2:3

Vår profet: Thomas S. Monson

William R. Walker

i De sytti

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 5. mai 2013 • Brigham Young University – Idaho

“Ha takk for profeten du sendte” (Salmer, nr. 17). Denne salmen er betydningsfull for Kirken. Vi takker virkelig Gud for en profet som kan lede oss i disse siste dager.

At Gud har gitt oss en profet, står sentralt i siste-dagers-helliges tro overalt. Vi vet at Gud lever og at han elsker oss. Vi vet at han sendte sin Sønn, Jesus Kristus, som vår Frelser og Forløser, og vi vet at han har gitt oss en profet.

De som levde i Kirkens tidlige tid, følte dyp takknemlighet for å ha levd på profeten Joseph Smiths tid. Gjenopprettelsens budskap og vitnesbyrd var ofte førstehåndsopplevelser for de tidlige hellige.

Fantastiske ting skjedde i løpet av de årene Brigham Young presiderte over Herrens kirke. De hellige dro vestover og etablerte seg i hjertet av Rocky Mountains, hvor Kirken blomstret. De som levde på den tiden, regnet det som en stor velsignelse å ha levd på profeten Brigham Youngs tid.

Det samme mønsteret fortsatte etter hvert som Herren sørget for store og edle menn til å lede hans kirkes anliggender. Mine foreldre og besteforeldre snakket med dyp ærbødighet og glede om profeten på deres tid – president Heber J. Grant.

Søster Walker og jeg, og mange av deres foreldre og besteforeldre, elsket det gode eksempel og den bemerkelsesverdige undervisning til profeten David O. McKay. Han ble etterfulgt av sine arvtakere: Joseph Fielding Smith, Harold B. Lee, Spencer W. Kimball, Ezra Taft Benson og Howard W. Hunter. Hver av dem var fantastisk forberedt til å lede Kirken i en periode som var fastsatt av Herren selv. Hver av dem ble elsket og oppholdt av Kirkens medlemmer.

De fleste av dere her i kveld, vil med glede minnes president Gordon B. Hinckley. For en velsignelse å ha levd mens han var Kirkens president.

For fem år siden kalte Herren president Hinckley hjem, og Thomas S. Monson ble Kirkens president – Herrens profet på jorden i dag. Hvilken velsignelse det er for dere og meg å leve i denne fantastiske tid når vi blir ledet av en så stor profet.

Dette er Herrens kirke. Han planlegger livet til disse store apostler, og han setter dem i stand til å lede sin kirke. Det er en kjensgjerning at et av de karakteristiske kjennetegn på Herrens kirke er at han har apostler og profeter på jorden i dag.

Apostelen Paulus beskrev Kirken og sa at Kirken var “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv” (Efeserne 2:20). Slik var det, og slik er det. Herrens kirke skiller seg ut ved at den har apostler og profeter, med Jesus Kristus selv som hovedhjørnestenen. Hver av Kirkens presidenter har vitnet om at Jesus Kristus er denne kirkes overhode.

Det er ingen tilfeldigheter, det er ingen feil, og det er ingen kampanjer. Når det gjelder suksesjon i presidentskapet i Herrens kirke, har Herren ledelsen, og hans vilje skjer med sikkerhet.

Jeg vitner om at det er Herrens vilje at vi i dag ledes av president Thomas S. Monson, som er Herrens profet på jorden i dag.

Som den gammeltestamentlige profeten Jeremia lærte oss om profeter, vet vi at dette gjelder president Monson. Skriftstedet lyder: “Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene” (Jeremia 1:5).

Jeg vil i dag tale til dere om president Thomas S. Monsons liv og virke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges 16. president.

I det siste året av president Hinckleys liv, utnevnte han meg til administrerende direktør for Tempelavdelingen, og president Monson har gitt meg den ære å få bli i denne stillingen. I løpet av de siste seks årene, har jeg hatt den store og uforglemmelige velsignelse å få bistå president Thomas S. Monson og hans rådgivere i tempelanliggender. Jeg har sittet ved hans side når president Monson har gitt meg mange råd og mye veiledning om templer og tempelanliggender over hele verden. Han har invitert meg med på tempelinnvielser, spadestikkseremonier og besøk til mulige tempeltomter. Jeg har blitt velsignet med å få reise sammen med ham rundt om i verden, til steder så langt borte som Kiev i Ukraina og Cebu på Filippinene, og til andre spennende steder, som Roma i Italia.

Når han har reist over hele verden, har jeg hatt gleden av være der for å bevitne hans store kjærlighet til mennesker – ikke bare medlemmer av Kirken, men alle mennesker. Jeg har sett hans konstante varme og vennlighet, hans Kristus-lignende ømhet og følsomhet, spesielt for barn, eldre og svakelige. Mange ganger når jeg har sett president Monson, har jeg fått tilskyndelsen: “Det er slik Frelseren ville handlet. Det er slik Frelseren ville behandlet mennesker.”

Jeg har sett hans endeløse entusiasme, pågangsmot og besluttsomhet, hans glede over livet og hans dype ønske om å tjene Herren og gjøre det Frelseren ønsker. Han går aldri lei av å gjøre Herrens arbeid.

I Lære og pakter kapittel 52, vers 14, sier Herren: “Jeg vil gi dere et mønster i alle ting, så dere ikke blir ført vill.”

Jeg elsker dette skriftstedet fordi det lærer meg at Herren vil gi meg et mønster og vise meg hvordan ting skal gjøres, hvordan jeg skal handle, hvordan jeg skal leve. Men dette handler ikke om meg. Det handler om hver enkelt av oss. Herren viser oss veien. Han gir hver av oss mønstre for å vise oss hvordan vi skal leve.

Jeg tror et av de viktige mønstre i vårt liv er livet til profeten som veileder og leder Herrens kirke i vår tid. Som jeg nevnte tidligere, var mønsteret for meg som ung, president David O. McKay. Jeg elsket og oppholdt ham, ba for ham og studerte hans ord nøye, og jeg ønsket å være så lik ham som mulig.

Jeg tipper at da mange av foreldrene deres var unge, var deres mønster president Spencer W. Kimball. For hver av oss er naturligvis vårt største ønske å innrette vår livsførsel etter Frelseren – å følge ham, å etterleve hans bud og være så lik ham som mulig.

I 3 Nephi 27:27 sa Jesus: “Hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.”

Dette er vårt viktigste mål – å bli som ham.

På veggen i hvert kontor president Monson har hatt siden han ble kalt som biskop, har han hatt et kjent bilde av Frelseren malt av Heinrich Hofmann. Det er en vakker fremstilling av Frelseren.

Om dette maleriet har president Monson sagt: “Jeg er glad i det bildet. Jeg har hatt det siden jeg var 22 år og biskop, og har tatt det med meg overalt hvor jeg har fått i oppdrag å tjene. Jeg har prøvd å ta etter Mesteren i mitt liv. Når jeg har måttet ta en vanskelig avgjørelse, har jeg alltid sett på dette bildet og spurt meg selv: ‘Hva ville han gjøre?’ Så prøver jeg å gjøre det” (i Heidi S. Swinton, To the Rescue: The Biography of Thomas S. Monson [2010], 135).

Jeg vet at president Monson er opptatt av å følge Jesu eksempel. Ved en anledning var jeg sammen med president Monson på et arrangement før en tempelinnvielse. Han hadde kommet med fly samme dag, og da kveldsmøtet nærmet seg slutten, tenkte jeg at kanskje president Monson var sliten, og jeg ville sørge for at han fikk litt hvile før begivenhetene neste dag. Under avslutningssalmen lente jeg meg over til president Monson og sa: “President, etter avslutningsbønnen kan vi snike oss ut sidedøren og få deg tilbake til hotellet raskt, så du kan få deg litt hvile.”

Med et forvirret blikk sa han: “Eldste Walker, hvis Jesus var her, tror du han ville snike seg ut sidedøren etter møtet?”

Jeg har ikke kommet med dette forslaget siden. Slik Frelseren ville ha gjort, ønsket han å være sammen med medlemmene. Han tenkte ikke på seg selv i det hele tatt. Han tenkte på det gode han kunne gjøre.

Jeg har alltid følt at jeg kan bli et bedre menneske hvis jeg tar etter rettferdige mennesker som Herren har plassert på min vei: mine besteforeldre, mine foreldre, mine biskoper, min misjonspresident og naturligvis Guds profet, som jeg kan se og høre og som jeg ber for hver dag. Jeg er sikker på at de fleste av dere gjør det samme.

Det har vært en fantastisk velsignelse i mitt liv å søke å bli mer lik Herren og søke å bli mer lik hans profet – president Thomas S. Monson.

Jeg ønsker å dele med dere noe av president Monsons liv og lære, og forhåpentligvis vil dere være i stand til å gjenkjenne egenskaper som dere vil ønske å utvikle i deres liv. Vi vil alle bli velsignet hvis vi forsøker å etterligne og lære av Herrens profet.

I likhet med Nephi og de fleste av dere, ble Thomas S. Monson født av gode foreldre. Han ble født i Salt Lake City 21. august 1927. Han vokste opp i enkle kår. Han har aldri forsøkt å pynte på sin bakgrunn. Med sin selvutslettende sans for humor, kombinert med fullstendig trygghet på hvem han er, har president Monson tidvis sagt at han ikke trenger å tenke på hvilken side av jernbanesporene han var fra, for han vokste opp mellom jernbanesporene.

Jeg har alltid vært imponert over at han alltid har talt så kjærlig om sin ungdom. Jeg syns han ligner mye på Nephi. Laman og Lemuel var flinke til å se problemene og se på den negative siden av alt, virket det som. Nephi, på den annen side, var positiv, optimistisk og takknemlig. Han så det gode i alt rundt seg. Det var slik Tommy Monson vokste opp – og han har vært slik hele livet!

Han var en god elev, og kanskje enda viktigere, han var en god gutt. Han viste sitt ønske om å gjøre det bra i tjeneste for Herren da han ble kalt som sekretær for diakonenes quorum i sin menighet. Nesten 70 år senere, som Kirkens president, reflekterte han med en viss stolthet over sitt ønske om å gjøre møtereferatene fra diakonenes quorum så gode som mulig. Han hadde ingen tanke om: “Hvorfor er jeg sekretær og ikke quorumspresident?” Han ønsket bare å gjøre oppgaven sin godt. Han hadde blitt kalt til en stilling i Herrens kirke, og han ønsket å gjøre sitt beste. Han ønsket at møtereferatene skulle være ryddige og ordentlige, så han skrev dem på maskin. Som 12-åring satte han et flott eksempel for oss.

Hvis dette virker bemerkelsesverdig for dere, er jeg ikke overrasket. Det var også bemerkelsesverdig for hans stavspresident som da han hørte om unge Tommys utmerkede arbeid, kalte ham til å tale på stavskonferansen – som sekretær for diakonenes quorum. Har dere noen gang hørt at en sekretær for diakonenes quorum har talt på stavskonferansen? Hvilket eksempel for oss alle!

Han fullførte videregående og vervet seg i Sjøforsvaret. Han tjente sitt land, og mens han gjorde det, holdt han seg ren og dydig. Han kom tilbake fra sin militærtjeneste og arbeidet hardt for å få en god utdannelse. Han var en god student – enda et godt eksempel for oss alle! (Eksemplet med å være en god student kan være viktigere for noen av dere enn for andre.)

Han oppvartet og ble forelsket i en vakker siste-dagers-hellig jente som het Frances Johnson, og snart spurte han om hun ville gifte seg med ham. De ble viet i Salt Lake tempel 7. oktober 1948, 21 år gamle. Hvilket eksempel for oss alle! (Igjen, kanskje mer viktig for noen av dere enn for andre.)

Selv om de bare hadde vært gift i 18 måneder, og mens han arbeidet seg opp i en ny jobb, tok han imot et kall fra Herren om å bli biskop for en stor bymenighet. Det var menigheten han hadde vokst opp i. (Tenk på det!) Han sa ikke: “Det passer ikke nå” eller “Jeg er for ung”, han tok bare imot kallet, stolte på Herren og kastet seg ut i oppgaven med all den energi og det talent som Herren hadde gitt ham. Han ønsket å gjøre sitt aller beste i tjeneste for Herren.

Unge biskop Monson har blitt glad i et skriftsted som kan velsigne oss alle, slik det har velsignet ham:

“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette” (Ordspråkene 3:5–6).

Til denne dag siterer president Monson dette skriftstedet ofte og lever sitt liv i samsvar med det som det lærer oss. Hvilket eksempel han er for oss alle! Vi vil alle gjøre lurt i å huske dette skriftstedet og gjøre det til en viktig del av vår filosofi om livet – akkurat som president Monson har gjort.

Biskop Monsons menighet hadde over 1000 medlemmer, hvorav 84 var enker. Vi har blitt velsignet på generalkonferansen og i andre sammenhenger med å høre ham fortelle om noen av de gode opplevelsene han hadde da han tok seg av disse søstrene som ble velsignet med hans omsorg.

Hver gang jeg hører ham tale om en av sine erfaringer som biskop, innser jeg, og det gjør sterkt inntrykk på meg, at hans kjærlighet og omsorg for menighetens medlemmer ikke tok slutt da han ble avløst som biskop. Han ble kalt inn i stavspresidentskapet i en alder av 27 år, men selv mange år senere (etter at han ble kalt som misjonspresident og apostel), fortsatte han å ta seg av og vise sin kjærlighet til de eldre medlemmene i sin menighet. Det var tydelig at han ikke bare viste dem kjærlighet og omsorg av plikt. Hans kjærlighet og omtanke for dem lå dypt i hans hjerte, og kunne ikke fjernes ved en endring i oppdrag.

I dette har president Monson vist oss veien. Det er en bedre vei. Det er Herrens vei. Han elsker og er opptatt av andre – akkurat slik Herren har lært oss at vi skulle være. Hvilket eksempel han er for oss alle!

I en alder av 31 ble president Monson kalt som president for Den kanadiske misjon med hovedkvarter i Toronto, Ontario. Akkurat som han hadde gjort som biskop, kastet han seg ut i oppgaven, ga den alt han hadde, og stolte på Herren av hele sitt hjerte. Alle rundt ham kunne se hans kjærlighet til Herren, hans kjærlighet til sin hustru og barn, hans kjærlighet til misjonærene og medlemmene, og hans kjærlighet til Canada, landet hvor han hadde blitt kalt til å tjene. Hans innflytelse som misjonspresident var stor, og rekkevidden av alt han utrettet, kan ikke verdsettes høyt nok i dag. Hans misjonærer elsket ham og ønsket å leve slik at deres misjonspresident ville bli stolt. Vi kan alle lære av det.

Akkurat som han gjorde da han ble avløst som biskop, fortsatte han å vise sin verdsettelse for og sin hengivenhet til sine misjonærer og de hellige som hadde blitt velsignet ved å komme under hans forvaltning. Jeg har vært vitne til president Monsons aldri avtagende hengivenhet og interesse for misjonærene som virket under hans ledelse i Den kanadiske misjon. Hvilket eksempel!

Jeg vet at misjonærene som var velsignet med ha å Thomas S. Monson som sin misjonspresident, har forsøkt å følge mønsteret av rettferdig tjeneste i Herrens rike som president og søster Monson viste dem. For å illustrere, deler jeg med dere den bemerkelsesverdige kjensgjerning at av de 141 tempelpresidenter som virker over hele verden, var fem av dem unge misjonærer som virket under president Monsons ledelse i Den kanadiske misjon.

Tusenvis av dere som er med oss i kveld, er hjemvendte misjonærer. Jeg ber om at hver enkelt av oss må følge disse fem tempelpresidentenes eksempel og gjøre sitt ytterste for å være trofaste og følge den vei av rettferdig tjeneste som ble vist oss av våre misjonspresidenter.

Jeg ble rørt da jeg nylig så et bilde i Church News av president Monson som besøkte en mann på et sykehus i Toronto, Canada (se “Teachings of the Prophet,” Church News, 3. feb. 2013, 7). Denne mannen hadde virket ved president Monsons side 50 år tidligere. President Monson hadde ikke glemt ham. Mange år og mange mil hadde ikke frarøvet president Monson den gode kjærlighet og takknemlighet som kommer til dem som tjener Herren sammen. Jeg håper vi alle vil følge hans eksempel og ikke glemme dem som har velsignet oss i tidligere år.

I 1963, da han var 36 år gammel, ble Thomas S. Monson invitert til kontoret til president David O. McKay, som var Kirkens president den gangen. Det var på dette møtet at president McKay kalte ham som en av Den herre Jesu Kristi apostler.

President Monson er den eneste apostel som har blitt kalt til De tolv i så ung alder de siste 100 år. Herrens hånd ledet utvilsomt denne unge apostelens kall, for Herren visste at Thomas S. Monson skulle lede Kirken i vår tid.

På generalkonferansen i oktober er det 50 år siden Thomas S. Monson ble kalt som apostel. Er ikke det fantastisk? (Ikke siden Joseph Fielding Smith har en apostel feiret 50 år i De tolv.)

I 22 år var president Monson rådgiver for tre av Kirkens presidenter: Ezra Taft Benson, Howard W. Hunter og Gordon B. Hinckley. 3. februar 2008 ble Thomas S. Monson ordinert og beskikket som Kirkens president. Han har to edle og store rådgivere ved sin side, president Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf. De er de tre presiderende høyprester som leder Herrens kirke på jorden i dag (se L&p 107:22).

President Monsons bemerkelsesverdige tjenestegjerning har ofte vært preget av uttrykket “til unnsetning”. Heidi Swinton har skrevet en fantastisk biografi om hans liv, som hun ga den passende tittelen Til unnsetning. Biografien ble utgitt i 2010. Hvis dere ikke har lest den, anbefaler jeg den på det sterkeste. Den vil velsigne dere.

Budskapet er naturligvis det samme som det Jesus ga oss i Lukas: Forlat de 99, og gå og redd den ene (Lukas 15:4). Dette er kjernen i Jesu Kristi evangelium, å elske våre medmennesker og å gjøre alt vi kan for å velsigne dem. President Monson har alltid undervist i disse prinsippene, men enda viktigere er det at det er slik han lever. Hans liv har vært fylt med utallige eksempler på å strekke seg ut for å besøke, trøste eller hjelpe dem som trenger det mest: enkene, barna, de syke, de plagede og de som er ensomme eller fortvilte.

Apostelen Jakob skrev: “En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden” (Jakobs brev 1:27).

Det er slik president Monson har levd sitt liv. Lærdommen for oss er at man ikke trenger å være apostel for å leve på denne måten. Vi kan etterleve vår religion, vi kan se til farløse og enker, og vi kan holde oss uplettet av verden. Vi kan se hen til vår profet for å se hvordan vi kan gjøre dette! Vi kan si til oss selv: “Det er slik jeg ønsker å være.”

For mange år siden, like før generalkonferansen, ga president Monson oss enda en fantastisk lærdom. Denne gangen var den til de forsamlede generalautoritetene som hadde reist til Salt Lake City, mange fra steder i verden der de virket i områdepresidentskaper. Det var et svært viktig møte. Vi hadde kommet sammen for å bli undervist av Det første presidentskap og De tolv.

Da tiden for møtet nærmet seg, syntes alle å være tilstede med unntak av president Monson, som ennå ikke hadde kommet. Noen minutter før møtet skulle begynne, sluttet vi å snakke med hverandre og satt ærbødig og lyttet til preludiet – idet vi forventet at profeten ville komme når som helst.

Vi ventet tålmodig mens klokken ble ni og tiden fortsatte å gå. En eller annen gikk ut av sidedøren – åpenbart for å se om det var behov for hjelp. Da han kom inn i rommet igjen, ble vi fortalt at “president Monson vil komme om kort tid”.

Ca 15 minutter etter at møtet skulle ha begynt, kom president Monson inn i rommet. Av respekt reiste vi oss idet han kom inn. Vi var glade for å se ham, og glade for at han så ut til å være frisk. Det syntes ikke å være noen åpenbar grunn til at han var sent ute.

President Monson gikk rett til talerstolen og sa: “Brødre, beklager at jeg kommer sent, men min hustru trengte meg i dag.”

Jeg ble dypt imponert og ydmyk. Jeg fikk ikke president Monsons ord ut av tankene. Dette var et svært viktig møte. Hele Kirkens øverste ledelse var samlet, men president Monson satte et eksempel for oss alle. Hans hustru trengte ham, og han tok seg den tid som trengtes for å ta seg av henne. Den var en fremragende preken. Jeg husker ikke noe annet som ble sagt den dagen, men jeg husker den prekenen: “Min hustru trengte meg.”

Denne prekenen ble understreket ved en annen anledning da president Monson sa: “Når jeg hører menn si at de elsker sin hustru, ønsker jeg å si til dem: ‘Så bevis det ved hvordan du behandler henne og hvordan du tjener henne.’”

Det er slik president Monson er: Han tar alltid hensyn til en annen. Han viser alltid godhet og omsorg for andre.

Man skal ikke være sammen med president Monson lenge for å oppfatte hans dype kjærlighet og lojalitet til sin kjæreste, søster Frances Monson. Når han snakker om henne, lyser øynene opp og han får et stort smil om munnen. Man vet at dette er en mann hvis kjærlighet til sin hustru er et eksempel for hver og en av oss. President og søster Monson har vist oss et eksempel på en mann og en kvinne som trekker samme åk i sin kjærlighet til Herren og sitt ønske om å tjene ham i rettferdighet.

Jeg ønsker å bli mer lik Herren, men jeg ønsker også å bli mer lik hans profet.

Hvis dere lurer på hva president Monson ville ønsket for hver av dere, kan kanskje følgende erfaring hjelpe dere å vite det:

I november i fjor var det vakre Boise Idaho tempel klart for gjeninnvielse etter å ha vært stengt i 18 måneder for å forskjønne og oppgradere templet. Etter 30 år med fremragende bruk av de trofaste hellige i den delen av Idaho og omkringliggende områder, hadde templet stort behov for reparasjon. Slik det har vært vanlig for å feire en tempelinnvielse, ble ungdommene i tempeldistriktet oppfordret til å arrangere en storslått kulturell feiring. Det var en kveld med sang og dans og uttrykk for deres tro og takknemlighet for templet.

Jeg satt ved siden av president Monson mens vi så fantastiske presentasjoner av de forskjellige stavene. Et av dansenumrene ble fremført av en herlig gruppe unge kvinner. Mens president Monson nøt forestillingen, lente han seg over mot meg og uttrykte sine følelser. Han sa: “Jeg håper at hver av dem vil oppnå tempelekteskap. Jeg ønsker så inderlig at hver og en av dem skal få den velsignelsen – å gifte seg i templet.”

Jeg tenkte: “Er ikke det fantastisk? Guds profet er her vitne til denne ungdomsfeiringen med sang og dans, og for ham er det svært tydelig forbundet med templet som han skal innvie i morgen. Han håper at hver og en av dem vil gifte seg i templet.” Hvis dette er profetens ønske for oss, og det er det, skulle hver og en av oss ønske dette for oss selv, og det skulle være et veldig viktig mål i vårt liv.

Jeg vil gi dere et annet eksempel:

President Monson, president Eyring og eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum reiste til Laie, Hawaii i anledning gjeninnvielsen av det storslåtte templet i november 2010. Kvelden før tempelinnvielsen var vi samlet i Cannon Center ved BYU-Hawaii for den kulturelle feiringen. Programmet var fortreffelig. Gjennom sang, dans og fortelling fortalte ungdommene i tempeldistriktet Kirkens historie på Hawaii. De fortalte om de første misjonærene og de første konvertittene. De fortalte den bemerkelsesverdige historien om den fremtidige profeten Joseph F. Smith, som ble kalt på misjon til Hawaii i 1854 da han var bare 15 år gammel. Unge Joseph F. Smith kom tilbake fra sin treårige misjon like før sin 19-årsdag. (Og dere syntes den nylige endringen av alderen til 18 var bemerkelsesverdig, ikke sant?)

Den kulturelle feiringen fortsatte med at ungdommene skildret Kirkens vekst blant det polynesiske folk og fortalte at president Joseph F. Smith kom tilbake til Hawaii over 50 år senere som Kirkens president, og innviet tomten og tok første spadestikk for oppføringen av Laie Hawaii tempel.

Den kulturelle feiringen var fantastisk, og president Monson elsket hvert minutt av den. Han nøt en forestilling som inneholdt det populære dansenummeret fra 2. verdenskrig, “Boogie Woogie Bugle Boy”, ettersom det minnet ham om hans tid i Sjøforsvaret. Andre innslag fokuserte på øyfolkets forskjellige danser.

Et innslag med den vakre hula-dansen ble fremført. En av de unge kvinnene som deltok i denne dansen, satt i rullestol. Hun var veldig pen, og selv om hun ikke kunne bruke bena, fremførte hun dansen nydelig. President Monson pekte henne ut for meg og sa hvor nydelig hun var og hvor vakkert hun fremførte dansen.

Da programmet ble avsluttet, var alle fornøyd med den flotte forestillingen. Da vi forlot forhøyningen, var alle danserne ute på gulvet igjen, også hula-danserne. President Monson fulgte ikke den planlagte veien ut, men gikk rett ut på gulvet for å uttrykke sin takknemlighet til ungdommene, og ikke minst gikk han rett til den vakre piken i rullestolen for å rose henne og uttrykke sin kjærlighet til henne.

Selv midt i feiringen og den store folkemengden, viste president Monson igjen Frelserens rene kjærlighet. Han gikk til den ene. Han bøyde seg ned og kysset henne på pannen. Jeg tenkte: “Er ikke det fantastisk? Igjen viser Guds profet oss hvordan vi kan strekke oss ut til menneskene rundt oss og være snille og kjærlige, og hvordan vi kan oppmuntre og oppbygge.” Jeg tenkte: “Det er dette Jesus ville ha gjort. Dette er slik Frelseren ønsker at vi skal behandle andre.”

Jeg elsker Primær-sangen som lyder: “Jeg prøver å ligne Jesus” (“Jeg prøver å ligne Jesus,” Barnas sangbok, 40). Og jeg vil tilføye: “Og jeg prøver å ligne hans profet.”

Jeg vil gjerne foreslå fem måter å følge president Monsons eksempel på:

Først: Vi kan være positive, og vi kan være lykkelige.

I Den kostelige perle leser vi at profeten Joseph Smith hadde et muntert sinnelag (se Joseph Smith – Historie 1:28). Dette beskriver også president Monson. Han har virkelig et muntert sinnelag.

Ved en anledning sa president Monson: “Vi kan alle ha en positiv holdning. Vi kan ikke styre vinden, men vi kan tilpasse seilene. Med andre ord, kan vi velge å være glade og positive uansett hva vi møter på vår vei” (“Messages of Inspiration from President Monson,” Church News, 2. sep. 2012, 2).

En dag ventet jeg utenfor Det første presidentskaps møterom. Jeg hadde blitt invitert dit for å ta del i et møte for å diskutere tempelanliggender. Jeg satt stille utenfor rommet, alene. Jeg trodde at Det første presidentskap allerede satt i møte, og at jeg ville bli invitert inn om noen minutter. Mens jeg satt der, hørte jeg en som gikk gjennom gangen og plystret. Jeg tenkte: “En eller annen forstår ikke riktig etikette. Man går ikke rundt og plystrer utenfor kontoret til Kirkens president.” Et øyeblikk senere kom plystreren rundt hjørnet – det var president Monson. Han var glad, og han var positiv. Han hilste hjertelig på meg og sa: “Jeg tror vi begynner møtet om et par minutter.” Selv med vekten av hele Kirken på skuldrene, er han et eksempel på lykke og har alltid en positiv innstilling. Vi skulle være sånn.

For det annet: Vi kan være snille og kjærlige mot barn, slik president Monson er det.

Jesus talte ofte om barn. Hans profet, president Monson, taler også ofte om barn, og jeg har spesielt sett ved tempelinnvielser hvor glad han er i barn, og ved sitt eksempel lærer han oss hvordan vi skulle behandle dem. Ved hver tempelinnvielse fokuserer han på barna. Han elsker å involvere dem i hjørnestensseremonien, og han ber alltid noen av dem om å legge litt mørtel i hjørnestenen for å delta i den symbolske ferdigstillelsen av templet. Han gjør det morsomt for dem. Han gjør det minneverdig for dem. Han har alltid et stort smil til dem. Han oppmuntrer og roser dem. Det er herlig å se.

Hans varme hilsener omfatter tidvis high five-hilsener, vifting med ørene og oppmuntring til å reise på misjon og gifte seg i templet. Han nyter virkelig livet – og det skulle vi alle.

For noen år siden skulle president Monson innvie Oquirrh Mountain tempel på bursdagen sin. Da han ankom templet og nærmet seg inngangsdøren til templet, hadde en gruppe unge mennesker samlet seg. De visste åpenbart at det var president Monsons bursdag, ettersom de begynte å synge “Happy Birthday” for ham. Han elsket det. Han stoppet og møtte dem med et stort smil om munnen. Han begynte til og med å fekte med armene, som om han ledet dem i sangen. På slutten la de til refrenget “og mange flere”. President Monson elsket det også, for han sa: “Det er den delen jeg liker best.”

Kirkens barn og unge elsker ham, og jeg tror det er fordi de ikke er i tvil om at han elsker dem! Jesus elsket de små barna, og hans profet elsker også de små barna. Det er et flott eksempel for hver enkelt av oss!

For det tredje: Vi kan følge Åndens tilskyndelser, slik president Monson gjør.

President Monsons hengivenhet til Herren og hans villighet til å følge Åndens tilskyndelser ble vakkert beskrevet av profeten selv med disse ordene: “Den beste opplevelsen jeg vet om i livet, er å føle en tilskyndelse og følge den, og senere finne ut at det var oppfyllelsen av en bønn eller et behov. Og jeg vil alltid at Herren skal vite at hvis han trenger å få utført et ærend, vil Tom Monson utføre det for ham” (I Herrens ærend [DVD, 2008]). Det er et mønster som vi alle skulle ønske å følge.

For det fjerde: Vi kan elske templet, slik president Monson elsker templet.

President Monson vil gå over i historien som en av de store tempelbyggere i Kirkens historie. Etter at han ble Kirkens president i februar 2008, har han fortsatt det store arbeidet med å bygge templer. Noen av templene som han har bekjentgjort, har vært blant de mest historiske: “I dag har jeg gleden av å kunngjøre fem nye templer som det er kjøpt tomt til, og som i de kommende måneder og år vil bli bygget på følgende steder: Calgary, Alberta i Canada; Córdoba i Argentina; Kansas City-området; Philadelphia, Pennsylvania og Roma i Italia” (Thomas S. Monson, “Velkommen til konferansen,” Ensign eller Liahona, nov. 2008, 6).

I de fem årene som han har vært Kirkens profet, har president Monson bekjentgjort planer om å bygge 33 nye templer. I forrige måned under aprilkonferansen, kunngjorde han planer for to nye templer: ett i Cedar City, Utah, og ett i Rio de Janeiro, Brasil.

Med innvielsen av Tegucigalpa Honduras tempel i mars, har vi nå 141 templer i Kirken, med ytterligere 29 under oppføring eller planlegging. Dette er en storartet tid med tempelbygging og tempeltjeneste i Herrens kirke. Jeg har hørt president Monson be unge mennesker som var for unge til å komme inn i templet, om gå bort og berøre templets vegg og deretter “la tempelet berøre dere”.

President Monson har sagt: “Måtte vi alle leve verdig, med skyldfrie hender og rent hjerte, slik at templet kan berøre vårt og vår families liv” (“Templets velsignelser,” Liahona, okt. 2010, 13).

Han ga også dette fantastiske løftet: “Når vi rører ved templet og elsker templet, vil vårt liv gjenspeile vår tro. Når vi kommer til disse hellige Guds hus, og når vi husker de pakter vi inngår der, vil vi være istand til å utholde enhver prøvelse og overvinne alle fristelser” (Be Your Best Self [1979], 56; uthevelse tilføyd).

La oss følge det mønsteret som profeten har gitt for oss for kjærlighet til templet.

For det femte: Vi kan være snille, hensynsfulle og vise kjærlighet til andre, slik president Monson gjør.

President Monson er et flott eksempel på å elske andre. Hele hans tjenestegjerning har vært fylt med hjemmebesøk, hender på andres hode for å gi velsignelser, uventede telefonsamtaler for å trøste og oppmuntre, brev for å gi ros og anerkjennelse, besøk til sykehus og barnehager og tid til å gå i begravelser og likskuer til tross for en svært travel timeplan.

Jeg nevnte tidligere de 84 enkene fra president Monsons menighet da han var biskop. I løpet av tiårene som fulgte hans tjeneste som biskop, i en fantastisk tilkjennegivelse av engasjement, kombinert med resultatene av mange av deres bønner, var president Monson i stand til å delta i begravelsen til hver eneste av dem. Bare tenk på det.

Akkurat som Frelseren ville gjort, har Thomas Monson gått omkring og gjort vel, og velsignet og elsket andre som om det har vært drivkraften i hans liv. Vi kan alle lære av dette mens vi prøver å følge i hans fotspor.

Et bemerkelsesverdig eksempel på president Monsons godhet fant sted i fjor. Da det vakre Brigham City Utah tempel nærmet seg ferdigstillelse, møtte jeg Det første presidentskap for å diskutere planer for innvielsen av templet. Ettersom Brigham City er bare en times reise nord for Salt Lake City, ville det ha vært veldig lett for president Monson å reise dit for innvielsen. I stedet sa president Monson: “Brigham City er hjembyen til president Boyd K. Packer, denne store apostel som har sittet ved min side i De tolv i så mange år. Jeg vil at han skal få æren og velsignelsen ved å innvie templet i sin hjemby. Jeg vil holde meg borte, og jeg skal gi president Packer i oppdrag å innvie Brigham City tempel. Jeg vil at det skal være hans dag.”

Det var en flott dag for president Packer og for søster Packer, som også vokste opp i Brigham City. Jeg ble veldig rørt av president Monsons vennlige og storsinnede gest til sin medapostel. Vi kan alle være sånn. Vi kan dele og være vennlige og ikke tenke så mye på oss selv – men tenke mer på menneskene rundt oss.

Jeg elsker barnesangen “Følg profeten”. Den har ni fantastiske vers, men jeg har bare tid til å lese det siste verset:

Nå har vi en verden med forvirring stor,
bare hør på nytt fra hvert et sted på jord.
Vi kan alltid motta støtte på vår vei,
følg det Guds profeter sier klart til deg.
… … … … … … … … … .
kom, følg profeten, si ikke nei!
… … … … … … … … … .
kom følg profeten, Han viser vei.
(Barnas sangbok, 58)

President Monson kjenner veien. Den rette veien er Herrens vei. “Den rette vei er å tro på Kristus” (2 Nephi 25:29).

President Monson har lært oss hvordan vi skal leve vårt liv med sine fantastiske og inspirerende budskap på generalkonferansen. Han har lært oss hvordan vi kan være Jesu Kristi etterfølgere ved sitt bemerkelsesverdige og fantastiske personlige eksempel. Herren har virkelig gitt oss et mønster i alle ting, og et av mønstrene som vi skulle prøve å følge, er vår kjære profet.

Jeg vitner om at det er en Gud i himmelen som kjenner oss og elsker oss. Han har gitt oss en profet – til å veilede oss, til å undervise oss og til å lede oss i disse siste dager. Jeg vitner om at Jesus Kristus er Guds sønn og verdens Frelser. Jeg tror Herren forventer at vi skal elske profeten, oppholde ham og følge hans eksempel.

Ha takk for profeten du sendte. Vi takker deg for denne profet. Jeg regner det som en stor velsignelse å ha levd på den tiden da Thomas S. Monson var Herrens profet. Når vi følger profeten og prøver å bli mer lik ham, vil vi uunngåelig lykkes i å bli mer trofaste disipler av vår Herre Jesus Kristus.

Det har vært en ære å få tale til dere i kveld, og jeg ber om at Herren vil velsigne hver enkelt av dere rikelig, idet jeg vitner om at dette er Herrens verk, i Jesu Kristi navn. Amen.