Det er som president Eyring sier: “Så vanskelig det enn ser ut i dag, vil det være bedre i morgen hvis [vi] velger å tjene [Gud] i dag.”¹⁶

Mann 3: Når du gir ditt hjerte og din vilje til Gud… er det første han gjør å helliggjøre den. Det er ikke slik at vi alle bare gir vårt hjerte til Gud, og han bare legger dem i et stort hvelv og sier: “Ja, nok et hjerte som jeg kan nyte.” Han tar det og helliggjør det og prøver det og gir det tilbake til oss og sier: “Gå nå ut og bruk dette og utrett store ting.” Jeg har bare aldri tenkt over hva som skjer når man har gitt det til ham. Jeg trodde det var slutten, men det er bare begynnelsen.

Kvinne 3: Jeg vet at jeg ikke vet alt, og det virker som at jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor mye jeg ikke vet. Men jeg vet at Gud lever. Og jeg tror at i dag var enda en bekreftelse på det – at han er oppmerksom på oss, og han venter virkelig ivrig og ønsker å velsigne sine barn, og det er oss.

Kvinne 1: For tre dager siden fikk jeg en prestedømsvelsignelse for noe som nærmer seg i livet mitt. Og noe som ble sagt i velsignelsen, var at jeg trengte å ha større tillit til Gud og gi ham min vilje. Men av en eller annen grunn følte jeg i løpet av denne velsignelsen svært konkret at jeg måtte gå og studere det og hva det betyr, enda dypere. Hvordan forandrer det de tingene jeg gjør hver dag og hele dagen lang, og hvordan jeg gir meg fullstendig hen til ham?

Å gi vår vilje til Herren er altså noe vi gjør hver dag. Det er ingen isolert handling. Det er ikke slutten, bare begynnelsen. Vi kan si det han ønsker sagt. Vi kan gjøre det han ønsker gjort. Vi kan være et vitne for verden om Guds elskede Sønn – alt sammen fordi vi ønsker å gjøre disse tingene. Når denne forandringen finner sted i vårt hjerte, øker vår takknemlighet for forsoningen så mye at vi blir styrket av den kontinuerlig.

Alma sa: “Hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?”¹⁷

Den forløsende kjærlighets sang er en sang av glede over Jesu Kristi forsoning. Det er ikke nødvendigvis en sang med noter og tekst. Det er en sang vi føler. Ordene vi kan bruke for å uttrykke vår takknemlighet når vi ønsker å synge den forløsende kjærlighets sang, er i stadig endring, avhengig av de konkrete velsignelser vi mottar. Men denne følelsen av takknemlighet for Frelseren, er som en sang. Den kan spille seg selv om og om igjen i vårt hjerte hver gang vi tenker på hvordan Forløseren har frelst oss fra alt det som ville trekke oss ned.

Det var derfor Alma spurte om vi følte for å synge den nå. Det er nå som teller. Hvis vi føler glede over Jesu Kristi forsoning akkurat nå, da er vårt hjerte på rett plass. Vi gir vår vilje til ham, og han styrker vår vilje. Hvis vi er tiltrukket av det som hører verden til, er ikke vårt hjerte på rett plass, og vår vilje blir ikke styrket.

I siste del av Mormons bok vendte nephittene, som en gang hadde vært et rettferdig folk, seg bort fra Herren. De begynte å skryte av sin egen styrke istedenfor å glede seg over Herrens styrke. De gjorde bevisst opprør mot Gud. Og hva skjedde med dem? De ble overlatt til sin egen styrke – helt til de mistet alt.¹⁸

Det ønsker ikke vi. Vi vet at vi ikke kan klare oss på egen hånd i dette livet. Vi klarer det bare ikke. Vi trenger Herrens hjelp. Vi trenger hverandres hjelp. Vi kan rett og slett aldri stole utelukkende på vår egen styrke. Herrens utstrakte armer inviterer oss til å bli styrket av ham, slik at vi aldri blir overlatt til kun vår egen styrke.¹⁹

Jeg vet at vi kan ta imot hans invitasjon til å komme og bli styrket, til å komme og bli tilgitt, til å komme og føle hans uendelige kjærlighet. Da vil vi, med et smilende hjerte, ønske å synge den forløsende kjærlighets sang. Ikke bare en gang iblant – vi vil ønske å synge denne sangen alltid. Når vi føler styrke til å gjøre noe vanskelig, vil vi synge sangen i vårt hjerte. Når vi lar sannheten finne oss og utvide vår sjel, vil vi synge sangen. Når vi føler oss tilgitt, vil vi synge sangen. Og når vi føler Hans kjærlighet, vil vi synge sangen.

Hver gang vi synger den, vil vi gi vår vilje til Ham, den eneste gaven vi har til å gi Ham. Han vil ikke bare ta imot denne gaven, Han vil utvide den og utdype den. Han vil hjelpe oss å føle oss dyktigere. Han vil bidra til å øke vår evne til å elske og bli elsket. Han vil lede oss ut av mørket og inn i lyset. Han vil helbrede og hjelpe oss på måter som hjelper oss å tilgi og bli tilgitt.

Jeg vitner om at han er vår Frelser og Forløser. Jeg vitner om at hans Fader elsket oss nok til å sende ham til jorden for å leve og dø for oss. Jeg vet at dette er Hans Kirke. Jeg vet at hans levende profet, president Thomas S. Monson, forstår behovene til Kirkens medlemmer og vet hvordan han kan hjelpe oss å finne veien hjem. I Jesu Kristi navn. Amen.