Ære være Gud

Av Eldste Ronald A. Rasband

i De syttis presidentskap

God jul, mine kjære brødre og søstre. Jeg vil takke Det første presidentskap for denne spesielle anledningen til å uttrykke mine følelser for den hellige julehøytiden og vår Herre og Frelser Jesu Kristi fødsel.

Jeg går aldri lei av julens budskap som begynte med Jesusbarnets fødsel i Betlehem i Judea.

Jesaja sa følgende om hendelsen mer enn 700 år tidligere: “Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.”¹

Kong Benjamin profeterte: “Han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, himmelens og jordens Fader, Skaperen av alle ting fra begynnelsen av. Og hans mor skal kalles Maria.”²

Profeten Nephi hørte en røst som sa: “I morgen kommer jeg til verden.”³

Dagen etter, langt unna, ble Jesusbarnet født. Hans mor Maria så utvilsomt med undring på sin nyfødte sønn, Faderens enbårne i kjødet.

Lukas forteller oss at det var hyrder ute på markene i Judeas åser rundt Betlehem.⁴ Dette var ikke vanlige hyrder, men “hellige og rettferdige menn” som skulle vitne om Jesusbarnet.⁵

Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.

“I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad…

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.”⁶

Forestill dere denne hendelsen i Judea – himmelen fylt med glansen av en praktfull stjerne og refrenger fra himmelen markerte denne enestående begivenheten. Hyrdene “skyndte seg”⁷ av sted for å se barnet som lå i en krybbe. Og senere “fortalte de om”⁸ det de hadde sett.

Hvert år ved juletider føyer vi vårt vitnesbyrd til hyrdenes om at Jesus Kristus, som i bokstavelig forstand er Sønn av den levende Gud, kom til et hjørne av jorden i det vi kaller Det hellige land.

Hyrdene kom ærbødig til stallen for å tilbe kongenes Konge. Hvordan vil vi tilbe ham denne julen? Med endeløse innkjøp? Med å jage rundt og pynte hjemmene våre? Vil det være vår hyllest til vår Frelser? Eller vil vi bringe fred til urolige hjerter, velvilje overfor dem som trenger en høyere hensikt, ære til Gud ved vår villighet til å gjøre hans vilje? Jesus sa det enkelt: “Kom så og følg meg.”⁹

Jesu Kristi evangelium, gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, har hatt positiv innflytelse på troende over hele verden. Jeg har selv sett iveren blant dem som har mottatt hans hellige ord, fra øyene i havet til det enorme Russland.

Noen av våre forfedre var blant de første hellige som kom til Sion. En kvinne, Hannah Last Cornaby, bosatte seg i Spanish Fork, Utah. I den vanskelige tiden ble julen noen ganger markert med en dyrebar appelsin eller et utskåret leketøy, eller kanskje bare en filledukke – men ikke alltid. Hannah skrev om 25. desember 1856:

“Julaften kom, og mine kjære små hang med barnlig tro opp sine strømper og lurte på om [de] ville [bli fylt]. Med verkende hjerte, som jeg skjulte for dem, forsikret jeg dem om at de ikke ville bli glemt, og de sovnet med frydefull forventning til morgenen etter.

Uten noen form for søtningsstoff, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men de måtte ikke bli skuffet. Jeg kom til å tenke på at jeg hadde litt zucchini (squash), som jeg kokte for så å sile av væsken, og da det hadde småkokt i noen timer, ble det til en søt sirup. Med den og litt krydder laget jeg pepperkakedeig, som, etter at den var kuttet i alle tenkelige former og stekt i en stekepanne (jeg hadde ingen komfyr), fylte strømpene deres og gledet dem like mye som den fineste konfekt ville ha gjort.”¹⁰

Mellom linjene i denne historien er det en beretning om en mor som arbeider natten gjennom uten så mye som en komfyr til å lette sine anstrengelser. Likevel var hun fast bestemt på å bringe glede til sine barn, styrke deres tro og bekrefte i deres hjem: “Salig dag, alt er vel!”¹¹ Er ikke dette julens budskap?

President Monson sier: “Anledningene til å gi av oss selv er virkelig ubegrensede, men de er også forgjengelige. Det finnes hjerter vi kan glede. Det finnes vennlige ord å si. Det er gaver vi kan gi.”¹²

Når vi samarbeider med Herren – gjør hans vilje og hjelper menneskene rundt oss – bærer vi vitnesbyrd om at han lever og at han elsker oss, uavhengig av våre timelige utfordringer.

En annen stor sjel i Kirkens historie er den skotske konvertitten John Menzies Macfarlane. Han sluttet seg til Kirken sammen med sin enkemor og bror, og tre av dem reiste til Salt Lake i 1852. Han var 18 år gammel. I årenes løp ble han takstmann, byggmester og til og med tingrettsdommer, men det var musikken hans som skilte ham ut.

Han organiserte sitt første kor i Cedar City og reiste sammen med ensemblet sitt rundt i det sydlige Utah. Etter en forestilling i St. George, oppfordret eldste Erastus Snow, apostel og leder av kolonien, ham til å flytte til dette samfunnet i det sydlige Utah og ta med seg sin familie og sin musikk.

Det hadde vært svært trange kår i 1869, og eldste Snow ba bror Macfarlane om å iscenesette et juleprogram som ville være til oppmuntring for medlemmene. Bror Macfarlane ønsket et nytt og spennende musikkstykke til arrangementet. Uansett hvor hardt han prøvde å komponere, kom ingenting. Han ba om inspirasjon og ba igjen. Så en natt vekket han sin hustru og utbrøt: “Jeg har teksten til en sang, og jeg tror jeg har musikken også.” Han skyndte seg bort til sitt lille orgel og spilte melodien, skrev den ned mens hans hustru holdt det blafrende lyset av en bit flanell flytende i en bolle med fett. Teksten og musikken strømmet ut:

“Langt, langt herfra, nær ved Betlehems stad,
engler til hyrdene sang så glad:
Priser vår Gud,
priser vår Gud,
priser vår Gud i det høye.
Fred på jord, Guds velbehag,
kom til mennesker i dag.13

Bror Macfarlane hadde aldri vært til Judea for å se at slettene var mer som steinete åssider, men det inspirerte budskapet i musikken hans strømmet fra hans sjel som et vitnesbyrd om Frelserens fødsel i Betlehem i Judea, en begynnelse som skulle forandre verden for alltid.¹⁴

Jeg bærer vitnesbyrd om at vår evige Fader lever. Hans plan for lykke velsigner hvert av hans barn i alle generasjoner på det dypeste. Jeg vet at hans elskede Sønn, Jesus Kristus, barnet som ble født i Betlehem, er verdens Frelser og Forløser, og at vår kjære president Thomas S. Monson er hans profet på jorden i dag. Disse lovord lyder som sannhet i mine ører: “Priser vår Gud i det høye. Fred på jord, Guds velbehag, kom til mennesker i dag.”¹⁵

I Jesu Kristi navn. Amen.