2:3

Den gode og takknemlige mottaker

President Dieter F. Uchtdorf

Annenrådgiver i Det første presidentskap

For en vidunderlig tid på året! Når jeg hører den vakre musikken, ser lysene og kjenner kulden i luften, blir jeg ført tilbake til de mange ganger i mitt liv da julens ånd har varmet mitt hjerte og løftet min sjel.

Som mange av dere, synes jeg at noen av de varmeste og mest levende minner fra julen kommer fra min barndom. Selv om jeg vokste opp i beskjedne kår, ønsket mine foreldre at julen skulle være en tid med glede og undring for sine barn. De gikk grundig til verks for å gjøre julen til en spesiell tid for familien vår.

Vi barn laget gaver til hverandre. Ett år husker jeg at jeg tegnet et bilde som julegave til min søster. Det kan neppe ha vært noe kunstverk, men hun behandlet det som en skatt. Jeg elsker henne sånn for det! Et annet år ga min bror, som er 12 år eldre enn meg, en dyrebar gave til meg. Han hadde funnet en trepinne i parken nær vårt hjem og skåret ut en liten lekekniv. Den var enkel, ikke kunstferdig i det hele tatt, men å, som jeg satte pris på denne gaven fordi den kom fra ham!

Er ikke en av de store gledene ved julen å se de oppspilte ansiktene til små barn idet de holder en innpakket gave som er bare til dem?

Når vi blir eldre, synes imidlertid vår evne til å motta gaver med samme entusiasme og imøtekommenhet å avta. Noen ganger går det til og med så langt at noen ikke kan motta en gave, eller for den saks skyld en kompliment uten forlegenhet eller en følelse av takknemlighetsgjeld. De tror feilaktig at den eneste akseptable måten å reagere når de mottar en gave, er å gi tilbake noe av enda større verdi. Andre klarer ganske enkelt ikke å se betydningen av en gave – de fokuserer bare på det ytre eller dets verdi og ignorerer den dype meningen den har for den oppriktige giver.

Dette minner meg om en hendelse som fant sted den siste kvelden av Frelserens liv. Han samlet sine kjære disipler rundt seg, brøt brødet med dem, og ga dem verdifulle siste instruksjoner. Husker dere at et stykke ut i måltidet reiste Jesus seg fra bordet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter?

Da han kom til Simon Peter, nektet fiskeren og sa: “Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!” Frelseren irettesatte ham mildt: “Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!”¹

Jeg er sikker på at Peter mente han hadde edle grunner for å nekte å ta imot denne gaven og følte at han gjorde det rette. Men i det øyeblikket forsto han åpenbart ikke den åndelige betydningen av det Jesus tilbød ham.

Ved juletider snakker vi mye om å gi, og vi vet alle at “det er saligere å gi enn å ta imot”,² men jeg lurer på om vi noen ganger glemmer eller nedvurderer betydningen av å være en god mottaker.

En jul for mange år siden fikk en ung jente et vakkert perlesett. Jentas far foreslo at hun skulle lage noe til en av sine slektninger som var samlet til et familieselskap.

Jentas ansikt lyste opp, og hun satte i gang med å lage det hun trodde ville være en perfekt gave. Hun plukket ut den hun ønsket å lage den til – en eldre tante med et ulykkelig ansikt og en skarp personlighet.

“Kanskje hvis jeg lager et armbånd til henne,” tenkte den lille jenta, “vil det gjøre henne lykkelig.”

Og så valgte hun omhyggelig hver perle og gjorde sitt aller beste for å gjøre dette til en spesiell gave til sin tante.

Da hun endelig ble ferdig, gikk hun til tanten, rakte henne armbåndet og fortalte henne at hun hadde laget det og gjort det bare for henne.

Stillheten senket seg over rommet da tanten løftet armbåndet med fingeren og tommelen som om hun holdt en rekke slimete snegler. Hun så på gaven, myste med øynene og rynket på nesen, og slapp så armbåndet tilbake i den lille jentas hender. Hun snudde seg vekk fra henne uten å si et ord og begynte å snakke med en annen.

Den lille jenta rødmet av forlegenhet. Dypt skuffet gikk hun stille ut av rommet.

Foreldrene forsøkte å trøste henne. De prøvde å hjelpe henne å forstå at armbåndet var vakkert – uavhengig av tantens ufølsomme reaksjon. Men den lille jenta kunne ikke hjelpe for at hun følte seg trist hver gang hun tenkte på denne opplevelsen.

Flere tiår har gått, og den lille jenta – som nå er tante selv – husker fortsatt, med en anelse tristhet, den dagen da hennes barnlige gave ble avvist.

Hver gave som blir tilbudt oss – spesielt en gave som kommer fra hjertet – er en mulighet til å utvikle eller styrke et bånd av kjærlighet. Når vi er gode og takknemlige mottakere, åpner vi en dør til å utdype vårt forhold til gavens giver. Men når vi ikke setter pris på eller til og med avslår en gave, skader vi ikke bare dem som strekker seg ut til oss, men på en måte skader vi også oss selv.

Frelseren sa at med mindre vi “blir som barn, kommer [vi] slett ikke inn i himlenes rike”.³

Når vi ser barns begeistring og undring på denne tiden av året, kan vi kanskje minne oss selv på å gjenoppdage og gjenvinne en verdifull og strålende egenskap som barn har – evnen til å motta imøtekommende og med takknemlighet.

Ikke overraskende er Frelseren vårt fullkomne eksempel ikke bare på å gi rundhåndet, men også på å motta imøtekommende. Da han var i Betania, nær slutten av sitt virke på jorden, kom en kvinne til ham med en alabasterkrukke med sjelden og kostbar olje. Hun fikk lov til å salve hans hode med denne dyrebare gaven.

Noen av dem som så dette, ble sinte. “For en sløsing med penger,” sa de. Oljen var ekstremt dyr. Den kunne ha blitt solgt og pengene gitt til de fattige. De så bare den verdslige verdien av gaven og overså fullstendig dens mye større åndelige betydning.

Frelseren forsto imidlertid symbolikken og uttrykket for kjærlighet i denne gaven, og han mottok den imøtekommende.

“La henne være!” sa han til dem som knurret. “Hvorfor plager dere henne? … Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet mitt legeme til gravferden.”⁴

Mine brødre og søstre, mine kjære venner, hva slags mottakere er vi? Ser vi, i likhet med Frelseren, på gaver som uttrykk for kjærlighet?

I våre dager har Frelseren sagt at de “som [mottar] alle ting med takknemlighet, skal bli forherliget”,⁵ og “jordens fylde [skal] være deres”.⁶

Jeg håper at vi denne julen og hver dag i året vil overveie, spesielt, de mange gavene vi har fått av vår kjærlige himmelske Fader. Jeg håper vi mottar disse gavene med et barns undring, takknemlighet og begeistring.

Mitt hjerte blir ømt og varmt når jeg tenker på gavene vår kjærlige, nådige og gavmilde Fader i himmelen har gitt oss: Den hellige ånds usigelige gave, tilgivelsens mirakel, personlig åpenbaring og veiledning, Frelserens fred, visshet og trygghet om at døden er beseiret – og mange, mange flere.

Fremfor alt har Gud gitt oss i gave sin enbårne Sønn, som ofret sitt liv “for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”.⁷

Har vi mottatt disse gavene i ydmyk takknemlighet, med glede? Eller avviser vi dem av stolthet eller en falsk følelse av uavhengighet? Føler vi vår Faders kjærlighet uttrykt i disse gavene? Mottar vi dem på en måte som utdyper vårt forhold til denne storartede, guddommelige giver? Eller er vi altfor distrahert til engang å legge merke til hva Gud gir oss hver dag?

Vi vet at “Gud elsker en glad giver”,⁸ men elsker han ikke også en god, takknemlig og glad mottaker?

“For hva gagner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven? Se, han fryder seg ikke over det som blir gitt ham, heller ikke fryder han seg over ham som er gavens giver.”⁹

Enten vi har opplevd ni julehøytider eller 90, er vi uansett alle barn – vi er alle barn av vår himmelske Fader.

Derfor har vi evnen i oss til å oppleve denne julen med et barns undring og ærefrykt. Vi har evnen i oss til å si: “Mitt hjerte er fylt av glede, og jeg vil fryde meg i min Gud”¹⁰ – han som gir alle gode gaver.

Sammen med dere og med alle dem som ønsker å følge den milde Kristus, hever jeg min røst i lovprisning til vår mektige Gud for den dyrebare gave som hans Sønn er.

Denne julen og alltid ber jeg om at vi må se den fantastiske gaven som Guds Sønns fødsel er, gjennom et barns velsignede øyne. Jeg ber om at vi, i tillegg til å gi gode gaver, må strebe etter å bli gode og takknemlig mottakere. Når vi gjør det, vil denne tidens ånd utvide vårt hjerte og vår glede mer en vi kan fatte. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.