Julen er kjærlighet

President Thomas S. Monson

Bilde

Brødre og søstre, for et vakkert skue dere er. Det er et privilegium hvert år å innlede julehøytiden sammen med dere under denne, Det første presidentskaps juleandakt. Jeg vil uttrykke min kjærlighet til dere alle, enten dere er tilstede her i denne bygningen eller lytter til dette møtet på andre måter.

Julen, med sin spesielle betydning og skjønnhet, frembringer ofte en tåre, inspirerer til fornyet forpliktelse overfor Gud og gir – for å låne ordene fra den vakre sangen “Calvary” – “hvile for den slitne og fred i sjelen”.

Det er imidlertid lett å bli revet med av denne tidens mas og jag og kanskje miste nettopp den ånd i vårt liv som vi prøver å oppnå. Å overdrive er spesielt vanlig på denne tiden av året for mange av oss. Årsakene til dette kan være for mange juleaktiviteter å delta på, for mye å spise, for høyt pengeforbruk, for mange forventninger og for mye spenning. Ofte fører våre anstrengelser i julen til at vi føler oss stresset, utmattet og utslitt på en tid da vi snarere skulle føle de enkle gleder ved å minnes vår Frelsers fødsel.

Vi finner ikke julens sanne glede ved å mase og jage for å få gjort mer, og heller ikke ved å kjøpe gaver. Vi finner ekte glede når vi gjør Frelseren til fokus for denne tiden. Vi kan ha ham i våre tanker og i vårt liv når vi utfører det arbeidet som han ønsker at vi skal utføre her på jorden. La oss i denne tiden spesielt huske å følge hans eksempel ved å elske og tjene våre medmennesker.

En del av vårt samfunn som lengter desperat etter et uttrykk for kjærlighet, finnes blant de aldrende, og spesielt når ensomhetsfølelsen kommer over dem. Døende håps og svunne drømmers iskalde vind uler gjennom rekkene av eldre og dem som nærmer seg den andre siden av livets høydepunkt.

Eldste Richard L. Evans skrev følgende for noen år siden: “Det de trenger i sine eldre års ensomhet, er, i alle fall delvis, det samme som vi trengte i våre usikre unge år: å føle tilhørighet, en forsikring om at man er ønsket og den gode omtanke fra kjærlige hjerter og hender – ikke bare av formell plikt, ikke bare et rom i en bygning, men plass i noens hjerte og liv. …

Vi kan ikke gi dem ungdommen tilbake. Men vi kan hjelpe dem å leve i solnedgangens varme glød, som blir forskjønnet av vår omtenksomhet, av vår omsorg og av vår aktive og oppriktige kjærlighet.”¹

Mine brødre og søstre, ekte kjærlighet er en avspeiling av Frelserens kjærlighet. I desember hvert år kaller vi det julens ånd. Man kan høre den. Man kan se den. Man kan føle den.

Nylig tenkte jeg tilbake på en opplevelse fra guttedagene – en opplevelse jeg har fortalt om ved en annen anledning eller to. Jeg var bare 11. Vår Primær-president, Melissa, var en eldre og kjærlig gråhåret dame. En dag i Primær ba Melissa meg om å bli igjen og snakke med henne. Der satt vi to i den ellers tomme kirkesalen. Hun la armen på skulderen min og begynte å gråte. Overrasket spurte jeg henne hvorfor hun gråt.

Hun svarte: “Jeg klarer ikke å få Trail Builder-guttene til å være ærbødige under åpningen i Primær. Kan du hjelpe meg, Tommy?”

Jeg lovet Melissa at jeg ville det. Merkelig nok for meg, men ikke for Melissa, gjorde det slutt på ethvert problem med ærbødighet i Primær. Hun hadde gått til problemets kilde – meg. Løsningen var kjærlighet.

Årene raste av sted. Den vidunderlige Melissa, som nå var i 90-årene, bodde på et pleiehjem i den nordvestlige delen av Salt Lake City. Like før jul bestemte jeg meg for å besøke min kjære Primær-president. Over bilradioen hørte jeg sangen “Hør den englesang så skjønn: Hill deg himlens kongesønn!”² Jeg tenkte på de vise menns besøk for så mange år siden. De kom med gaver av gull, røkelse og myrra. Jeg kom bare med kjærlighetens gave og et ønske om å si takk.

Jeg fant Melissa i spisesalen. Hun stirret på maten sin og pirket i den med gaffelen hun holdt i sin aldrende hånd. Hun spiste ingenting. Da jeg snakket til henne, ble mine ord møtt med et godartet, men tomt blikk. Jeg tok gaffelen og begynte å gi Melissa mat, mens jeg hele tiden snakket om hennes tjeneste for gutter og jenter i Primær. Det var ikke så mye som et glimt av gjenkjennelse, langt mindre et uttalt ord. To andre beboere på pleiehjemmet stirret på meg med et uforstående uttrykk. Til sist sa en av dem til meg: “Ikke snakk til henne. Hun kjenner ikke igjen noen – ikke engang sin egen familie. Hun har ikke sagt et ord hele tiden hun har vært her.”

Lunsjen var slutt. Min ensidige samtale dabbet av. Jeg reiste meg for å dra. Jeg holdt hennes skrøpelig hånd i min, stirret inn i hennes rynkete, men skjønne ansikt, og sa: “Gud velsigne deg, Melissa. God jul.” Uten forvarsel, uttalte hun ordene: “Jeg kjenner deg. Du er Tommy Monson, min Primær-gutt. Jeg er så glad i deg.” Hun trykket hånden min mot munnen sin og ga den et søtt kyss fylt av kjærlighet. Tårene rant nedover kinnene hennes og badet våre foldede hender. De hendene den dagen ble helliget av himmelen og velsignet av Gud. Englekoret sang virkelig. Mesterens ord syntes å få en personlig mening som jeg aldri tidligere hadde følt i samme grad: “Kvinne, se, det er din Sønn!” Og til sin disippel: “Se, det er din mor!”³

Det var som om jeg hørte ordene fra Betlehem:

Hvor stille, hvor stille,
Den største gave er å gi!
Så Gud gir til menneskene
Hans himmels velsignelser.
Kanskje ingen vil høre ham komme.
Men i denne syndefulle verden,
Hvor saktmodige sjeler tar ham imot,
vil Jesus komme inn.4

President David O. McKay sa: “Sann lykke kommer bare ved å gjøre andre glad. … Julens ånd … får våre hjerter til å gløde av broderlig kjærlighet og vennskap og tilskynder oss til å gjøre gode tjenestegjerninger. Det er Jesu Kristi evangeliums ånd.”⁵

Det finnes ikke noe bedre tidspunkt enn nå, nettopp nå i julehøytiden, for oss alle til igjen å vie oss til prinsippene Jesus Kristus forkynte. Det er en tid for å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte – og vår neste som oss selv. Det er godt å huske at den som gir penger, gir mye; den som gir tid, gir mer; men den som gir av seg selv, gir alt.

La oss gjøre julen virkelig. Den er ikke bare glitter og bånd, med mindre vi har gjort den til det i vårt liv. Julen er et ønske om å gi uten tanke på å få. Det er lykke fordi vi ser andres glede. Det er å glemme seg selv og finne tid til andre. Det er å forkaste det meningsløse og understreke sanne verdier. Det er fred fordi vi har funnet fred i Frelserens læresetninger. Det er den tiden hvor vi virkelig innser at jo mer kjærlighet vi gir, jo mer finnes det av den til andre.

Det er jul i hjemmet og i kirken,
Det er jul på kjøpesenteret.
Men du vil ikke vite hva julen er
Med mindre den finnes i ditt hjerte.

Klokkene kan kalle over snødekte enger,
Og julesanger lyde i luften,
Men hjertet går glipp av spenningen
Med mindre julen finnes der.6

Nå som julen omslutter oss med all sin prakt, måtte vi, i likhet med de vise menn, søke en strålende, utvalgt stjerne til å lede oss til vår ønskede jul i tjeneste for våre medmennesker. Måtte vi alle foreta reisen til Betlehem i ånden, og komme med et ømt, omsorgsfullt hjerte som vår gave til Frelseren. Og måtte alle og enhver få en gledelig jul. I Jesu Kristi hellige og velsignede navn. Amen.