Hva skjedde så?

Av Rosemary M. Wixom

Primærs president på generalplan

God jul!

Dette er julehøytiden, og barna inviterer den magiske julen inn i vårt hjerte. Vi mangler noe hvis vi ikke ser julen gjennom et barns øyne, for barn ser lysene, de hører musikken og de kjenner duften av juletrær og pepperkaker med virkelig forventning. Vi ser deres røde kinn og små neser presset mot butikkvinduer idet de drømmer om juledags morgen og deres små fingre teller dagene til 25. desember. Foreldrene teller også dagene til 25. desember. De drømmer om å være klare til juledags morgen idet de planlegger og skaper overraskelser for sine barn.

Da jeg var barn, pleide mor ofte å sy en juleoverraskelse til meg og min tvillingsøster. Hun satte opp symaskinen på soverommet sitt og begynte på prosjektet en måned i forveien, og hun passet på å holde soveromsdøren lukket mens hun jobbet. Når 1. juledag nærmet seg, sydde hun til langt på natt. Når plaggene var nesten ferdige – bortsett fra å tilpasse dem til oss og merke faldene – tenkte hun ut en plan for å holde på overraskelsen. Det var der bindet kom inn i bildet. Mor satte bind for øynene våre en om gangen, tok oss med inn på soverommet og dro plagget over hodet vårt, hele tiden med bindet på plass. Det fungerte bra… bortsett fra den gangen telefonen ringte i naborommet.

Idet hun gikk, sa hun: “Jeg kommer straks tilbake, og du våger ikke å se.” Dere spør kanskje: “Hva skjedde så?”

Det skal jeg si: Det var en rød fløyelsgenser.

La meg fortelle hvordan det spørsmålet: “Hva skjedde så?” har ekte betydning i julen.

Det skjedde en dag midt i desember da Amy Johnston, en ulvungespeider-leder i Gilbert, Arizona benyttet anledningen til å undervise en gruppe energiske åtte år gamle gutter om Jesu fødsel. Hun følte seg tilskyndet til å sette til side speideraktiviteten hun hadde planlagt, og snakke med speiderne om den første julen. Hun samlet guttene rundt seg på gulvet i stuen sin og leste flere skriftsteder rett fra Skriftene mens hun brukte bilder som hjelp til å fortelle den hellige historien om Maria og Josef, hyrdene, stjernen og Jesusbarnet som ble født i stallen i Betlehem.

Hun leste:

“Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem…

for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn…

Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.”¹

Da hun snakket om Jesu fødsel, la hun merke til at alle guttene lyttet en del av tiden, men én gutt, John, ventet på hvert eneste ord. John var en uregjerlig gutt som nesten aldri satt stille, men da hun fortalte historien, lyttet han oppmerksomt og spurte: “Ja, hva skjedde så?”

Så hun fortsatte å fortelle guttene om Jesu guttedager. Hun sa: “Jesus var en gutt, akkurat som dere. Han likte å løpe og leke. Men han vokste ‘og ble sterk’.”² Hun fortalte dem at da Jesus var bare 12 år gammel, reiste han sammen med sin familie til Jerusalem. Maria og Josef var på vei hjem da de innså at deres sønn ikke var sammen med dem. De vendte raskt tilbake til Jerusalem og fant Jesus i templet, hvor han snakket med skriftlærde og lærere som stilte ham spørsmål, og Skriftene sier at alle som hørte ham, var “forundret over hans forstand og over de svar han ga”.³

“Hva skjedde så da?” spurte John. Amy fortalte guttene om Jesu Kristi tjenestegjerning, hvordan han ble fylt med Herrens ånd. Vi leser i Bibelen at han forkynte evangeliet for de fattige, han utførte mirakler, han helbredet blinde og syke, og han vekket faktisk folk fra de døde. Han sa: “Elsk deres fiender, [og] gjør vel imot dem som hater dere.”⁴

John var synlig grepet av det som ble sagt, og ville vite mer. Igjen spurte han: “Og hva skjedde så da?” Hun fortalte guttene at noen mennesker forkastet Jesus og ikke likte ham. De planla faktisk å ta livet hans. Hun fortalte de små ulvungespeiderne om det siste måltid, Getsemane og at Jesus ble korsfestet og deretter sto opp fra de døde. Hun kunne se at alle disse historiene var nye for John, som var ivrig etter å lære mer.

Så følte hun sterkt at hun skulle stoppe, kalle hver gutt ved navn og si: “Jesus Kristus døde for deg.” John lyttet oppmerksomt da hun snakket til hver av guttene individuelt. Deretter så hun på ham og sa: “John, Jesus Kristus døde for deg.” Han så på henne og spurte så forundret: “Gjorde han det for meg?”

Amy sa: “Ånden var sterk i stuen vår den dagen da en ung gutt følte Den hellige ånds innflytelse kanskje for første gang.” Hun sa: “Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for John, hvis familie siden har flyttet bort. Men jeg ber om at de frøene som ble plantet under et ulvungespeider-møte to uker før jul, vil vokse og gi ham evangeliets lys i fullt mål en dag.”

Når julen er over, julelysene tas ned, duften av furu forsvinner opp i luften, og julemusikken ikke lenger spilles på radioen, kan vi, i likhet med John, spørre: “Hva skjer så?”

Julens undring og ærefrykt er bare en begynnelse. Julen minner oss på at barnet som ble født i Betlehem, har gitt oss mening med livet, og hva som så skjer med oss, avhenger i stor grad av hvordan vi mottar vår Frelser Jesus Kristus og følger ham. Hver dag inviterer vi hans Ånd inn i vårt liv. Vi ser lyset i andre og hører gleden i barnestemmer som bringer håp og forventning til fremtiden. Vi ser etter grunner til å samles, til å inkludere, til å tjene og til å løfte, mens vi lærer hva det egentlig vil si å kjenne vår Frelser Jesus Kristus. Vi teller dager til begivenheter i vårt liv når vi mer intenst føler hans innflytelse – for eksempel når et barn fødes, et barns dåp, en misjonærs avreise, et ekteskap helliggjort i templet og deltagelse i nadverden hver uke. Ved Kristus-lignende og barnlig tro søker vi ham, og vi føler hans innflytelse.

“Uten at dere… blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.”⁵

Det er en vakker plan, denne planen vår Fader har skapt der vi på grunn av hans Sønn, vår Frelser Jesus Kristus, kan vende tilbake for å bo hos ham og nyte alt som Faderen har, for det er det endelige svaret på spørsmålet “Hva skjer så?” Frelseren sa: “Den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.”⁶

Å være klar til å motta Ham gir helt ny mening til å være klar for 25. desember.

John, hvor du enn er, de levende apostler har sagt: “Vi vitner høytidelig om at [Frelserens] liv, som er sentralt i hele menneskehetens historie, hverken begynte i Betlehem eller ble avsluttet på Golgata. Han var Faderens førstefødte, den enbårne Sønn i kjødet, verdens Forløser.”⁷

John, hans gave til oss er det som skjer så.

Det er sant, og han gjorde det for deg. Jeg vitner om denne storartede sannhet, i Jesu Kristi navn. Amen.